Tekst: Bente Hjertås
Foto i headingen: Kenneth Sporsheim
Publisert i Al Farah bladet nr. 84/mars 2017
Det er mange spørsmål som dukker opp når man tenker på koreografi og improvisasjon. Og det er skummelt. Kjempeskummelt! Mange kvier seg for å prøve å koreografere selv fordi de er redde for å mislykkes. Redde for å ikke kunne nok til å fylle en hel dans, og for ikke å ha det rette uttrykket. De er også redde for å danse andres koreografier. For tenk om man ikke klarer å huske hele koreografien? Tenk om man glemmer og ikke vet hva man skal gjøre? Ja, hva så?
Det aller første man må gjøre før man i det hele tatt tenker på å lage eller danse en koreografi, er å kvitte seg med tanken om at dette er farlig. Dette er ikke liv og død om å gjøre. Og det er med koreografi og improvisasjon som det er med det man jobber med. Man må faktisk lære det! Tørre å ta det første steget, ufarliggjøre og hoppe ut i det. De fleste dansere som har tatt mer enn et par kurs er faktisk i stand til å lage koreografi (selvfølgelig vil da koreografien gjenspeile hvilket nivå de er på). Det er kun selvtilliten det skorter på. De aller fleste mennesker er i stand til å gjøre bevegelser etter hverandre. Det er jo det vi gjør hele dagen! Det som gjenstår er å sette det i system.
SÅ HVA ER KOREOGRAFI OG IMPROVISASJON?
Koreografi er kort og godt serier/kombinasjoner av bevegelser som er satt sammen for å danne en dans. Danseren vet på forhånd hva, hvor, hvordan, når og i hvilken rekkefølge bevegelsene kommer. Improvisasjon er en prosess der man lager spontane bevegelser ut fra følelser og tolkning. Et fritt, ustrukturert, ukoreografert og impulsivt utbrudd av dans, hvor kroppen gjør bevegelser ubevisst og naturlig. En koreografi kan ofte bli til som resultat av improvisasjon.
Improvisasjon kan være å finne nye bevegelser som kommer naturlig, men også å fri kroppen fra tidligere innlærte bevegelsesmønstre/kombinasjoner. En fallgruve kan være at når man improviserer kan man miste teknikken og “falle sammen”. Bonusen er at man ofte kan få et mer ekte uttrykk og vise mer personlighet. Stikkord som ofte følger med improvisasjon er autentisk, ekte, instinkt, naturlig, uforutsigbar, frie tanker. Personlig synes jeg det er finere å se på en improvisasjon hvor danseren viser sitt ekte uttrykk selv om teknikken er så som så, i stedet for en koreografert dans hvor uttrykket virker påtatt og man ser at danseren er utilpass.
I de tilfeller der man danser til levende musikk, og ikke på forhånd vet hvilket musikkstykke som blir spilt, må man være i stand til å improvisere. Dette gjelder for det meste profesjonelle dansere som opptrer. Det er sjelden vi har muligheten til å opptre med levende musikk her i Norge. En profesjonell danser som danser på restaurant må også være i stand til å improvisere, da man skal kunne danse for alle i restauranten, på liten plass og med servitører som går fram og tilbake. En koreografi som er laget for scene vil ofte ikke passe fordi man da kun danser mot front. Om man skal danse en scenekoreografi i en restaurant må man kunne tilpasse den, og danse med den rundt om i lokalet. Improvisasjon skaper også mulighet for danseren til å få bedre kontakt med publikum.
Man kan strukturere en improvisasjon (improvisert koreografi) ved å følge visse retningslinjer, eller ved å på forhånd bestemme hvor på scenen man vil være i visse partier av sangen, f.eks. ved begynnelsen og slutten. Bevegelsene er det fritt for danseren å tolke.
En kombinasjon av koreografi og improvisasjon er også mulig. Man kan la partier være åpne for improvisasjon. Det er en naturlig begrensning for hvor lange koreografier en danser klarer å huske, selv etter årevis med trening. En danser som skal danse et helt, sammenhengende sett som kan vare alt fra 12-15 minutter til én time, vil mest sannsynlig ikke være i stand til å koreografere og huske alt.
HVA ER VIKTIG Å TENKE PÅ FØR MAN GÅR I GANG?
Når man skal lage en koreografi må man jo selvfølgelig ha et bevegelsesrepertoar å lage kombinasjoner av. Ta mange kurs, gjerne hos forskjellige lærere; både teknikk og koreografi; og dans også andres koreografier før du setter i gang selv. Ved å danse hele koreografier først lærer man seg etter hvert hvilke bevegelsesmønstre som passer og hva en koreografi bør inneholde. Man styrker også utholdenheten sin slik at man klarer å holde energien oppe gjennom hele koreografien. Og ved å ta kurs hos flere lærere unngår man at man ubevisst kopierer læreren sin. Selv om andre har laget koreografien du danser så skal man bestandig finne sitt eget uttrykk. Etter hvert som man danser mer og mer vil man fort finne ut at en bevegelse som læreren gjør, ikke nødvendigvis passer deg som person eller faller naturlig for deg å gjøre.
