Av Maikki Fonneløp. Foto: Privat
Publisert i Al Farah bladet nr 90/april 2019
På begynnelsen av århundreskiftet var det et yrende liv i det norske magemiljøet. I Oslo var det Habibi Café som var hotspot for utsøkte fristelser, og hver fredag og lørdag ble gulvteppet rullet ut for Michelle Galdo. Etter mange år med fulle kurs, et fruktbart samarbeid med Navlen Dansestudio og 10 år med det populære Sommerkurset, forsvant hun fra radaren. Det har vært et stort savn, og nå er Michelle endelig tilbake!
Etter å ha vært høyprofilert gjennom så mange år i miljøet, hvordan kom du til beslutningen om å gi deg?
Jeg ble nok litt oppspist av all den dansingen, kveld etter kveld etter kveld. I tillegg fikk jeg barn, og når barnet kom hjem fra barnehagen og jeg måtte dra ut så tok det fullstendig knekken på meg. Da gikk jeg nesten inn i en depresjon fordi jeg måtte ut og danse. Jeg begynte også å kjenne på at jeg var lei av å sy på en drakt, ta på meg en drakt og alt det der. Så da sønnen min kom ville jeg ha fokus hjem. Jeg kjøpte meg joggesko for første gang i mitt liv! Vi flyttet ut av byen, jeg fikk meg jobb i barnehage, og det var en drøm å kunne jobbe på dagtid og ha fri på kvelden. Barnehagejobben ble for heftig, så jeg fikk meg jobb på kontor i stedet. Men nå som jeg har hatt fokus innover en stund, barnet har begynt å frigjøre seg og tiden har blitt min igjen så har jeg kjent på at det klør litt etter å komme tilbake.
Dansegleden har overhodet ikke blitt borte, og nå som jeg har begynt å undervise igjen så gir det et kick. Nå er det veldig lystbetont og jeg er i godfasen på et helt annet nivå. Jeg er ikke i starten på noen karriere, nå er jeg åpen for at jeg kanskje kan bruke kroppen min til det jeg er god på en liten stund til. Og det er publikum som bestemmer. Selv om jeg syns det er fint å komme tilbake så er det helt opp til publikum å vurdere om de syns jeg er interessant å se på.
Hvordan opplever du forskjellen på å danse ute nå og i glansdagene på Habibi?
Jeg har vikariert litt på Kos Kos og Habibi, og forskjellen er at staben nå er helt ukjent. De som jobber på restaurantene er ikke tilstede på samme måte som den varme backingen jeg alltid fikk på Habibi, den var der uansett om publikum skulle være litt kjølig. Jeg husker det som at stemningen alltid sto i taket, men det kunne jo være dårlige kvelder også, og da hadde du alltid personalet. Når du ikke danser fast noe sted så kjenner du dem ikke. Men det er alltid veldig hyggelig når det kommer venner for å se på, noen kjente som også er dansere, som vet hva det dreier seg om. Da får jeg litt den gamle følelsen igjen. Men den varme støtten fra staben som vi alltid fikk på Habibi, og også Al Amir, den kan ikke sammenlignes. De var alltid der, sto bak deg med åpne armer så du fikk full støtte både av publikum foran og personalet bak.
Nå har det vært mange år hvor jeg ikke har vært på gulvet men bare danset på scene. Det har stort sett vært koreografier og show, noe som har vært kjempegøy og lærerikt, for det å samarbeide med andre på scenen er jo en helt annen måte å danse på enn når du står alene på et gulv og kommuniserer med publikum. Men min store svakhet er jo denne spotlighten hvor jeg ikke ser publikum. Det er så unaturlig for meg å flørte med noen jeg ikke ser. Jeg må ha øyekontakt for å kunne slippe meg ordentlig løs, ellers står jeg der i mørket med spoten blendende i ansiktet og må spille. Jeg blir mye mer Michelle når jeg er på gulvet enn når jeg står på scenen. Begge deler er gøy, men jeg trives mest med å se publikum, ha dem rundt meg på alle kanter og ikke bare rett foran meg. For meg er det ganske naturlig at når du kan få blikk-kontakt med folk så er det lettere å kjøre en slags energisk dialog.
Vi må spole litt tilbake. Før Michelle ble en av Norges mest kjente magedansere holdt hun på med både sportsdans, jazzballett, moderne dans, og senere flamenco. Som tenåring ble hun plukket ut til å være med i en dansegruppe og fikk tidlig erfaring med opptredener. Så hvordan kom magedansen inn i livet hennes?
Jeg husker jeg dro på et show med en flamencodanser, en indisk danser og en magedanser, og jeg dro dit med fokus på flamencoen men kom ut med stjerner i øynene på magedansen! Og så husker jeg at jeg en gang var på sirkus og så en dame i todelt kostyme som gikk rundt manesjen med det jeg nå vet er hagalla. Det er et bilde som står veldig klart for meg, jeg vet ikke når det var, men jeg ble veldig fascinert av den hoftebevegelsen. Så de to hendelsene koblet seg sammen, og så måtte jeg bare gå på kurs. Det første kurset tok jeg vel i 97-98. Først et helgekurs hos Ulrika Hellquist på Danseloftet, der lærte jeg meg bl.a. hagalla og kamel, og deretter gikk jeg kurs hos Jamila Henni Chebra på CAK.
