Michelle Galdo del 3

Av Maikki Fonneløp.  Foto: Privat

Publisert i Al Farah bladet nr 90/april  2019

Du var lenge tilknyttet Navlen Dansestudio og ble kjent gjennom trekløveret Hilde, Lee og Michelle. Fortell hvordan dette samarbeidet startet, og del gjerne et morsomt minne.

Det startet med forestillingen «En Reise Langs Nilen». Hilde hadde en plan og inviterte meg og Lee til å være med. Vi var tre veldig forskjellige individer med forskjellig utgangspunkt i både dans og privatliv, men vi hadde et stødig og godt samarbeid. Vi gjorde kompromisser, fant gode løsninger og klarte å få til et bra show.

Ja, jeg har noen morsomme minner, det var en gang under forestillingen jeg nesten ikke klarte å stå oppreist gjennom en hel dans fordi jeg hadde så latterkrampe! Vi skulle danse en fellahi med påsatte fletter og sto bak scenen i mørket da Hilde hveste at hun ikke fant håret sitt, så hun endte opp med å ta på seg et eller annet skaut i stedet bare for å ha noe på hodet. Vi skulle møtes på scenen fra hver vår side, og da jeg så hva Hilde hadde på seg knakk jeg helt sammen! Guro så at jeg fikk latterkrampe og hun skjønte først ingenting, men senere i dansen fikk hun øye på Hilde og skjønte da hva det var jeg lo av, og da falt hun sammen! Det ble en sånn dominoeffekt der du bare står og ler. Vi snakket med noen av publikummerne etterpå som sa «ja, det var et eller annet der som ikke stemte». Sånne historier er morsomme å ha.
Og samarbeidet fortsatte fordi Lee og jeg startet å leie hos Hilde fra rundt 1999-2000. Etter hvert begynte jeg og Lee å falle av, vi ble litt lei begge to. Hilde sto i det en stund til, men så la hun til slutt ned hele virksomheten.

 

Samarbeidet deres har vært viktig for miljøet på en helt spesiell måte enn hvis dere tre skulle ha vært konkurrenter. Hva mener du har vært det viktigste bidraget deres?
Det må nok ha vært Sommerkurset. Vi fikk undervist det vi brant for av teknikker og vi fikk samkjørt dette ut til magemiljøet på en fin måte, mener jeg. Der føler jeg at Hilde har vært veldig flink, med all den kunnskapen hun har om
egyptisk kultur og med den dansebakgrunnen hun har. Hun har ikke hatt lyst til å sitte som en god danser alene, hun har virkelig ønsket å samle miljøet, formidle kunnskap og få utdannet dyktige og kunnskapsrike elever.

Du hadde en intens kursperiode over flere år. Hvordan opplevde du den tiden?
Det var utrolig lærerikt! Jeg utviklet meg veldig som danser selv, takket være alle elevene som spurte og gravde om teknikker og hvordan man gjør de ulike bevegelsene. Jeg gjorde jo bare disse bevegelsene automatisk etter å ha sett
andre gjøre dem. Da jeg startet mitt første kurs, med step hips og hagalla og det var ikke måte på hva jeg skulle undervise, så skjønte jeg fort at det ikke funket i det hele tatt på samme måte som jeg selv hadde lært. Det tok litt tid
før et grunnkurs ble et godt grunnkurs, for å si det sånn. Men elevene spurte «hvordan gjør man dette», så jeg måtte inn og granske meg selv og min egen muskulatur. Det holdt jo ikke bare å si «hofta skal opp», for da kom det «men
hvilken muskel bruker du da»? Så det måtte jeg finne ut av.

