Tekst: Una Husveg
Publisert første gang i Al Farah bladet nr 6/juni 1997 – gjentrykk i Al Farah bladet nr46/juni 2007
Al Farahs redaksjon har gjennomført en uformell undersøkelse med det formål å danne et bilde av hvorfor norske kvinner danser orientalsk dans, en danseform som umiddelbart kan synes kulturelt fjern fra våre egne uttrykksformer. Svarene redaksjonen mottok viste at motivasjonen spenner fra forkjærlighet for gull og glitter; via ren og skjær danseglede, opplevelse av bedre kroppsbeherskelse og et bedre selvbilde/kroppsbilde, til trivsel i det kvinnefellesskap som vokser frem i miljøet rundt dansen.
Al Farahs redaksjons medlemmer har gitt seg forskningen i vold, og presenterer her en statistisk meget lite valid utredning av ovennevnte forhold; og skam dere alle dere som fikk tilsendt undersøkelsesskjemaet og som aldri returnerte det! Det er deres skyld at vi må basere oss på spinkelt grunnlag! Desto mer ros til de norske dansende kvinnene som har bidratt til å bære forskningen rundt orientalsk dans i Norge videre…
Den europeiske fascinasjonen for det eksotiske og fjern, eller…?
En forkjærlighet for arabisk kultur, spesielt dans og musikk, er gjennomgående i de svarene vi mottok. Noen er blitt tiltrukket av kulturen først og fremst, og opplever musikk og dans som en infallsport til videre opplevelser og forståelse av arabisk kultur i sin mangslungenhet. Andre har fått sin introduksjon til det arabiske gjennom sitt hjertes utkårne – ya Habibi! – for så å «finne seg selv» i dansen og kulturen. Flere av oss som nå er oppslukt av orientalsk dans har begynt våre karrierer enten gjennom fascinasjonen for kulturen og /eller en representant for ditto. I noen tilfeller er det reiseopplevelser som har inspirert til interesse for kulturen og til å danse. Faktorenes rekkefølge er ulik, og kanskje ikke alltid like lett å se i retroperspektiv!
Fortsett å lese «Hvorfor danser norske kvinner orientalsk dans?»
