Av Maikki Fonneløp. Foto: Privat
Publisert i Al Farah bladet nr 90/april 2019
Fortell om dansemiljøet på den tiden, tidlig 2000-tallet.
Av dansere som var etablerte var det Hilde, Siw, Lee, Yasmin og Barbro. Noen danset fast på restaurant og noen hadde kursvirksomhet. Jeg var ikke etablert i det hele tatt, men jeg ble brukt litt av alle siden jeg var den som var på et nivå der de kunne bruke meg. Det å være vikar ga meg tidlig en bratt læringskurve, og etter hvert fikk jeg mine to egne restauranter som jeg begynte å danse fast på.
På den tiden hadde restaurantene faste dansere til faste tider, og etter hvert tok jeg over for Hilde på Habibi. Hilde hadde etablert et kjempestort, danseinteressert publikum blant gjestene, og Habibi selv hadde mange faste kunder, så å komme dit og bli tatt imot med åpne armer hver gang, det var stemning i taket hver eneste gang. På den tiden var magedansen inne i en veldig god bølge. Interessen var stor, folk oppsøkte magedans, de ville gå på kurs og ville bruke magedans i selskapene sine. Jeg tok doble og triple skift helg etter helg, og ofte var det en privat jobb senere på kvelden som ga den store avkastningen.
Det var kjempegøy og utrolig slitsomt, og jeg tror nok det var det som tok kvelertak på meg til slutt – helg etter helg, samtidig som jeg underviste opptil 7 kurs i uka. Og når du danser for de faste folka hele tiden så får du også presset med nye drakter og at du føler du må fornye deg. Vi som danset fast ute brukte hverandre en del, da. Siw og jeg byttelånte drakter og tok helger for hverandre, vi løp opp og ned mellom Al Amir og Habibi. Al Chouf eksisterte også da, og jeg danset i tillegg på Avanos og Al Ars, som i en periode hadde torsdag til søndag med dans før de ble nedlagt. Al Chouf hadde tre ganger per kveld, mener jeg å huske, og Habibi og Al Amir hadde alltid 2 show. Du kunne ikke gjøre deg ferdig på ett sted, det var første show på begge
steder, deretter andre show på begge steder og noen ganger også en tredje runde. Så avsluttet du kvelden med en siste jobb ett eller annet sted der du satt og ventet i en evighet inne på en handicap-do før du kom ut til folk som haddefestet på utsiden i flere timer. Det fins det mange morsomme historier på
Habibi Cafe i 2003:
Hva er forskjellen på danserne i dag og danserne fra norsk førstegenerasjon?
Mange av de profilerte danserne før var selvlærte. Siw var det, Yasmin tror jeg også var det. Jeg hadde gått på kurs, men jeg kan ikke skryte på meg masse lærere. Hilde var den som var utdannet, og det var Lee også. Vi hadde ikke så mye kursvirksomhet til å begynne med. Vi var først og fremst restaurantdansere, og så ble det etterspørsel etter kurs etter hvert som vi fikk vist oss frem på restaurantene og på andre jobber.
Nå er det veldig mange som underviser. De har hatt både gode og dårlige lærere, tatt med seg det positive og lært noe av det negative, og det er bra. De fleste av lærerne i
dag har gått på kurs hos oss og fått ferdige utviklede pakker servert. Det har vært positivt fordi de da har kommet seg kjappere opp, men det negative er jo at de ikke får utviklet noen egenart så raskt. Vi som var først ute hadde alle veldig forskjellige stiler, og nettopp disse særegenhetene var våre styrker.
Du tenker på at mange mister særegenheten sin fordi alle nå skal gjennom det samme treningsløpet?
Ja, og det har jeg tenkt en del på, at man lett blir en slags kopi av læreren sin fordi man får alt, både koreografi og en ferdig utviklet teknikkpakke, istedenfor å finne det ut selv. Hvis jeg nå skulle ha utviklet dansere så ville jeg lært dem kun basic’en, men ikke nødvendigvis alle mine øvet-ting og iallfall ikke triks! Triksene mine burde være mine. 
