Av Helene Skaugen
Publisert i Al Farah bladet nr 89/desember 2018
Dervisher – magedanserinner – folkedansere og Roma!
Tyrkia har en fargerik historie og det gjenspeiles i dansene. Dervisher snurrer poetisk rundt i Gamlebyen og jeg kan ikke besøke byen uten minst ett besøk hos en av mine favorittkaféer hvor jeg kan sitte i timesvis med vannpipe, linsesuppe og fersk juice. I Tyrkia er det ikke Tanoura du får se, men sufidansere som stammer fra Mevlana-ordenen.
Dervishene tok sitt navn fra Jelaleddin Rumi (1207-1273). Han var både poet og sufi-mester som ble kalt Mevlana av sine disipler. Mevlana betyr vår leder.
Hele seremonien kalles sema, og snurrende dervisher kan du se flere steder i byen. Selv foretrekker jeg å reise til en ekte seremoni. Der er det mer resitasjon, seremonien varer ca. tre timer, men det er en unik opplevelse! Vi sitter sammen med kvinnene bakerst i rommet. Mennene sitter selvsagt foran. Han som leder seremonien kalles Post-nişîn, og han resiterer forskjellige bønner gjennom seremonien. De begynner med den Edle Elogien (naat-ı şerif) som roser profeten Mohammed. Deretter spilles en vakker ney-solo. Når ney-soloen er ferdig kommer dervishene inn og inntar sine plasser indikert av sin semazenbashi (dansemesteren). Det er en mening bak hver bevegelse og mye symbolikk gjennom hele seremonien.
Dansen er delt inn i fire deler, såkalte ’selam’. Det er symbolikk i både klærne og dansen. Dansen symboliserer blant annet konfrontasjon med Guds makt, hvordan de tar imot Guds velsignelse og deler den videre, og de tramper med føttene for å knuse de umettelige lystene til eget ego og beseire egoet. Kappen etterlikner graven og hatten er gravsteinen. Symbolikken er uendelig. Det hele avsluttes med lesing fra Koranen og bønn – og vipps, så har det gått tre timer!
Det antas at semaen representerer solsystemet fordi stedet det utføres på er rundt. Man sammenlikner seremonilederen med solen, dervish-mesteren med månen og dervishene med planetene.
Folkedanserne er som regel de som ender opp å imponere mest, Tyrkia har tross alt et ganske stort repertoar av danser å by på og mange flinke dansere. Alle barn lærer folkedans helt fra barneskolen, det synes jeg vi burde innføre i Norge også.
De er mange, presise og ekstremt kule! Det er lite som får meg til smile så mye som en gjeng mannlige svartehavsdansere – puh! Der er det en god dose energi, selvtillit, testosteron og imponerende fotarbeid! Google horon og kavkaz, sett deg på kanten av stolen din og kos deg, jeg garanterer at det vil få dansestumpen til å vrikke.
Man kan jo ikke reise til Istanbul uten å utforske byens magedansscene. Magedans finner du generelt på båtene og på de klassiske Dinnershow-restaurantene. De blir dessverre færre, men danserne er verd å se. Før jeg reiser sjekker jeg hvem som danser hvor. Det er mange unge utenlandske jenter som danser i byen og man kan fort bli skuffet over selve magedansen hvis man ikke vet hvor man skal gå.
Blant danserne jeg liker å se er Gigi Dilsah, Hale Sultan, Serap Su, Gülnihal, Eylül Gülsever, Asena og selvsagt Didem. Alle har forskjellige kvaliteter og er interessante av forskjellige årsaker. Noen er flotte representanter for tradisjonell tyrkisk stil, noen har hatt betydning for utviklingen av en ny stil, og noen er rett og slett sjokkerende å se på. Asena startet en ny bølge i Tyrkia med sin statiske stil og mekaniske presisjon. Didem kombinerte dette med fleksibilitet og eleganse, og dermed har vi fått en helt ny stil enn den tradisjonelle tyrkiske orientalen fra 1950 til 1980-tallet. 80-tallet trenger vi ikke snakke så høyt om …
Et klassisk Dinnershow består av en gruppe folkedansere, tre magedanserinner, et orkester og noen ganger en latterlig konferansier. Da skal det showes! Noen steder setter de et lite flagg på bordet, og de spør iblant hvor de som sitter ved bordet kommer fra. Flere ganger har jeg blitt spurt om å synge en norsk sang. De siste 10-15 årene har jeg lært og dermed valgt å komme med en nødløgn. Jeg sier jeg er tyrkisk. Det pleier å skape litt forvirring, men jeg lever godt med det.
