Majken Wærdahl, del 1

Tekst: Maikki Fonneløp

Foto: Privat

Publisert i Al Farah bladet nr 88/juli 2018

«Som nybegynner husker jeg svært godt da Majken på en av de første timene kom bort til meg mens jeg stod kilt fast i et (oppover eller nedover) åttetall og sa, på sin rett frem og avvæpnende måte: ‘har du dansa før, du?’ Hvorpå jeg så vidt klarte å tyne ut et ‘ja, jazzballett’ (jeg hadde forlengst sluttet å puste). ‘Sjer det, sjø!’ sa Majken og gikk videre. Jeg husker det fortsatt, og egentlig sier det veldig mye om henne. Hun ser den enkelte elev veldig fort, og hun har også en avdramatiserende måte å se deg på, slik at det ikke blir så skummelt når hun kommer med kommentarer, enten de er av positiv eller mindre positiv art.»

TRONDHEIM ORIENTALSKE DANSESKOLE

Ingrid og Majken

Slik beskriver Ingrid B. Kvam ett av sine første møter med Majken. Alle som har danset orientalsk dans i Norge en stund vet hvem Majken Wærdahl er. Hun var en av de aller første som startet med magedans her til lands og den eneste som har hatt en profesjonell dansekarriere i Kairo. Basen har hun hatt i Trondheim, men til stor glede for alle har hun reist land og strand rundt og holdt kurs eller gitt en av sine magiske sceneopptredener. Nå er det imidlertid endringer på gang. For alle som har fulgt henne de siste 7 årene ble 2017 slutten på en epoke. Fra i år holder Majken kurs i nye lokaler, men med redusert virksomhet. Da er det naturlig å spørre henne på ekte trøndersk; ka skjer no?

Majken: «Jeg kjente at jeg nå hadde lyst til å trappe ned, og man kan ikke trappe ned uten å gjøre noe med det. Da la jeg ned studio. Men det var ikke noe som skjedde sånn plutselig, jeg har tenkt på det veldig lenge. Og det var heller ikke fordi jeg måtte. Jeg hadde akkurat like mange elever som før, så det var liksom ikke noe sånt synkende skip. Det handler mest om at jeg har lyst til å jobbe litt mindre med kurs. Den andre jobben min innebærer også undervisning, og det å holde på oppmerksomheten til hormonell ungdom er enda mer krevende. Man er så på hele tida, og da har jeg helt ærlig begynt å kjenne at det ikke er noe artig å stå hver kveld i studio etter en lang dag med andre målgrupper. Det er noe med å bli litt lei av seg sjøl. Jeg elsker jo å formidle, det er det jeg kan og det er det jeg er god på, men det går en sånn tålegrense.»

 

Å ha et eget studio er kanskje drømmen for mange. Det å ha noe som bare er ditt og som du kan kontrollere. Men det å være studioeier innebærer en helt annen forpliktelse enn det å leie et sted og holde kurs. Det økonomiske ansvaret kan bli en byrde, og hverdagsrealismen kan i noen tilfeller vise seg å være hemmende for kreativitet og glede. I tillegg kommer mye administrasjon og kontorarbeid som en danser gjerne skulle sett seg foruten. Men selv om man har et godt økonomisk grunnlag og en ryddig ledelse, er det likevel en helt annen følelse å slippe dette ansvaret. Majken er tydelig på at det har sine positive fortrinn både å eie og å leie.

Majken: «Friheten med eget studio har jo vært helt fantastisk. At studio står der og jeg ikke trenger å betale en krone for å holde kurs, selv om det jo er det jeg gjør. Men likevel, det er en sånn følelse av frihet, og det har vært utrolig deilig å komme på jobb og vite at ‘her er det ryddig, her virker stereoanlegget, og her er det ingen som har ødelagt noe’. Og det som har vært litt kult er at man lærer seg ganske mye business, og det kommer jeg garantert til å få bruk for. Jeg har hatt et flott studio i Trondheim som har kosta flesk, og det har vært verdt hver krone så lenge det varte. Samtidig føler jeg meg også veldig fri uten forpliktelser og et studio å ta vare på. Hvis jeg for eksempel skulle finne ut at jeg vil ta en pause på et år så kan jeg jo bare gjøre det uten at det får katastrofale økonomiske følger. Det har vært en fantastisk greie, og den friheten har gjort at jeg har fått en ny gnist. Selv om det kanskje er noe magedanslærere ikke skal innrømme, så tror jeg nok at alle sammen av og til blir lei, det er jo en jobb. Men etter at jeg la opp studio så kjenner jeg at ‘jo, nå skal jeg på trening!’ Vi er i et veldig hyggelig og sentralt treningsstudio, der jeg holdt til før jeg åpnet mitt eget studio. Det var faktisk veldig hyggelig å komme tilbake der! Og det er jo business as usual, jeg driver ikke med noe veldedighet. Men jeg har en mye bedre følelse, litt sånn lettere, når jeg drar på jobb nå.»

Oslo har og har hatt mange dansestudioer gjennom tidene, men Trondheim har kun hatt ett. Majkens studio har vært tilholdsstedet til Trondheim Orientalske Danseskole. På hvilken måte har dette studioet ivaretatt magedansmiljøet i byen? 

