Tekst: Maikki Fonneløp

Vi husker alle vår første gang. Å bli bergtatt av en vakker danserinne med lekende lett kroppskontroll til eksotisk musikk fra en fremmed verden. Ingrid husker fortsatt sitt aller første nybegynnerkurs med Majken.

TRONDHEIM ORIENTALSKE DANSESKOLE

Ingrid: «Jeg startet med magedanskurs rett etter et lengre studieopphold i Paris, der jeg bodde på et internasjonalt studentcampus med mange arabisktalende land representert. Musikken – jeg hørte en del på bl.a. Fairouz og Warda – gjorde at jeg fikk lyst til å prøve dansen. Særlig etter å ha blitt invitert i et arabisk bryllup der jeg stod og prøvde meg på noe hipdrop-kick-aktig i 36 varmegrader iført Romsdalsbunad. Kunne bare gå oppover derfra, tenkte jeg. Mener jeg så en annonse om kurset til Majken den høsten jeg kom tilbake til landet og byen, og tenkte ‘dette ser jo seriøst ut’ (alle som driver i vår bransje skjønner hva jeg mener med det, tror jeg). Troppet opp på kurs, og vips så var den saken grei. Veldig grei, faktisk. Jeg husker fortsatt første gang hun danset for oss midtveis i nybegynnerkurset, og jeg satt med frysninger over hele kroppen og fikk lyst til å hoppe opp og ned av begeistring. Jeg har sett utrolig mange dansere, men det er fortsatt ingen som gir meg akkurat den følelsen – en slags utålmodig inspirasjon – som jeg kan oppleve når jeg ser Majken danse en av sine koreografier. 

Jeg tror Majken har godt av å roe ned kursvirksomheten og drift av studio, ingen tvil om at det er meget vel fortjent. Men jeg synes jo det er trist at man mister dette samlingsstedet, og kanskje tristere å tenke på at ingen nybegynnere får oppleve det første møtet med magedans på den måten jeg gjorde det for 10 år siden. Samtidig vet jeg at hun kommer til å holde kurs ei stund til, og det finnes andre gode nybegynnerinstruktører i byen, så jeg tar det ikke så tungt foreløpig. Det er bare å håpe at hun fortsetter slik som Momo Kadous og Mahmoud Reda.»

Da Majken lukket sin studiodør åpnet Nina en annen. Nina Wilhelmsen, også tidligere elev hos Majken, har fra våren 2018 startet nybegynnerkurs i Trondheim. Det var ikke avtalt mellom dem, men maks flaks. 

Majken: «Det er jo helt perfekt! Jeg er så lykkelig over at Nina begynner med kurs nå. For det første er jeg helt overbevist om at hun er klar for det. Og for det andre er det noe med at jeg slapp å gå fra, jeg slapp å kaste håndkleet og la det bli liggende på gulvet. Det er så deilig å si til folk som ringer og spør om jeg har kurs, at ‘nei, jeg har ikke kurs, men ring Nina’. Det er noe helt annet enn å bare si ‘nei, sorry, finn deg noe annet å gjøre’. Så jeg er veldig, veldig glad for det. Det var meant to be!»

Ingrid: «Det er et generasjonsskifte på gang. Flere av Majkens kolleger har flyttet, lagt opp eller trappet ned. Det blir spennende å se hvilke dansere og instruktører og hva slags miljø som kommer ut av det, men med tanke på den solide grunnmuren disse damene har bygd for oss og samtidig hvor mye lettere tilgang vi har på både kunnskap og kurs internasjonalt nå for tida, så synes jeg vel vi ikke har annet valg enn å fortsette å gjøre ‘norsk orientalsk dans’ til noe vi kan være stolte av. Og jeg håper norsk miljø fortsetter å være slik jeg har opplevd det (også nasjonalt, jeg syns det har vært utrolig trivelig stemning backstage på for eksempel Oslo Oriental Dance Festival sin Dancer of The Year-konkurranse); støttende, artig og lite selvhøytidelig! 

Jeg har flyttet fra Trondheim nå og mistet litt oversikt. Men vi kommer til å tvinge Majken til å undervise i lang tid framover. Zagroutha får kanskje en enda større oppgave i å samle miljøet framover, og jeg håper de får den nødvendige støtten og oppslutningen de trenger for å få til det. Jeg håper også andre som prøver seg på nybegynnerkurs får støtte og oppslutning, vi må bygge opp om de ildsjelene vi har.»

Ved siden av dansekursene har Majken også en ‘vanlig jobb’. Hun har jobbet i Fargespill siden oppstarten for 7 år siden, noe hun karakteriserer som en drømmejobb.

