Majken Wærdahl, del 3

Tekst: Maikki Fonneløp

Navlen er nedlagt. Majkens studio er nedlagt. Av den første generasjonen magedansere i Norge er det kun en håndfull aktive veteraner igjen. Er det grunn til bekymring over hva som skal skje med dansearven her til lands? 

TRONDHEIM ORIENTALSKE DANSESKOLE

Majken: «Nei da, det går så fint! Vet du hva? Det er ingen som er unnværlig her i verden, det er mitt store motto. Med en gang noen forsvinner så ser man at det popper opp noe nytt, og det har det allerede gjort for lenge siden. Men jeg reiser jo fremdeles og jeg er like interessert som tidligere i å holde kurs rundt omkring i landet. Det eneste jeg ikke er så interessert i lenger, er å opptre. Jeg gjør det gjerne, altså, men jeg har ikke noe drive. Det er litt plikt å skulle gå på scenen, mens det å undervise ligger så utrolig under huden på meg. Jeg syns faktisk det er mer og mer interessant å undervise. Senest i kveld på kurs så sa jeg noe til elevene mine, noe detaljert, som plutselig gjorde at alle sammen gikk fra å se ut som elever til å se ut som dansere. Jeg sto og fikk frysninger over at det jeg sa fungerte. Så jeg må kanskje innrømme at jeg syns kanskje ikke at jeg blir en bedre danser nå lenger, men jeg føler fremdeles at jeg blir bedre til å formidle og å være pedagog. Jeg har jo ikke slutta i det hele tatt, men jeg har prøvd å trappe ned på en skånsom måte – for alle.»

I forrige nummer av Al Farah var Majken en av instruktørene som ble bedt om å komme med sine betraktninger om rollen som danselærer. Vi ber derfor Ingrid om å oppsummere egenskapene til Majken.

Ingrid: «Hun er den fødte pedagog, og for meg er hun en så godt som komplett instruktør. Raus, observant, flink til å beskrive på en forståelig måte, morsom, flink til å gi kritikk på en ufarlig måte, flink til å gi ros på samme måte, og flink til å sette grense mellom det å være instruktør og det å være venninne, psykolog, manager osv. Du vet hvor du har henne. Og ikke minst komplett i den forstand at hun heller ikke legger skjul på sine mangler/svakheter. Det er også noe jeg synes flere burde lære av. Hvis du er usikker, si det! Hvis du ikke får til afrikansk sirkel slik den egentlig skal være fordi du har en medfødt skavank, si det! Elsker folk som deler sine svakheter, jeg tror alle elsker det! 

Jeg husker også da Majken underviste mens hun var gravid med barn nummer 2, og hun måtte springe ut og spy hver gang vi jobbet med kamel. Men hun fortsatte å gjøre kamel (hun måtte jo det, vi så jo ikke ut der vi stod og gjorde en slags ambivalent ‘skal jeg stupe eller legge meg i bru’-bevegelse), og gjorde svært lite vesen ut av disse spyrundene. Tøff dame. Majken er et helstøpt menneske. Hun er en du kan stole på og en du kan be om råd fra. Man kan jo be om råd fra alle, men Majken gir gode råd, hehe. Og ikke minst er hun en du kan ha det veldig artig sammen med. Jeg er en litt grublende type og kan tenke meg langt vekk og ut. Jeg husker siste privattime med henne før min første opptreden (med en av hennes nydelige baladikoreografier), hvor jeg var så nervøs og hun, typisk kort og enkelt og likefram sa ‘husk no da, Ingrid, det e bare dainns’. Akkurat sånn var det, ja!»

 

Dansere er forskjellige. For noen er magedans blitt synonymt med rampelys og image, for andre er det en kilde til kunnskap og personlig glede. Har dette skillet noe med alder å gjøre? Er det slik at man kommer til et punkt i livet der man er ferdig med den glorifiserte prinsessedrømmen, eller er det det at man har så mye sceneerfaring at dette rett og slett ikke er spennende lenger? 

Majken: «Jeg tror faktisk det ligger i sjelen på folk. Jeg er egentlig ikke så dratt mot scenen. Jeg har aldri blitt noe spesielt høy på applaus, og jeg har heller aldri vært noe spesielt nervøs før jeg skulle gå på scenen. Jeg har hatt et veldig avslappet forhold til det der i hele karrieren. Mens noen tror jeg rett og slett aldri får nok av det, og vi ser jo nok av eksempler med folk som trøkker seg fulle av botox og styrer og ordner for at det bare skal vare og vare. Og det er jo fordi man har en vanvittig glede av det. At man liksom aldri slutter å elske å stå på scenen. Og det er det jo ingenting negativt med. Jeg sier ikke at jeg er et sunnere menneske enn folk som liker det. Jeg bare tenker at vi er veldig forskjellige på det der. Jeg bare kjenner at jeg ikke lenger har noe behov. Men selvfølgelig, i små glimt så kan det jo godt bli morsomt. Det her er akkurat det jeg kunne tenkt meg å ha spurt andre om, som Siw og Michelle, særlig Michelle. Hun har gått fra å være ganske aktiv til å bare kutte helt. Det har jeg vært litt nysgjerrig på. Herregud, hvordan går det an, liksom. Jeg har vært nødt til å ha en litt mer rolig nedtrapping.»

