Magedans i Tunisia, del 1

Av: Amina Bacali

Publisert i Al Farah bladet nr 88/juli 2018

 Etter å ha danset magedans i Norge i mange år fikk jeg muligheten til å flytte til Tunisia høsten 2016, hvor jeg nå jobber som danser og instruktør. Tunisia er et relativt ubeskrevet blad i dansesammenheng, og jeg ønsker derfor å dele mine opplevelser og inntrykk som profesjonell danser i en arabisk kultur, og beskrive hvordan magedansmiljøet i Tunisia fungerer. 

Sosialdans
Magedans har alltid vært en del av tunisisk kultur, selv om dansen er egyptisk. Jentene i Tunisia er oppvokst med de egyptiske filmene fra The Golden Era og de blir inspirert av filmer de har sett. De har også vokst opp med å imitere bevegelsene til mor, søster, tante og venner da de var barn, og det er kun senere at jentene ser på youTube-videoer av vestlige dansere. Det ser ut som om inspirasjonen til dansen deres kan kobles direkte opp mot de egyptiske filmene. Etter å ha observert dem i timesvis, hvordan de danser både sosialt og improvisert på dansekurs, ser jeg at de er inspirert av bevegelsesmønsteret og musikkforståelsen fra The Golden Era. I motsetning til vestlige dansere, som har bedre kroppsbeherskelse og danseteknikk, har de god forståelse for hvilke bevegelsesgrupper som kan brukes til ulike deler i musikken.

I tillegg til dans inspirert av The Golden Era, som ofte er grasiøs, elegant og rolig, er egyptisk chaabi noe alle elsker her. Da er det ikke grasiøsitet som gjelder, men skikkelig chaabi-holdning med sterk innlevelse og store Dina-sirkler. Tunisiske jenter vet å ha det gøy, og det synes veldig gjennom utrykket i dansen deres. Arabesquer, chasséer og slørbruk ser man minimalt. De danser som regel på stedet, naturligvis, fordi dansen aldri fremføres på en scene. Travelsteps fra ballett ble jo en del av magedansen først da kabaretene i Kairo blomstret opp på 1920-tallet og magedansen fikk en ordentlig scene. Sosialdansen blir derfor en annen form for dans som handler mer om kommunikasjonen mellom hverandre på dansegulvet, og rett og slett stå og digge og vise sin kjærlighet til musikken.

Amina. Foto: Rock Raven

 

Magedanserne
Tunisia har verken en magedansforening eller en dansefestival, i alle fall ikke ennå. Det er mange dansere her, men alle jobber i ulike sektorer. For å forklare dette nærmere har jeg delt inn magedanserne i 4 ulike kategorier, der den første er størst og den siste er minst. 

  1. Lidenskapelige undervisere
    Mange tunisiske jenter har stor lidenskap for dansen og danser i private settinger kun for kvinner. Noen underviser i treningsstudioer, andre har det som fulltidsjobb. De er ofte selvlærte, med helt ok teknikk. Travelsteps og egyptisk folklore er ofte ikke en del av danserepertoaret deres.
  2. Kabaret-dansere
    Utenlandske, profesjonelle dansere fra Russland, Europa eller Latin-Amerika jobber ofte på 2-månederskontrakter. Honoraret er minimalt, men de får dekket mat og hotell under oppholdet. De har ofte en manager som passer på dem døgnet rundt, av sikkerhetsmessige årsaker.
  3. Prostituerte
    Som i alle land finnes det prostitusjon, og flere av disse jentene opptrer på de bruneste kabaretene som en start på arbeidskvelden. De er ofte ikke så teknisk flinke, og dansen handler mer om å flørte. De bruker ofte amatørkostymer, og danser der tipsen kommer.
  4. Frilansere
    Tunisiske/vestlige dansere som har dansebakgrunn fra andre land, men som jobber i Tunisia som frilansere. De er engasjert av eventbyråer, og de har helst en profesjonell manager. Oppdragene er ofte bryllup og konserter, TV-opptredener og festivaler, og honorarene er ofte like eller litt høyere enn det sangere og musikere tjener.
Amina

Dansere i den tredje og fjerde kategorien må ha tunisisk statsborgerskap eller arbeidstillatelse, og de må skaffe seg et profesjonelt dansepass som gjør det lovlig for dem å opptre som magedansere på natterstid. For å skaffe seg et slikt kort må man gjøre en profesjonell opptreden i Stortinget for kulturseksjonen én gang i året, der juryen består av 5 tunisiske folkloredansere/koreografer i moderne dans. Dansepasset må fornyes hvert år, eller hvert femte år dersom man er heldig. 