Og jo mer jeg gransket meg selv, jo mer utviklet jeg finteknikken min. Denne teknikken inkorporerte jeg etter hvert inn i undervisningen. Jeg startet ikke bare med å vise bevegelsen,  jeg startet med å trene opp muskulaturen som skulle bli til en bevegelse, f.eks. hagalla. Og jeg kom frem til måter å videreformidle dette på en riktig måte. Så på grunn av all undervisningen og gjennom å hjelpe andre har det hjulpet meg til å bli en bedre danser selv. Hadde jeg bare stått og koreografert for meg selv så tror jeg ikke utviklingen hadde blitt den samme. Jeg sluttet jo å gå på kurs fordi jeg ikke var så interessert i andres teknikker, jeg utviklet heller min egen teknikk, men med den egyptiske grunnteknikken i bunn. Det har jeg også fått tilbakemelding på fra egyptiske dansere, så det føler jeg meg trygg på. Jeg har ikke bare utviklet en Michelle-magedans. Vel, det har jeg kanskje, men jeg mener jeg har holdt meg til det grunnleggende likevel.

Hva slags stilarter liker du best? Jeg tror jeg har sett deg gjøre alt bortsett fra saiidi?
Du har sikkert sett meg danse saiidi, men det har nok ikke festet seg, og det er en grunn til det, haha! Jeg liker å se saiidi, men ikke å danse det. Jeg liker ikke props. Det er en stor svakhet hos meg. Jeg brukte litt cymbaler i saiidi tidligere, men får ikke helt til det med kjepp. Mileya, jeg får det til, men jeg trives ikke med det. Slør, jeg sveiver litt med sløret, men det kaster jeg fort fra meg. Alt med props… vel, det holder jeg meg aller helst unna. Lee har jo vært saiidi-dronningen, men hvis jeg skulle ha drevet med det ville jeg ha utviklet en feminin stil. En køddestil, eller en shaabi-variant hvis jeg først skulle gått inn i det.

Greit. Hva er det morsomste du gjør da?
Shaabi har jeg syntes vært gøy fordi jeg liker den tilbakelente, flørtende stilen som funker for meg, men best på restaurant og ikke på scene. Jeg liker å kunne bruke kroppen som et køddeinstrument, slippe opp den isoleringen som vi har i trommesolo og oriental, derfor har jeg likt shaabi. Og baladi har jeg gått mer og mer inn i fordi isoleringen er også her mye løsere. Der får jeg kult den litt ned. Men dette har kommet i senere tid, jeg holdt meg langt unna baladi da jeg var yngre. Da var det bare oriental og shaabi. Oriental har alltid vært grunnleggende, det som har ligget enklest for meg og som jeg har trivdes med, men jeg syns det er deiligst å danse baladi. Så oriental enklest, shaabi kulest, baladi favoritt.

Du er jo også kjent for dine kule trommesoloer?
Tja, men jeg likte det bedre før. Trommesolo kan være litt masete, jeg syns som sagt det er deiligere med baladi fordi da flyter alt av seg selv. Men joda, det er gøy med trommesolo fordi det også er litt shaabi for meg. Det er veldig isolert, men du har likevel den lekenheten, og det er gøy.

Hva med stilartene fra Gulfen og Irak?
Khaleegy er jo det jeg virkelig elsker! Jeg har aldri selv koreografert en khaleegy, men jeg har fryktelig lyst til å gjøre det. Den gode gamle, myke stilen som jeg er glad i. Det irakiske som har blitt veldig populært nå er fascinerende å se på, men ikke noe jeg har lyst til å lære meg. Det får være show jeg ser. Men jeg syns også mye av dansen har begynt å bli veldig hard. Det har kanskje blitt sånn av den russiske utviklingen. Det er ikke noe negativt, men en observasjon jeg gjør fra sidelinja. Jeg forblir der jeg er.

Hvor kommer dette ryktet fra om at du er så glad i synth-musikk?
Det er et litt ufortjent rykte, men jeg har heller ikke rettet på det. Jeg har ingen dragning mot synth, men jeg har ingen aversjon mot det heller. Jeg har mine favorittinstrumenter som jeg elsker å danse til, og det er trekkspill og trompet.
Hvis musikken jeg bruker har disse instrumentene i seg, så følger jeg dem, uansett om andre instrumenter er mer fremtredende. Når det er en låt jeg liker så bruker jeg den, selv om det tilfeldigvis er synth i den. Og så har det blitt en greie fordi andre i miljøet ikke er like glad i det og har uttrykt det grundig.

