Tekst: Sirin «Shireen» Corbacioglu
Foto: Cathrine Kevlar, Jenny Staurset
Trykket i Al Farah bladet nr 83/desember 2016
«They were free as the winds,
they were the farthest on earth from war, and closest to peace.
On their journeys they were carrying the traces of the past into the future.
They are those who cried with laughter, and faced their melancholy naturally,
experiencing the world with their color, they were those who did not speak.
Now all the others will fall silent, and they will speak».
På søken etter røttene
Istanbul er mitt andre hjem, og det var der, under et ferieopphold i 2008 at jeg kom i kontakt med Serap Su. Hun er fast danserinne på Kervansaray ved Taksim-plassen, samme sted som Asena, som bør være kjent også for norske magedansinteresserte, danser. Jeg spurte henne ut om dansestilen jeg hadde observert på dansegulvet i tyrkiske diskotek og på sosiale festligheter gjennom tidene, og som jeg hadde prøvd meg på når jeg danset med venner, men aldri helt fått til. Hun tilbød seg straks å gi meg en privattime, og jeg var hektet. Dermed avtalte vi flere treningsøkter i dagene som fulgte.Nå skulle roman-dansen inn i blodet.
En, to, tre, fir’ og!
Men det var ikke bare-bare å gi seg i kast med roman, eller roman havasi, som både musikken og dansestilen heter. Hva var det med denne dansen? Og hva mente hun med 9/8? Armene skal gå i én takt, og bena i en annen!? Det var så mye å ta inn over seg på én gang, og den største utfordringen for en garvet og skolert danser var å få takten inn i føttene og holdningen inn i kroppen. Hodet analyserte, men armer og bein nektet å følge ordre. Heldigvis gjorde det meg bare mer fascinert, og jeg kommer aldri til å glemme frustrasjonen og famlingen min de første timene. Jeg følte meg helt ubrukelig, men det var verdt det!
Kjært barn, mange navn
Mangosar, yerli, ҫingene, ҫingen, roman, romni, kirpi, sepetҫi, cambaz, og hos oss; sigøynere. Disse er alle eksempler på hva dette folkeslaget ellers kalles i Tyrkia og betegner dem i ulik grad av kulturell og sosial kontekst, noen av dem også med en nedsettende konnotasjon. Men én ting er sikkert. Etter antall kallenavn å dømme har de en sentral rolle i samfunnet og blant det tyrkiske folket. De snakker tyrkisk, men har også sitt eget språk, og alle i Tyrkia forholder seg til dem på en eller annen måte.
Hvem er de da?
Roman-folket er en del av det nomadiske folket vi på folkemunne kaller sigøynere, og i mangel på et bedre ord blir dansen ofte presentert som sigøynerdans. Dette er dessverre ikke helt uproblematisk siden ordet sigøyner er blitt noe negativt ladet gjennom historien, men også fordi det er blitt et samlebegrep for flere folkegrupper som ikke nødvendigvis identifiserer seg med hverandre. Deres reise kan spores tilbake til Rajasthan i India, og i Egypt hvor de av europeerne fikk navnet «gypsies». I dag er den hyppigst brukte betegnelsen Rom eller romfolk, og roman om den tyrkiske grenen.
Hos roman-folket overføres kulturarven fortsatt i stor grad muntlig fra generasjon til generasjon gjennom at de underholder hverandre med poesi, dans og sang i hverdagen. Musikken er i stor grad den delen av kulturen de dyrker mest og ønsker å ivareta. De er kjent for å være formidable musikere og utgjør ofte store deler av orkestrene som spiller for magedanserinner på restauranter og større scener. Ofte er magedanserinnene også roman. En av dagens mest populære er Didem.
https://en.wikipedia.org/wiki/History_of_the_Romani_people
Så var det dette med takten da. 9/8-takten er blitt roman-musikkens kjennetegn.
