Irakisk dans og de ulike stilartene derfra – Khashaba musikk og dans
Oversettelse: Kristinn Reinhard
Foto: Karim El Issa og Juliane Krappe
Publisert i Al Farah bladet nr 84/mars 2017
I et land nesten uten kystgrense er den sydlige byen Basra Iraks eneste tilgang til sjøen og verdens hav. Byen har over tid utviklet sin egen stil innen musikk og dans, som har blitt kjent som El Khashaba. El Khashaba er så rotfestet i lokalkulturen og tradisjoner at den har blitt synonym med regionens identitet.
Det er ingen som med sikkerhet vet når Khashaba først ble hørt eller når byens kulturliv begynte å gi den oppmerksomhet. Dette er ofte tilfellet i folklore og tradisjonelle kunstformer. De tidligste skriftlige nedtegnelsene som hittil er funnet tyder på en opprinnelse så nylig som 1930-årene, men enkelte eksperter, som historikeren Dr. Mohamed Mahdi el Basier, mener røttene til Khashaba-rytmene kan spores tilbake til Thawrat al-Zanj, Zanj-opprøret i 869-883 e.Kr.
Tidlig på 800-tallet opplevde sør-Irak en serie med oversvømmelser og uår som medførte massive ødeleggelser. Dyrket mark ble forurenset av saltvann. Folket som bodde der hadde ikke annet valg enn å søke trygghet andre steder. Abbasid Kalifen utnyttet denne muligheten til å belønne sine favoritter og tilhengere med store landområder, og ga dem myndighet til å øke skatten i sør for å kunne kjøpe svarte slaver – Zanj – fra øst-Afrika. Det at slavene ble behandlet på en forferdelig måte, at det lokale Basrawi-folket sultet, og at de nye grunneierne ytterligere forurenset Beduin-land og vannkilder, førte til Zanj-opprøret der de tre berørte folkegruppene gikk sammen om å kjempe mot uretten begått mot dem av Abbasid Kalifatet. Mange tusen falt. Basra var revolusjonens senter, og Zanj-lederen, Ali ibn Muhammad, erklærte slektskap med Profeten på lik linje med Abbasid Kalifen. Mens han regjerte, oppførte han seg på samme måte som overhodet i et rivaliserende Kalifat.
Akkurat som kalifen, forlangte Zanj-lederen underholdning. Zanj-musikerne var imidlertid ikke trent i å spille i de etablerte maqamene. I stedet spilte de kun med slaginstrumenter, og de introduserte østafrikanske trommer og rytmer til den mer tradisjonelle musikken. Selv i dag kan de tradisjonelle maqams i Basra fremføres kun med slaginstrumenter.
Ordet Khashaba kommer opprinnelig fra arabisk «Khashab» som betyr «treverk», og man tror at de første som framførte Khashaba var båtbyggere. Når de tok pause fra arbeidet, sang og spilte de. De brukte kun treverk fra havneverkstedene, og de klappet og brukte keramikkrukker som improviserte trommer. De tradisjonelle arbeidssangene hentydet ofte til Basras historie og Zanj-tiden er ikke glemt. Ettersom El Khashaba gikk fra arbeidsplassen til kveldsunderholdning har andre instrumenter blitt vanligere, som den eksplosive khishba(som du kan høre her) og kassurtrommer, som nå er essensielle for Khashaba. Oud, fiolin og qanun ble også innført, og ble viktige instrumenter da mikrofonen kom. Disse nye og fremmede instrumentene beriket El Khashabas repertoar og ga den en unik karakter og lyd som lett kan skilles fra både tradisjonell og moderne irakisk musikk.
Som med de fleste havnebyer har Basra alltid vært et sted hvor utenlandske ideer og kunstformer lett blir akseptert og slått sammen med lokal musikk og dans. Derfor har også El Khashaba adoptert og tilpasset seg populærmusikken fra andre arabiske land: Den er påvirket av sangene av den berømte egyptiske sangeren Umm Kolthoum, og av de legendariske libanesiske stjernene Fairouz og Wadiah el Safi. Denne fusjonen av ulike arabiske sanger med de lokale Khashaba-rytmene får frem en karakteristisk musikkstil, og ettersom musikken har utviklet seg ble danserne mer sofistikerte og distingverte samtidig som de holdt seg i harmoni med Khashabas ånd. Dermed har de brakt sammen en magisk musikalsk fusjon av energi og populærunderholdning. El Kawliya-sigøynerne i Irak har også gradvis innført Khabasha-sang og dans i sine opptredener, selv om det bør legges til at når Kawliyaene fremfører Khashaba vil deres tolkning ha en annen tone enn når den fremføres av noen som ikke er sigøynere. Sigøynerånden deres gir et spennende tillegg til en allerede rikholdig kunstform.