Hva vil du huske best fra Divas of Bellydance-samarbeidet?
Det morsomste med Divas har vært når vi har stått nede i kjelleren og koreografert, der har det vært så mye latter! Den prosessen har vært heftig på godt og vondt, men det har vært mest latter, så mye at vi nærmest har tisset i buksa. Vi har overhodet ikke gått i tottene på hverandre, men det har vært heftige diskusjoner på hvordan ting skal være. Vi var tross alt fem dansere, seks til å begynne med, som hadde sterke meninger og mange kompromisser som måtte gjøres. Men det som slo meg en gang er at det i et show er masse koreografier med formasjoner og mye å huske på, men den heftigste koreografien av dem alle er den som skjer bak scenen. Påkledning, avkledning, hvordan vi måtte legge kostymene, hvem som skulle låne hva av hvem. Den logistikken sitter igjen som den største jobben. Hvordan skal vi få til dette, klarer vi det? Rekker vi å komme oss ut på scenen igjen, rekker hun å få på seg det hodeplagget? Hvis vi har gruet oss til noe så er det nettopp det. Det som foregår på scenen går som det skal, men hvordan vi står i tog og kler av og på
hverandre bak scenen under et helt show… I etterkant har det vært veldig interessant.

Divas of Bellydance har satt opp 2 show og hatt mange oppdrag. Hvordan har det vært å reise rundt på turné med dansekollegaer?
På grunn av det tette samarbeidet så har vi blitt kjent på en svært nær og intim måte. Da blir det mange heftige temaer som gjør at vi bare blir enda mer knyttet til hverandre på en god, nær måte, spesielt på turné. Vi sover sammen i de samme sengene, vi deler toalett når vi skal skifte, og det som skjer på doen må skje mens vi alle sammen er der. Vi gjør det som tenåringsjenter gjør, fniser og sminker oss på do, bare som voksne. Så det har vært en fantastisk reise. Og vi har hatt noen oppdrag der vi får vite at vi får en kjempescene, og så får vi en plass på størrelsen med et lite bord, hvor vi da må omjustere det vi har koreografert til fingerspissene. Da har vi kalt oss radiobiler, for vi ender opp med å bare krasje i hverandre. Men publikum blåser jo i om man står likt bortover på rekke. De er opptatt av hoftene og om man står stødig i dansen. Det er ikke alltid det vi er opptatt av som dansere som er viktig for publikum. De vil bare se magedansere som kan danse magedans.

Har du noen konkrete tips og råd til elever, hva må de jobbe med generelt for å bli bedre dansere?
Styrke egen grunnteknikk. Jeg savner dansetreningen, ballettdelen, det at føttene må stå i riktig posisjon. Og selv om du er veldig god på shimmy så skal du vite hvor du har armene dine. Triks, det er gøy der og da, men det er ikke det som selger, det er dansen din. Hvordan du står i kroppen din og i musikken. Forsk mer på deg selv enn å forske på andres triks.

Du danset på noen av Al Farahs tidligste festforestillinger, hva betød Al Farah for miljøet på den tiden?
Hele Norge samlet seg jo rundt foreningen, både kurs og show, og det var et naturlig samlingspunkt. Nå har hver eneste by sin egen organisasjon eller sin egen festival, og man konkurrerer nesten mer mot hverandre. Jeg føler at det var mer samlende før og at man samarbeidet mer. Nå er det vel festivalene, OODF og 1001 Natt, som kanskje har overtatt det som Al Farah var tidligere.

Var du noensinne delaktig i styret?
Nei, jeg var ikke så veldig engasjert, men jeg var i bladpakkegruppa en gang!

Hva tenker du nå som du er tilbake i miljøet igjen?
Det jeg syns er veldig hyggelig med å komme tilbake er å møte alle de jeg kjente som kolleger og elever. Å vite at jeg har fått bidra til å utvikle gode dansere og laget et skjelett som mange har utviklet på sin måte. Det gir meg noe sjelelig. Jeg har ofte sagt til elever at de bør ut og koreografere selv, men coaching og privatundervisning på deres teknikker og det å kunne styrke det noen allerede har, er noe jeg gjerne vil fortsette med å hjelpe til å utvikle.