Kan dette ha noe med nettopp instruktørrollen å gjøre? Hvis man slutter å holde kurs og ikke lenger har behov for å være aktiv og vise seg frem så er det kanskje lettere å gi seg med alt? 

Majken: «Ja, nettopp. Jeg vet ikke. Jeg har jo alltid sagt at man må være danser hvis man skal være instruktør. Jeg har også sagt før at den dagen jeg ikke lenger er en danser selv så kan jeg slutte å undervise. Men jeg kjenner at jeg ikke lenger er så sikker på det nå. Med all den pedagogiske erfaringen jeg har så har jeg fortsatt verktøyet til å gjøre folk til gode dansere likevel. Men så klart, den dagen jeg må ha assistent for å vise frem noe, sånn som Mahmoud Reda, da må jeg kanskje begynne å gi meg. Dans er jo virkelig yndlingstreningsformen min. Nå i vinterferien gikk jeg lange skiturer hver dag, og da jeg skulle tilbake til dansen så var det nesten umulig. Jeg har ingen tro på trening med bare store muskelgrupper. Så jeg er litt redd for å slutte for min egen helses skyld, faktisk.»

Det er forhåpentligvis lenge til du skal vurdere å legge opp helt, men det er vel uunngåelig at du har vært inne på tanken siden flere i din generasjon nå har satt kroken på døra. Hvilke tanker har du selv gjort deg om det å slutte helt? 

Majken: «Man har jo en spesiell jobb, og det ligger veldig mye identitet i jobben vår. Det er ingen jeg møter på fest som forholder seg nøytral til hva jeg jobber med. Så man blir litt vant til å være en sånn spennende person. Det er det jeg er nysgjerrig på med folk som har slutta helt, har de likevel behov for å si ‘jeg jobber på kontor, men før var jeg magedanser’? Det er så klart veldig individuelt hvor mye du har behov for å være et sånt eksotisk menneske. Eller kan du bare legge opp, og så neste gang svare ‘nei, jeg er sekretær, jeg’ – ferdig, og ikke si noe mer? Du blir litt vant til at du har et interessant svar når folk spør hva du gjør. Og det har jeg tenkt litt på. Hvis jeg skulle slutte helt en vakker dag så kommer det til å være litt rart. Og hvis jeg skulle få meg en såkalt kjedelig jobb, hadde jeg klart å svare det da? ‘Nei, jeg jobber på Rema1000, jeg’. Uten å avslutte med ‘men før var jeg …’ Og det gjelder jo alle som skal slutte med noe. Jeg satt og leste om sånne toppidrettsutøvere og gamle skihelter, og hvordan det var å slutte å trene på toppnivå og bare begynne i en vanlig jobb. Det er litt spennende med sånne overganger, og særlig blant folk som driver i kunstverdenen.»

Hvordan var det du begynte å tenke på dette? 

Majken: «Det var i forbindelse med en studiofest. Jeg kontaktet Ebba Gunnesdal fordi hun hadde flyttet til Trondheim, og jeg ville ønske henne velkommen til miljøet og spørre henne om hun ville danse på festen. Da sa hun bare tvert ‘nei, jeg danser ikke lenger’. Og da ble jeg så nysgjerrig. Hva er det som gjør at man bare konsekvent bestemmer seg for å ikke opptre lenger under noen omstendigheter? Det er litt kult. Det er noe veldig absolutt over den beslutningen. Kostet det eller kostet det ikke? Da begynte jeg å tenke på Michelle. Og Siw, som har vært den store dronningen, hun som alltid har vært assosiert med magedans. Siw var kanskje den mest glamorøse vi har hatt. Hvordan er det å bare kutte ut. Jeg får dessverre aldri overskudd til å sette meg ned med sånne skriblerier enda jeg veldig gjerne skulle gjort det.»

Hva tenker du om nye prosjekter? Og hva skjer med Divas of Bellydance?

Majken: «Nei, hvem er det som er igjen? (rå latter) Det er bare meg, Helene og Michelle. Vi er nok veldig lagt på is. Men vi er jo aktive, så kommer det et veldig morsomt oppdrag så er ingenting umulig. Men ja, det er lite som skjer. Men Ingrid, Lisa og jeg snakker jo litt av og til. Lisa underviser i Molde og Ingrid i Ålesund, og vi snakker om at det kunne vært gøy og gjort noe. Neste år er det jo Zagrouthas 20 års-jubileum, og da kan det hende vi finner på noe tull sammen. Men da må det være veldig artig. Og særlig med Ingrid, hun er den artigste personen jeg noen gang har jobbet med. Hun er jo helt uforutsigbar! Så hun er en sånn person jeg veldig gjerne kunne tenkt meg å ha gjort flere ting sammen med, selv om jeg begynner å dra på årene.»