Khashaba-musikk og dans ble oppdaget og ble populær i Basra tidlig på 1900-tallet, og gjennom de første musikkinnspillingene og deretter radio, dukket den første generasjonen med sangartister opp, sammen med musikkensembler og dansekompanier.
Noen av de mest populære musikkensemblene på denne tiden var rene kvinnegrupper, som ble ledet av Umm Ali og Umm Karim, og var elsket av mange.
Opprinnelig kan dette ha vært fordi kvinnestemmer gjerne var enklere å spille inn i usofistikerte studioer, i tillegg til at kvinnegrupper var billigere å booke av plateselskap enn etablerte mannlige grupper. Uansett hva grunnen var, satte disse tidlige fremføringene en tone som har fortsatt den dag i dag. Kvinner fikk også opptre offentlig med Khashaba-dans selv om det opprinnelig kun var menn som dominerte scenen. Denne endringen kom i 1976, da staten offisielt begynte å støtte irakisk dans og grunnla de første nasjonale dansekompaniene. Kvinner fikk lov til å bli med i disse dansegruppene og begynte å opptre offentlig med Khashaba på scenen under beskyttelse av staten.
Da USA ledet invasjonen av Irak i 2003, fantes det mer enn 50 Khashaba-grupper («shada») bare i Basra. Hver shada bestod av 20-30 medlemmer, med sangere, musikere, dansere og kor («Riwadiyd»). Basra National Khashaba Group opptrådte i mer enn 70 land. De vant mange priser på internasjonale musikkfestivaler, deriblant den prestisjetunge Leone d’Oro, den Gyldne Løve-prisen i Venezia.
Siden 2003, med økende nøysomhet og religiøs intoleranse, har kvinnelige musikkgrupper forsvunnet fullstendig, og kun et fåtall mannlige grupper fremfører Khashaba regelmessig i dagens Irak. De som fremdeles finnes, strever uten finansiell støtte og finner det vanskelig, nærmest umulig, å leie øvingslokaler og dekke daglige utgifter. Al Sada Net Magazine hadde nylig et intervju med en av de eldste og mest berømte kvinnelige Khashaba-danserne i Basra. Hun var av sikkerhetsmessige årsaker anonymisert, men signerte intervjuet med sine initialer Z.H. Hun forklarte:
«Disse siste årene har vært de verste i mitt liv. Jeg tenker hver dag at dette blir min siste dag. Når jeg skulle på øving eller opptre dekket jeg meg til med en lang, svart kjole og svart hijab. Jeg tok en ny rute hver gang for å ikke tiltrekke oppmerksomhet fra fanatiske og bevæpnede muslimske grupper. De hadde allerede drept mindre kjente dansere enn meg. Jeg håper fremdeles på en bedre tid når vi kan danse fritt.»
På tross av Iraks vanskeligheter fortsetter El Khashaba sin utvikling, skjønt sakte. På tross av krig og politisk uro blomstrer de gjennom hele Irak og Gulfstatene. Dette er takket være en stor innsats av flere generasjoner Khashaba-artister som har gitt denne stilarten den anerkjennelsen den fortjener, og som gladelig og lidenskapelig sprer sin verdifulle kunnskap. Blant dem er direktøren av Basra National Troupe; den legendariske khisba-spilleren Saad el Yabis, og den velkjente irakiske komponisten Kazeem Gazar. De spiller begge en stor rolle i å holde El Khashaba-tradisjonene i live. Freelance-journalisten fra Basra, Karim el Issa, bør også nevnes. En journalist som i mange år har bidratt til å holde liv i denne nydelige kunstformen ved å nøye følge og dokumentere Khashabas fremgang både i og utenfor Iraks landegrenser.
ASSALA IBRAHIM
Assala Ibrahim ble født i Basra by, hvor hun vokste opp med Khashaba sang og dans rundt seg. Hun forsker aktivt på dans, og hennes klare konsepter for læring og unike dansestil har gjort henne til en av de mest ettertraktede danseinstruktører og -artister i verden. På grunn av sin lidenskap for å bevare den autentiske Khashaba-dansen og forhindre den i å bli en glemt kunstform, har hun gjennom hele sin karriere dokumentert, rekonstruert og kartlagt de tradisjonelle dansetrinnene og -mønstrene. Ved å gjøre dette håper hun å sørge for at fremtidige dansere har et solid fundament som de kan bruke til å lage nye og moderne tolkninger av Khashaba-musikken. Å forstå forholdet mellom fortiden og nåtiden er en essensiell del av Assalas undervisning, og hun mener at denne kunnskapen er en nødvendighet å inneha for de iherdige danseelevene. Assala bor og underviser nå i Sveits.