Magedans i Tunisia, del 2

Av: Amina Bacali

Publisert i Al Farah bladet nr 88/juli 2018

Magedansshow
I Tunisia danser man ofte ett langt sett, med kun én drakt, i ca. 30-45 minutter. Danseren slipper å skifte og vente på neste nummer. I brylluper og eventer har ofte artistene hver sin time før de drar videre på neste oppdrag. Som danser må man altså velge en drakt som virkelig ser smashing ut, og som funker til alt fra oriental til folklore. Jeg kan derfor ikke opptre med tradisjonell baladidrakt siden det er vanlig å åpne showet med en oriental eller mejancy. Dermed danser man baladi og saidi i todelt drakt, akkurat som i Egypt når danseren bare skal ut én gang.

Danseren kan ofte velge sine egne låter og bestemme oppbygningen av showet, og så vil orkesteret ofte gjøre endringer underveis og bestemme seg for å spille noe helt annet. Det er realiteten, på godt og vondt. Rehearsal får man stort sett bare når man skal opptre på TV eller har oppdrag i TV-serier og teaterstykker. Av og til er det bedre å ikke ha rehearsal uansett, slik at man kan lytte mer og planlegge mindre. Orkesteret kan jo uansett spille et ekstra vers og gjøre store forandringer, så det er bedre at ting blir til der og da. 

Man starter ofte med en mejancy og går over til rolig tarab. Deretter starter upbeat-delen hvor man enten progresserer med en baladi awadi som går over til egyptisk chaabi, og eventuelt saidi og trommesolo. Noen ganger er det en annen rekkefølge, men det starter alltid med en mejancy, og når man forlater scenen spiller de ofte introdelen til mejancyen hvor man enten takker for seg, danser en avslutningsdel eller bare forlater scenen. Man kan ofte høre orkesteret spille veldig kule cocktails av ulike låter som passer sammen i maqam, med perfekte overganger som overgår enhver DJ. Dessverre fins ikke disse låtene på CD, jeg har sjelden hørt så mye kul musikk! 

Orkestrenes størrelser varierer også, de kan være fra 5 til 17 mann. Vanligvis er det 13-14 musikere på scenen, der trommeteamet teller 4-5, 1 på qanoun, 1 på oud, 1-2 på nay, 1-2 på kamanja, 1 på trekkspill, 1 på keyboard, 2-4 korister og en sanger. Noen legger til bass, saksofon, trompet og mezoud. Noen orkestre er faste og jobber mye sammen, mens andre orkestre blir til samme kveld hvor flere musikere er leid inn for å spille sammen. Det er lett å høre forskjell på dem som er vant til å jobbe sammen og dem som ikke kjenner hverandre. Som danser får man mange flere spørsmål fra “nye” orkestre når det gjelder låtvalgene enn fra de mer erfarne. Sangene man velger er jo ofte klassikere og varer originalt en time, så hvis man får muligheten til det må man kort kunne forklare hvilken del av sangen man ønsker. Man må rett og slett ha hørt all musikk, spesielt tarab, og alle versjonene av den for å kunne være klar for nesten alle typer variasjoner. Versene kan være sunget, spilt med oud eller trekkspill. Det er derfor ingen mulighet til å koreografere, fordi musikken varierer fra orkester til orkester. Å høre mye på musikk er altså like viktig som å trene teknikk dersom man ser for seg en karriere som magedanser. 

Store orkestre betyr ikke nødvendigvis kvalitet. Jeg har danset til små band hvor jeg har likt musikken enda mer enn når jeg har danset til stort orkester. Band med keyboard kan også variere i kvalitet, og det handler om at keyboardisten “kjenner sin plass” eller ikke, og hvor mange andre instrumenter som er i orkesteret. I store orkestre vet keyboardisten hva han skal legge til i musikken. I stedet for å spille hele låta med både rytme og toner fra keyboardet, legger han bare til de nødvendige tonene for å gi musikken en komplett følelse. Keyboard var en del av orkesteret til Abdel Halim Hafez, og det ble brukt helt annerledes enn det man ofte hører idag. Det er derfor befriende å danse til et stort orkester der man merker at keyboardisten ikke tar over alt, slik man gjerne kan høre hos vestlige arabiske band og på magedansfestivaler med live band. I enkelte tilfeller, f.eks. lavkostnadsbryllup der man ikke har råd til å leie inn et orkester, kan man bestille et onemansshow, altså en sanger med et keyboard. Da kan danseren gjerne kjøre sitt eget show med CD hvis hun/han foretrekker det. 