 

Ingrid og Majken har vært på scenen sammen flere ganger, og Ingrid er den eneste av Majkens elever som har tatt steget opp til å bli kursinstruktør på Trondheim Orientalske Danseskole. Slik beskriver hun den tiden:

Ingrid: «Det har vært veldig artig å være kollegaen til Majken. Vi har hatt det artig når vi har laget koreografi sammen, når vi har øvd sammen, når vi har hatt julebord og når vi har dratt på inspirasjonsseminar sammen (les: se på danseforestilling i en helt annen sjanger, gjerne så far out at det egentlig strengt tatt ikke er snakk om dans lenger, at det går mer over i en slags fysisk prosess som du er vitne til og etter hvert føles det også som om du er ufrivillig vitne til prosessen, men du har jo engang betalt billetten og blir derfor sittende). Jeg tror vi har en del felles humor og felles smak. Vi har også hatt det veldig artig på kurs sammen, som elever. Helene Skaugen var i Trondheim for noen år siden og lærte oss bl.a. en trommesolo. Vi sto bak og så på hverandre, sånn: ‘Ka gjør a no? Skjønne INGENTING!’ Haha! 

Det var med stor skrekk og gru at jeg ble instruktør i studioet til Majken. Alle som har tatt et kvarters kurs med henne skjønner hvorfor. Kanskje handler det om personlig match også, men jeg tror det er svært mange som skriver under på dette, at når det gjelder instruktørrollen: Ingen over Majken, ingen ved siden av. Jeg var kvalm og veldig nervøs i dagene før det første kurset mitt. Men igjen, hennes høyt-under-taket-holdning gjorde alt mye lettere for meg. Hun delte villig egne tabber og mangler som instruktør og gjorde det også klart at det var jo nettopp det jeg gjorde annerledes fra henne som hun syntes var kult. Så da trengte jeg ikke å late som jeg var Majken. Alle vet jo hvordan det hadde gått… Jeg husker også særlig tidligere medelever som kom på det første kurset mitt, og igjen må jeg si meg forbløffet (på den svært gode måten) over rausheten blant dem, flere kom bort etter timen min og ga meg ros. Jeg er ikke så flink til å ta ros innover meg, men den rosen der er den beste rosen jeg vet om. Og jeg tror de visste at jeg trengte den! Det høres litt kvalmende rosenrødt ut, men sånn har det altså vært på TOD. Kvalmende rosenrødt, hehe!»

Vi avslutter med et lite gravøl for Majkens studio. Hvilke gode minner kan hun ta med seg fra sitt tidligere dansehjem?

Majken: «Jeg tror det som utpekte seg med studio er stemningen blant elever, og at jeg også selv fikk en helt annen tilgang på elevene. Vi satt alltid og skravla før kurs. Jeg har alltid vært nøye på ikke å gjøre elevene mine til vennene mine, men allikevel får du en liten mellomting. Jeg har også følt på et ganske sterkt samhold. Siden vi har hatt våre egne lokaler har det vært mye mer tid til litt skravling og tid før og etter kurs, som har gjort at jeg også har fått mye mer sosialt ut av det enn jeg hadde før, hvor folk bare kom inn og vi gjorde det vi skulle og så gikk dem. Og jeg har vært stolt av å ha studioet. Jeg har følt at det har gitt meg en egen, god pondus, og en profesjonalitet som har vært litt kult. Jeg må innrømme at det har vært en deilig følelse å si at ja, jeg har mitt eget dansestudio. Og så syns jeg også at det har vært hyggelig å kunne hjelpe andre som ikke har hatt studio selv, f.eks. Flamencoklubben. At jeg kunne gi dem litt nice price og hjulpet dem inn der. Så jeg føler at jeg har gjort litt da, sånn generelt, for dansemiljøet i Trondheim.»

 

Ingrid får siste ord. Hva har Majken betydd for Trondheim og det norske miljøet frem til i dag?

Ingrid: «Hun har gitt et unikt bidrag til orientalsk dans på nasjonalt nivå og etter internasjonal standard. Hun har vært svært delaktig i å løfte dansens kvalitet og rykte i Norge, og hun har gjennom blant annet Divas of Bellydance endog klart å gjøre magedans kult for uinnvidde. Hun har hevet kunnskapsnivået her til lands, og hun har vært med på å utvikle dansen i en internasjonal målestokk med en helt egen stil som mange vil kopiere, men som så klart ikke kan kopieres. Hun er en utmerket koreograf som gjør ting enkelt og poetisk, og når hun danser, ja, da er det som moren min sa engang, etter ett av de utallige showene hun har sett der ofte både jeg og Majken har figurert: ‘Majken, hu e bare dronning’. Men viktigst; hun har inspirert utallige elever (og de samme elevene igjen og igjen) og gjort elevenes grå dager lysere. Hun har gjort de gode dagene enda bedre, og hun har bidratt stort til å gjøre dansen og miljøet ryddig, hyggelig og artig. Det er enkelt for henne, men det er ikke noe vi bør ta for gitt.»