I Tunisia er det noe de kaller ndhif som betyr rent, og massakh som betyr skittent. Kabareter i Tunis blir definert som massakh, og kabaret-dansere blir ikke tilbudt å jobbe på steder som defineres som ndhif, som for eksempel i brylluper der det er familier tilstede. Det betyr at dansere fra de 4 ulike kategoriene har hver sin plass i arbeidslivet med forholdsvis lav konkurranse. Folk som jobber i eventsektoren kjenner til disse skillene, men for den vanlige mannen i gata er det gjerne ikke noen forskjell, en magedanser er en magedanser. Det finnes selvsagt unntak, og av og til kan man få høre fra vanlige folk at vestlige magedansere er artister og kunstnere i motsetning til tunisere. Ordet Rakassah er fortsatt negativt ladet, og man vil heller bruke ordet choreograf eller danseus, som på fransk høres bedre ut. 

Det er også ganske store forskjeller på mentaliteten i befolkningen, og folk fra lavere klasser har ofte et litt mer konservativt syn på dansere. Det er derfor ikke noe poeng i å markedsføre seg som en arabisk magedanserinne i Tunisia siden man ikke ønsker å bli assosiert med den tredje kategorien. I Norge er det motsatt, der søker oppdragsgivere gjerne dansere som ser eksotiske ut eller har arabisk opphav. 

Kabaretene før og nå
Kabareter har eksistert i Tunisia siden tidlig på 1900-tallet og var stedene der man kunne kjøpe alkohol før diskoteker og lounger ble åpnet. Ordet kabaret kommer fra det franske ordet cabaret, og siden Tunisia var fransk koloni fra 1881 til 1956 ble landet påvirket av populærkulturen i Frankrike.

Kabaretene var glamorøse nattklubber og det var kun overklassen som hadde råd til å dra på slike steder. Senere, når kabaretene vokste i antall ble det mer differensiert og man kunne finne noen som var mer luksuriøse enn andre. Det ble fort et skille mellom de flotte og de såkalt brune kabaretene. For femten år siden var det fortsatt stas å dra på de luksuriøse kabaretene der par kunne nyte et underholdningsshow med tunisisk og egyptisk musikk og dans i de sene nattetimer. Gode musikere og sangere var ofte en del av showene da, mens de nå for tiden ikke benytter seg av spesielt dyktige musikere. 

Nå som byene har fått et bredere tilbud innen alkoholserveringer er det færre fra overklassen som drar på kabaret. Det er en blanding av gifte og ugifte menn som drar alene, og det er så og si alltid flere bord med prostituerte kvinner. Vennegrupper drar ofte på kabaret etter at de vanlige diskotekene er stengt. Kabaretene åpner generelt i 2-3-tiden på natten, og en magedansers opptreden er ofte kl. 04.00. Honoraret er ofte svært lavt, både til danseren og musikerne, kanskje ti ganger mindre enn et normalt bryllupsoppdrag. Etter Libya-krigen har mange rike libyere bosatt seg i Tunis. Det er ingen diskoteker, kabareter eller lounger i Libya, så Tunisia med all sin turisme og vestlige påvirkning virker svært forlokkende, og de som kommer hit bruker veldig mye penger på fest og moro. Politiet pleier ofte å stoppe biler med libyiske skilt, spesielt dersom en jente er alene i bilen sammen med sjåføren. Dette er fordi politiet ofte finner prostituerte kvinner i selskap med libyiske menn, og det kan være en av grunnene til at overklasse-tunisere bevisst holder litt avstand til folk fra Libya og ikke drar på utesteder der libyere befinner seg. De rike tuniserne bestiller heller orkestre og sangstjerner til sine luksushjem og arrangerer private fester for å holde på finessen, som veldig mange er opptatt av. 

Selv har jeg hatt en kort, delvis hemmelig kabaret-karriere, og det var kun for å få med meg opplevelsen. Jeg valgte å ikke markedsføre dette fordi jeg ikke ville bli assosiert med å være danser på slike steder. Det var en artig erfaring å danse på scenen med orkesteret, men litt mindre artig når man må ta den obligatoriske runden innom alle bordene for å hente tips. Heldigvis blir denne runden foretatt sammen med sangeren, to sikkerhetsvakter og en kortvokst arbeider som plukker opp all tipsen som havner på gulvet. Tipsen blir som regel gitt i hånden til sangeren eller kastet over deg i lufta. På de fleste kabareter får danseren ikke lov til å være i fysisk kontakt med kundene, og kundene rører heldigvis aldri danseren, selv når de gir tips.

Tipsen deles slik at huset får 50%, danseren 25% og orkesteret 25%. Av og til kan tipsen være på rundt 100 norske kroner, på gode dager opptil et par tusenlapper. Det hjelper stort når grunnlønnen er så lav.