De seneste årene har jeg ikke opplevd dette så det kan jo hende de har tatt til fornuft, det er lov å håpe!
Folkedanserne viser flere tyrkiske danser fra forskjellige områder i landet. Ofte får vi se bryllupsdanser, som er veldig søte. Er du heldig får du se det som på tyrkisk kalles magedans (göbek dansı). Det er absolutt ikke det mange tror det er. Det vi kaller magedans heter jo ikke magedans verken på tyrkisk eller arabisk. På tyrkisk heter det Oryantal og på arabisk kalles det Raqs Sharki. Ingen av språkene refererer til magen, men sånn ble det når Vesten blandet seg inn. Göbek dansı er en duett hvor den ene er kledd som en mann og den andre som en dame. Paret er kjent som Aşuk og Maşuk og de jager hverandre rundt på scenen til en rask çiftetelli-rytme. Man kan kanskje kalle det en klassisk kjærlighetshistorie med sjalusi, komedie og offentlig klining. Men det ender jo alltid bra! Dansen kommer forøvrig fra Silifke-regionen sør i Tyrkia.
På kurs med legendene
I løpet av uken har alle gått på kurs og lært tyrkisk dans. Vi besøker alltid legendariske Nesrin Topkapi, og et besøk i hennes hjem er en opplevelse. Nesrin sier selv at hun verken danser tyrkisk dans eller egyptisk dans, men arabisk dans. Hun har sin egen stil og er en av de mest elegante danserne jeg vet om.
Vi går inn hennes inngangsdør med et glassmalt vindu hun har laget selv. Hun viser oss flere smykker og små perlebroderte vesker, alt har hun laget selv.
Hun har mange minner på veggene og i album. Et av mine favoritter er er et sorthvitt bilde av en jente på 9 år i magedanskostyme. Jenta er Nesrin i et kostyme laget av hennes egen mor. Første gang hun danset på en scene var hun bare 6 år. Jeg har sittet på kjøkkenet hennes utallige ganger og drukket te mens vi har sett igjennom gamle bilder og snakket om fortiden. Pausene ble ganske lange, husker jeg, for jeg trente mye turns en periode og ble rimelig kvalm. Hver gang jeg har med damer hjem til Nesrin graver jeg fram noen bilder som jeg får vise frem. Det er dansehistorie på sitt beste!
Nesrin Topkapi var den første magedanserinnen som ble vist på TV i Tyrkia. Nesrin danset på nyttårsaften og folk strømmet til skjermen for å se. Året var 1978/1979, ikke lenge før landets tredje kupp 12. september 1980 som hadde stor innvirkning på magedansens utvikling videre i Tyrkia. Alle politiske partier ble oppløst og politisk aktivitet ble forbudt. Som en følge endret dansen seg. Draktene ble mer åpne og dansen mer seksualisert. Heldigvis gikk den rebelske tiden over etter hvert, og i dag ser vi både vintage og moderne tyrkisk oriental blant byens dansere.
Hvert år prøver vi å ta kurs med litt forskjellige dansere. Vi har vært på kurs med Tanyeli, Sema Yildiz, Ahmet Ögren, Mehtap Tamtartar, Asena og Didem for å nevne noen. Når vi er ute på kveldene får vi ofte praktisert våre nye trinn i Istanbuls gater, noen ganger til levende musikk!
Tekstforfatter Helene Skaugen driver Studio Orient i Oslo og er arrangør av Oslo Oriental Dance Festival. Hun har jobbet som profesjonell danser i over 20 år.