Hvordan fant du frem til dette miljøet før internettet kom?
Godt spørsmål. Det må ha vært gjennom noen i flamencomiljøet for jeg kjente overhodet ikke til den arabiske kulturen og hadde ingen forhåndsinfo. Jeg ville egentlig bare finne ut av dette med hoftene. Det var hagallaen jeg oppsøkte, det var den bevegelsen som var interessant. Flamenco er jo en helt annen dansestil med et veldig annerledes danseuttrykk og armer og hender, det samme med jazzballetten. Hos Jamila fikk jeg satt på plass grunnholdningen. Jeg sto jo der som en flamenco/jazzdanser og det var helt feil. Hele kroppen min var vinklet i motsatt retning av det den skulle, og hun fikkogså fjernet det harde flamenco-uttrykket.
Siden du hadde mye dansetrening fra før, har det gjort at teknikken har kommet lett for deg eller har du i likhet med oss andre måttet jobbe hardt?
Jeg føler at det har gått ganske greit for jeg har selv aldri fått en tydelig forklaring på hvordan jeg skulle bruke musklene. Jeg har nok sett det med øyet og tatt det deretter, og jeg vet også at jeg har hatt lett for å lære meg koreografier kjapt både gjennom flamencoen, jazzballetten og i dansegruppen. Jeg har aldri måttet jobbe hardt for å lære dans, og siden jeg alltid har danset vil jeg tro at det ligger lett for meg.
Når ble du klar over at det var magedans du skulle drive med?
Jeg hadde egentlig ingen tanker på hva jeg skulle bruke magedansen til, jeg ville bare lære meg den og forstå den. Det var en fascinasjon som jeg ikke forsto når det gjaldt kroppsbeherskelse. Og jeg liker alt som er feminint, jeg liker sexy og sensuelle uttrykk, og det har jo magedansen unektelig. Det var bevegelsesmønsteret som traff meg først, det kulturelle aspektet kom mye senere. Etter hvert som jeg fikk teknikken inn så tvang det andre seg på meg. Jeg fikk banket det inn etter hvert av Hilde, Lee og de andre som var mye tidligere ute, nesten før jeg begynte å interessere meg for det egentlig. For veldig mange starter det med musikken, men alt det kom i etterkant for meg. Jeg gikk vel egentlig bakveien, gjennom kroppen og ikke via kulturen. Jeg har heller aldri hatt en bevissthet på at magedans skulle bli et karriereløp, den kom til meg. Jeg jobbet som hudpleier, men kursene vokste og dansejobbene ble flere, så da valgte jeg danseveien. Plutselig sto jeg der. Jeg ble invitert med på danseshowet ‘En reise langs Nilen’, begynte å leie hos Hilde, og så tok Majken initiativet til Divas og jeg ble invitert med i den verdenen. Det har vært kjempelærerikt, men det har på en måte bare blitt sånn. Jeg er veldig
takknemlig for å ha fått lov til å være med og fått muligheten til å utvikle meg. Men jeg kan ikke si at jeg har hatt noen dragning mot scenen, jeg har blitt trukket opp dit av andre og har overlevd der.
Hvordan begynte du å undervise og ta dansejobber?
Det startet ganske tidlig, fordi mens jeg gikk på kurs selv så var det en medelev som ville at jeg skulle lære henne også. Vi gikk på samme kurs, men det var visst lettere å spørre meg enn læreren. Så jeg begynte å vise henne litt på slutten av timen, og etter hvert så ville hun ha såpass mye at vi tok det hjemme hos meg. Det var en slags privatundervisning, men uten å tjene penger på det. Jeg gikk også på kurs sammen med Barbro Zedini, hun holdt sine egne kurs og spurte om jeg kunne være vikar for henne. Dette var jo på et tidlig stadium, men Barbro sa «dette fikser du, Michelle, vi skal gå gjennom åttetall, så bare gjør det». Jeg tok utfordringen, og samtidig begynte jeg å danse på restaurant. Barbro danset på en restaurant i Kristiansand, hun delte jobben med Yasmin, og begge begynte å bruke meg som vikar. Det var starten.
Jeg var ikke akkurat godt trent, men jeg lagde meg noen koreografier og begynte å ta dansejobber. Når jeg ser tilbake på det nå er det sikkert mye jeg kunne viftet med pekefingeren på, for jeg startet altfor tidlig. Men jeg hadde jo danset for publikum i mange år allerede, og i dansegruppa var jeg selv med på å koreografere, så det var lett for meg å gå inn i den rollen.
Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.