Sommerfestivalene
Tunisia er et av de mest moderne landene i den arabiske verden, som sammen med Libanon har et vestlig preg. Sangstjernene i den arabiske verden turnerer ofte mellom Tunisia og Libanon, der man heldigvis for tiden kan oppholde seg ganske fritt og fredelig. Om sommeren er det festivaler på alle Tunisias utvendige konsertscener og på de gamle romerske amfiteatre. Hit kommer noen av verdens mest kjente sangere for å holde konserter; Oum Kalthoum, Mohammed Abdel Motleb og Michael Jackson, for å nevne noen, har opptrådt på Carthage-festivalen. Til og med Gamal el Kordi, som var med på Baladi Camp i Norge, har spilt for Habib Bourguiba (Tunisias president 1957-1987) og i orkesteret som opptrådte sammen med tarab-artisten Oulaya på Carthage-festivalen i 1967. For å oppleve en slik konsert bør man reise til Tunisia i perioden juni-august. Her er det snakk om ekte tarab-stemning, tusenvis av mennesker i en open air-setting akkurat som i gamle dager!

Jeg håper flere dansere velger å reise til Tunisia for å oppleve arabisk kultur i en moderne setting. Ved siden av magedans og arabisk musikk har Tunisia en rik historie etterlatt fra blant annet romere, fonikere, berbere, tyrkere, arabere og franskmenn. Det er mange amfiteatre og monumenter å besøke, sammen med sol og finkornede strender. Egypt har ofte tronet som førstereiseland for dansere, naturlig nok, men det er verdt å få med seg at Tunisia også er en interessant destinasjon for dem som er opptatt av magedans, musikk og kultur.

Oriental Night in Tunisia
I påsken 2018 ble Oriental Night in Tunisia arrangert for første gang. Dette skal være et unikt konsept for de som ønsker å utforske improvisasjon og opptre med stort arabisk orkester for et arabisk publikum. 

Etter mange år som deltaker på ulike magedansfestivaler rundt om i verden savnet jeg noe som kunne gi meg den absolutt komplette følelsen; nemlig det å danse for et 100 prosent arabisk publikum. Å danse til et levende orkester er noe mange dansere nå utforsker mer og mer, sammen med improvisasjon. Det er ofte noe man først fokuserer på etter flere år med en profesjonell karriere, og mange år med trening av teknikk og koreografier. Men selv elever som er på et tidligere stadium har godt av å utforske improvisasjon, mener jeg, nettopp fordi de parallelt med å lære teknikk får trent på tilstedeværelse og det å i det hele tatt klare å slippe seg mer løs når de opptrer med koreografi.

Zhanna

Det er gjennom impro man finner frem til nye og egne kombinasjoner som føles naturlig for kroppen å gjøre. Å improvisere handler om å spontant danse til det man hører, med den teknikken man har inne. I arabiske sosiale dansesettinger er det ofte enkel, gjentagende teknikk som utføres. Det er ikke om å gjøre å vise fancy teknikk, men heller å ha utstråling og spre glede. Energien man får fra et arabisk publikum er noe helt annet enn jeg noensinne har opplevd tidligere som danser. Folk kommer med positive tilrop, gjør zagroutha, vet når de skal klappe, kaster blomster til deg, og er i det hele tatt med deg mentalt fra start til slutt. De elsker musikken og de elsker dansen. Med andre ord er det en stor gledeseksplosjon i seg selv å få oppleve det å danse for hundrevis av arabiske kvinner. 

Under Oriental Night in Tunisia i år fikk alle deltagere muligheten til å danse med Chamsedinne Bacha, en kjent sangstjerne. Vi var en blanding av elever, profesjonelle og semi-proffe dansere, og det var en helt vanvittig opplevelse for alle oss som var med! Vi danset til den mest kjente og populære musikken for tiden; Ah Ya Donia, Bint al Sultan, Halawat Roh, og mye instrumental chaabi. En helt unik opplevelse, og en av de dansebegivenhetene som gjør Oriental Night in Tunisia til noe helt spesielt. 

Norge versus Tunisia
Som profesjonell danser har jeg fått mulighet til å danse på mange forskjellige arrangementer – brylluper, konserter med kjente sangere, sommerfestivaler, musikkvideoer, og fire ganger på TV. 99% av gangene til levende orkester. Å danse her i Tunisia er en stor kontrast til det å danse mellom bordene på en restaurant i Oslo, hvor høyttalerne av og til er sprengt eller spiller for lavt, og hvor publikum egentlig ikke skjønner noenting av det man holder på med. På den annen side føler man seg jo ganske alene. Det er færre fellesoppdrag og ikke det samme miljøet som jeg er vant med fra Norge, med fellesskapet på Studio Orient, Al Farah-arrangementer og andre begivenheter. Med Oriental Night in Tunisia håper jeg at norske dansere vil komme ned hit og ta del i den gleden jeg opplever med dansen, om enn for noen få dager. 

Hvis du vurderer å reise til Tunisia er jeg behjelpelig med tips og råd, eller guiding under reisen. Kontaktinfo: www.arabicdance.no.