På tyrkisk kaller man som før nevnt både musikken og dansen for «roman havasi», direkte oversatt til “roman-stemningen”. Det finnes også en variant av dette for dans i grupper (i motsetning til roman havasi som normalt er en soloopptreden): Karṣilama. Dette er også en betegnelse på roman-musikk og dans i 9/8-takt. Men ikke all roman-musikk går i 9/8. Musikken man danser til, gjør det. Det er også veldig vanlig at publikum klapper takten, så på kurs er dette det første vi begynner med for å bli kjent med rytmen.
Tyrkisk magedans kalles «oryantal» og bevegelsene i roman havasi og oryantal er nokså like de bevegelsene vi finner i de arabiske variantene vi kaller magedans, men de tyrkiske stilartene skiller seg ut ved at de danses med vippende bekken som gynger frontalt kontra de mer sideorienterte og ‘anstendige’ hoftebevegelsene vi finner i egyptisk stil. Om du ser for deg at i Egypt er det ‘contract’ hele tiden, er det ‘contract/release’ kontinuerlig i den tyrkiske dansen. Særegent for roman er det intrikate fotarbeidet, de mer folkelige bevegelsene med overdrevne og uttrykksfulle armbevegelser, kroppsspråket som markerer budskapet i musikken, og selvfølgelig takten. Det sies at den egyptiske magedansen stammer fra baladi og ghawazee (den egyptiske varianten av «sigøynerdans»), og at oryantal stammer fra roman, men som så mye annet innenfor disse dansestilene er ikke dette en fasit uten modifikasjoner selv om det nok likevel er en sannhet i det. Da de muslimske kvinnene i det Osmanske riket ble nektet å danse, fortsatte nemlig roman-kvinnene.
Å danse roman er måte å uttrykke følelser på. Formen er i utgangspunktet improvisert og er nokså forskjellig for menn og kvinner. Kvinnene bruker mykere og mer feminine bevegelser som samtidig kan være tunge og sterke, mens mennene gjør skarpere, hardere og til tider mer akrobatiske trinn i sin utførelse. Det er ikke uten grunn at unge menn som danser roman blir kalt «delikanli» – med galskap i blodet.
Variasjoner
Man kan danse roman på forskjellige måter, og de tre vanligste er først den rolige aḡir roman (tung roman) hvor trinn og bevegelser utføres i lavt tempo, som gjerne øker mot avslutningen. Så har man en raskere variant med samme takt gjennom hele sangen hvor man spiller på rytmen og markerer de slagene man selv velger, med og uten bruk av zills/fingercymbaler. Til slutt er det varianten gayda der man hopper over det andre slaget med en pause (1—3-4-og).
Hva danser man i? Det er viktig å huske på at roman ofte danses spontant. En klassisk setting er at en låt med denne takten kommer på, noen reiser seg for å danse og publikum samler seg i en sirkel rundt den som danser. Ofte utvikler det seg til en slags ‘dance battle’ hvor to stykker danser mot hverandre mens publikum heier og roper «oh, oh!» når danserne briljerer (Husk at o på tyrkisk uttales å). Dermed danser man i det man står og går i, og dette er det vanligste da roman er en veldig folkelig dansestil. På scenen ser vi derimot ofte romantiserte antrekk som henspeiler våre illusjoner om «sigøynerkvinnen» med hvit bluse, blomster i håret og store skjørt. Skjørtene kan også brukes til å forsterke bevegelsene eller vise scener fra dagliglivet hvor man vasker tøy ved bekken eller bruker det som vifte når dansen blir for het. Og ikke minst, det er jo alltid gøy med store skjørt! Mennene tar ofte av seg en sko og setter i beltet så den gynger med i dansen som et slags fallos-symbol. Det er dermed opp til deg hva du danser i, like mye som når du velger å gjøre det!
Musikktips til artister som lager roman-musikk, både med og uten vokal:
Mustafa Canderali
Corulu Savas