Jeg har også tatt triks fra hverandre, altså, men det jeg har tenkt på er at hvis du skal utvikle deg som danser så må du komme frem til din egen teknikk, basert på det grunnleggende. Og du må i hvert fall ikke lete etter en personlighet hos deg selv, den må utvikles over tid. Og jeg tenker også at en som er nybegynner på scenen eller på restaurant skal få lov til å være nybegynner i sitt uttrykk, det kan bli litt feil å se ut som om man har eid scenen i 10 år. I magedans har man jo en mulighet til å utvikle en personlighet, i motsetning til mange andre danseformer. Utforsk og utvikle din egen teknikk, og la personligheten din bli formet av erfaring.
Vi vet jo at arenaer utenfor treningssalen er så viktige for danseutviklingen, men utfordringen er hvordan man skal få denne erfaringen når det er mange dansere og få restauranter som tilbyr dans. Scenedans er jo gjerne koreografert mens man må beherske veldig mye mer enn bare danseteknikk når man står på et restaurantgulv. I dine øyne, bør en god danser kunne mestre begge plattformene?
Nei, jeg tror man kan være god på det ene uten å måtte være god på det andre. Du kan være en scenedanser som suger på gulvet, eller du kan være en superdanser med CD men ikke fikse å danse sammen med et orkester. Det er ingenting som sier at det ikke lar seg gjøre. Men du er en mye mer helhetlig danser hvis du er stødig på scenen, stødig på gulvet, og stødig med orkester i ryggen.
Jeg mener at det som avgjør mer om du er en stødig danser er hvorvidt du takler et publikum som snur ryggen til og oppfører seg dårlig, da skal du klare å stå der og gjøre jobben din like fullt. I private settinger og på restaurant får du det rett i fleisen. Og da skal du stå i det, da må du kjøre løpet ut og være den stolte danseren du er. Og det er nok lettere å falle ut, tror jeg, hvis du som elev starter rett på en scene, som er helt motsatt av hva jeg gjorde. 
For selv om det kanskje er mer status å stå på en scene, så er du en stødigere danser hvis du klarer å stå på gulvet. Du kan ikke bruke den samme koreografien du har lært inn på scenen, det funker ikke. Folk går i veien for deg, du har ikke plass, du blir stoppet, musikken blir slått av midt i, de setter på en annen låt. Du har alle disse tingene som du bare må takle. Det har jeg opplevd så mye av! CD-en hakker, de setter på gal låt og sier «bare gå ut og dans», og så må du bare gjøre det. Det er nok lettere å ta sånne ting på sparket mellom bordene enn på scenen, men hvis du har erfaring fra begge steder så blir du selvfølgelig en mer mangfoldig danser. Så må man jo se hvor flink dette mennesket er til å være såpass stødig i kroppen og i sin kommunikasjon til å holde på publikum. Hvis publikum vil se deg, så mener jeg at du er god nok. Det er publikum som bestemmer om du er interessant eller ikke.
Habibi Cafe, 2003:
Hvordan tror du dansen vil se ut om 20 år?
Det blir spennende å se om noen vil finne veien tilbake igjen, kanskje ikke helt tilbake til 70-tallet, men tilbake til det enkle. Eller så tar det helt av og folk shimmer i spagat med hodet mellom beina og slenger med håret samtidig. Man skal overgå hverandre med triks og C-momenter. Men det kan gå begge veier. Det er jo de som allerede utvikler seg der og som interesserer seg i den retningen som vil ta med seg sine dit, og så har du kanskje noen som har lyst til å gå tilbake igjen. «Nå vil jeg tilbake og stå og shimme som Fifi Abdou, ferdig med det», eller så tar man nakkeslengen på den andre siden. Jeg har en følelse av at det allerede har startet. Og alle land har jo sin versjon av magedansen. Vi har jo sikkert en norsk versjon, men jeg føler at vi i Norge har prøvd å tilegne oss den egyptiske stilen.
Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.