Majken: «Det har vært utrolig givende, både for meg og ikke minst for elevene. Studioet har gjort at vi har fått et veldig godt magedansmiljø i Trondheim. I og med at jeg er den eneste som har undervist i Trondheim så har jo studioet vært Trondheims magedansmiljø. Folk har blitt så godt kjent, og vi har hatt et felles dansehjem. Sånn var det ikke før. Da sto du nærmest i et slags venterom og ventet på at en aerobic-time skulle bli ferdig slik at du kunne danse magedans.»

Det at Majkens studio har blitt en slags institusjon i miljøet kan instruktør- og dansekollega Ingrid bekrefte.

Ingrid: «Majkens dansestudio har ‘avlet’ gode, engasjerte og hyggelige (!) dansere som igjen har bidratt på og bak scenen i utallige danseshow og -kvelder, både i Trondheim og i Trøndelag. Skolen (les: Majken) har produsert et utall vakre koreografier som har inspirert de mest sjenerte og tilbaketrukne damer ut på dansescenen, år etter år. Studio har skapt mange dansevennskap og -grupper, og kvaliteten på kursene – som bygger på Majkens unike erfaring som danser og instruktør – har bidratt til at dansere fra Trondheim har kunnet hevde seg både på nasjonalt og internasjonalt nivå. En danser med ambisjoner kan komme langt bare ved å delta på Majkens kurs og ta privattimer med henne. Et studio med en sånn dame blir et automatisk midtpunkt som aktiviteten kretser litt rundt, og hun har samarbeidet veldig godt med den lokale og strålende foreningen Zagroutha. Hun har blant annet stilt som danser på foreningens årlige forestilling i omtrent alle år.» 

Så mye av dette samholdet som studio har skapt blant Trondheims-danserne er takket være Majken selv og hennes personlighet?

Ingrid: «Ja, og Majken er den samme enten du er nybegynner eller øvet. Hun gir like mye i alle timene, og virker å like å undervise alle trinnene like godt. Miljøet i og rundt klassene hennes er også preget av dette. Det er en åpen, konsentrert og glad stemning – en følelse av overskudd – i timene hennes. Det ER veldig mange utrolig hyggelige og morsomme damer på kursene hennes, men denne stemningen mener jeg stort sett er Majkens fortjeneste. Alle får et smil og et ‘hei!’ med innlevelse når de kommer. Hun husker alles navn, og jeg er imponert over hennes raske evne til å plukke opp elevenes individuelle styrker og svakheter, til å huske dem, og også til å fange opp og tilpasse seg elevenes ulike behov for feedback. Hun er født pedagog, men uten å ha den teoretisk skolerte pedagogens tøyler. Hun har stor selvironi, og latter preger alle timene. Likevel får hun alle til å yte maks, kanskje også fordi hun alltid yter enda litt mer enn elevene. Så miljøet er og var som du skjønner bra. Også mellom elevene, jeg husker jeg fikk masse ros av ulike medelever da jeg etter hvert ble bedre til å danse. Noen kunne si sånt som ‘det er så fint å se på deg i timene’. Ærlig ros, det forstod jeg, og sånt blir jeg fortsatt veldig rørt av å tenke på. Tror ikke jeg hadde blitt flink like fort uten dette miljøet rundt meg. Tror mye av det også har med Majken å gjøre, som sagt. Hun gjør rett og slett døren høy!»

Det kan være på sin plass å dra en parallell til Oslo-kollega Hilde Lund, som la ned Navlen Dansestudio men fortsatte å holde kurs i regi Hildes magedansskole. Trondheim Orientalske Danseskole vil fortsette med ukentlige kurs, men ikke like mange som før. 

Majken: «Jeg bruker å tulle litt med det at jeg har laget en sekt, nå har vi en dansesekt i Trondheim. Og den er bare for menigheten, det vil si alle som noen gang har gått på kurs hos meg. Nå har jeg 2 kurs i uka som varer litt lenger enn før, 2 timer per gang, og det er for at vi skal kunne jobbe enda mer nøye med ting. Og så er planen at jeg bare skal holde på med det frem til folk ikke kommer på kurs lenger. Modellen her er på en måte at ‘nå trener vi sammen, vi som virkelig vil’ og så får det bare vare så lenge det varer. Det jeg har slutta med er å rekruttere. Og selv om jeg er veldig glad i å holde nybegynnerkurs, det er kanskje de artigste kursene jeg holder, så har jeg blitt lei av alt det rundt. Annonsere, reklamere, eksponere seg selv og overbevise folk om at de skal gå på kurs. Nå som jeg har blitt eldre så har jeg lyst til å ha mindre fokus på meg selv. Begynner å bli litt sky på et vis. Jeg har kjent litt på det i de siste sesongene at ‘uff, nei, jeg orker ikke ha bilde av meg selv i avisa’. Og så blir man jo kanskje litt lei av budskapet selv også. Men jeg må jo presisere at jeg ikke er lei av å holde kurs. Jeg er ikke lei av elevene mine, ikke lei av noen ting egentlig, men jeg er litt lei av den biten der.»