Majken: «Fargespill er en slags oppsummering av absolutt alt jeg har gjort i livet, og der jeg får bruk for alt jeg kan i én jobb. Opprinnelig ble jeg hyra inn som regissør og koreograf, men i dag har jeg blitt forfremmet til potet! Det er veldig tverrfaglig, og alle pedagogene lærer av hverandre. I dag jobber jeg som koreograf, regissør og sangpedagog når det trengs. Det er en kjempefordel å ha jobbet med syrere, da det er fryktelig mange av dem i Fargespill. Det at jeg har språket og en fot innenfor kulturen deres og arabisk dans gjør at jeg kan få rask oversikt over dansene sør og nord for ekvator. Det er veldig fint å ha en etnodansemessig bakgrunn i Fargespill, og jeg har jo i tillegg en gammel musikkutdannelse i bunn. Det er en jobb jeg egentlig former ganske mye selv, sammen med veldig gode kolleger. Og bare det er jo veldig hyggelig, å ha kolleger!

Kan du bruke magedansen i dette arbeidet?

Majken: «Vi har faktisk aldri danset magedans i Fargespill en eneste gang. Jeg har vært litt forsiktig med det, litt av kulturelle grunner, men vi har danset mye folklore – saidi, khaleegy, vi gjorde nubisk i fjor, og også beslektede danser. Gjennom dette har jeg lært meg fantastisk mange danser fra hele verden, og det er utrolig artig. Det har vokst seg veldig stort. I fjor nådde vi nye høyder med hele Trondheim symfoniorkester som band i Fargespill. Vi spilte på den store scenen for 7000 mennesker, det var veldig gøy. Jeg er utrolig glad i å jobbe med folk som skal på scenen. Jeg er kanskje ikke så veldig glad i å være der selv lenger, så dette passer meg bra.»

Du har også hatt kurs for minoritetskvinner i 3 år. Hva slags prosjekt har dette vært, og skal du fortsette med det?

Majken: «Det har vært kjempefint, og det har også vært veldig danseutviklende for meg fordi vi blant annet har danset norsk folkedans. Det er helt genialt! Jeg har prøvd å bruke danser som gir god gruppedynamikk der vi har vært nødt til å løse danseoppgaver sammen, i masse ringdanser og gruppedanser. Jeg har jo lært meg et hav av danser bare fordi jeg har holdt på med dette. Men etter at jeg la opp studio så la jeg også opp den gruppa. Men det jeg driver med nå, og det er enda mer spennende og nesten ingen som vet om, det er at jeg skal jobbe med flerkulturelle seniorer i Trondheim – altså pensjonister med innvandrerbakgrunn, som sammen med norske pensjonister skal lage en forestilling. Og da bruker jeg Fargespill-pedagogikk og metodikk for å hente frem materiale fra dem. Denne forestillingen har allerede blitt kjøpt av Olavsfestdagene og skal settes opp i Nidarosdomen i sommer. Det er helt fantastisk! Her har jeg alt ansvar, og jeg er helt alene om prosjektet som utgjør en 50% stilling. Baba, som gruppa heter, er skikkelig nybrottsarbeid. Så vidt jeg vet har det aldri blitt gjort noe lignende verken til her lands eller andre steder. Vi har allerede begynt å øve, og det er så artig. De deler og deler! Du trenger bare å spørre én gang; har du en vuggesang fra Kongo? Ja, her! Har du en regle fra Syria? Jada! Så jeg kommer til å ha så mye materiale at det blir et kjempeproblem å velge ut etter hvert. Dette skal jeg jobbe med frem til august, så i tillegg til kursene mine har jeg en 100% jobb og er en travel dame for tida.»

Hva med fritidsinteresser ved siden av jobb og familie?

Majken: «Min hovedinteresse utenom jobben min er jo friluftsliv, gå i fjellet og gå på ski, og jeg er veldig glad i det. Det er det jeg sitter og lengter etter hvis jeg ikke har fri. Jeg har dessuten en lederutdanning i friluftsliv fra Idrettshøyskolen, så jeg er faktisk veldig kompetent også. Og så har jeg jo tatt opp min gamle badmintonkarriere. Jeg var en aktiv badmintonspiller i gamle dager, og nå etter 25 år har jeg begynt å spille igjen. Det er magedansens fortjeneste at jeg er en mye bedre badmintonspiller nå enn jeg var da jeg var 17. Jeg har en helt annen core og en hurtighet enn tidligere. Jeg trener 2-3 ganger i uka, og så reiser vi på turneringer for å konkurrere. Det er dritartig å plutselig drive med idrett igjen! Hodet mitt blir så blankt, det fins ikke noen bedre måte å koble av på enn å bare konsentrere seg om noe så nerdete som å vinne en kamp. Det er utrolig gøy! Men jeg har ikke så mye konkurranseinstinkt lenger. Jeg hadde det da jeg var ung, men nå kjenner jeg at det ikke er så farlig hvis jeg taper.»