Ta også dansetimer innen andre dansesjangre, og se så mye dans (og bevegelse generelt) som du orker! Studér hvordan andre beveger seg, og lytt på masse musikk.
Spesielt viktig er det å ha kunnskap om den stilarten man skal danse og ha et bevegelsesrepertoar og uttrykk som passer til. Man må ha kunnskap om musikken og hvilke rytmer den inneholder.
Man må også lage koreografi med tanke på hvilket nivå man er på. Det er mulig for nybegynnere å lage koreografier også, men da må man kjenne sine egne begrensninger på hvilke bevegelser man klarer å gjøre, og heller ikke inkludere for mange elementer i koreografien.
En god idé er å lage en grafisk fremstilling før du lager koreografien – en tegning over hvor og i hvilke mønster du ønsker å forflytte deg over scenen i løpet av koreografien. På denne måten kan du få en variert koreografi, og ikke føle at du forflytter deg mot én side hele tiden. Det kan være diagonaler, til sidene, frem- og bakover på scenen og i sirkler. Det er mer behagelig for publikum å se på en danser som bruker hele scenen, og de føler også da at du henvender deg til hele publikummet, ikke bare til de som er på den ene siden. For å være god på å forflytte seg over scenen må man også ha et godt forhold til travelsteps og å kunne bevege seg mens man gjør dansebevegelsene. Altså ikke danse på en plass, for så å gå noen skritt for å forflytte seg, og så danse litt til på en annen plass. Man skal være i stand til å danse mens man forflytter seg og mellom bevegelser/kombinasjoner.
Videre er det mulig å planlegge før du koreograferer bevegelsene/kombinasjonene at på visse steder/tidspunkt skal du stå med ryggen til eller med siden mot publikum.
HVORDAN KAN MAN ØVE INN KOREOGRAFI?
Om man er så heldig å ha koreografien på video, er første bud å se mange ganger på denne før man går i gang med å øve den inn. Ved å se mange ganger på videoen vil hjernen absorbere informasjon, og læringen går raskere. Det blir lettere å fysisk danse koreografien fordi man klarer å se for seg hvordan den var på video. I tillegg hjelper det å systematisk skrive ned koreografien på papiret, og spole frem og tilbake for å få med seg detaljer.
Få også tak i musikken før du begynner å øve, og hør gjennom MANGE ganger!
Om man ikke er så heldig å få lov til å filme, kan man skrive ned koreografien underveis i timen. Det er selvfølgelig ikke mulig å få med seg alle detaljer på den måten, men man kan huske enkeltstående bevegelser og kombinasjoner, retninger og tellinger. Tegn gjerne strekfigurer, piler etc. Noen koreografer/danselærere har allerede skrevet ned koreografien og gir den ut til de som deltar på kursene.
Øv på koreografien rett etter en dansetime, mens du enda husker noe av den uten å måtte se på notater. Ofte vil man være i stand til å huske at på en viss plass i musikken hører den og den bevegelsen til. Mange er flinke til å telle, og klarer på den måten å huske koreografier. Variasjonene er mange. Men prøv å bli bevisst på hvilken måte som fungerer best for deg, og jobb hele tiden med å bli bedre.
Etter at man har sett på video, hørt på musikken og skrevet ned koreografien, begynner man å utføre bevegelsene med kroppen. Seksjoner opp koreografien og øv inn del for del. Mange øver inn kronologisk fra begynnelse til slutt, men det kan også være en god idé å starte med det du husker best eller kanskje starte i midten eller på slutten. Her kan man variere. Om man hele tiden starter fra begynnelsen, vil det si at man øver gjennom begynnelsen flere ganger enn slutten! Da vil man risikere at begynnelsen av koreografien alltid sitter som støpt, mens man er usikker på slutten og kanskje glemmer hva man skulle gjøre.
Gå SAKTE gjennom bevegelsene først uten musikk. Å gjøre ting sakte kan hjelpe deg med å øke din bevissthet rundt hver bevegelse; hvordan den føles og hvordan gjøre den korrekt. I tillegg bygger kroppen opp muskelminne. Tell gjerne eller syng/nynn sangen samtidig. På dette tidspunktet, om man har hørt mange nok ganger på musikken, kjenner man den så godt at man klarer å nynne eller i det minste vite hva som kommer. Øv bevegelsene fullt ut og tren på å gjøre de så teknisk bra som du klarer.
Noen må øve inn trinn og mestre disse før de legger på armbevegelser. Jeg har opplevd at å trå gjennom koreografien har hjulpet meg masse, selv etter at jeg har øvd inn armene også. Trå samtidig som du visualiserer i tankene dine hvordan det vil se ut for publikum. I begynnelsen kan du også følge med i notatene samtidig som du tråkker gjennom koreografien. Øv på å få fine overganger. Dette kan gjøres ved at man lager såkalte «preparations» – forberedelser eller signaler som gjør deg bevisst på hva som kommer. Det kan være vektskifter, armbevegelser eller en plassering av f.eks. hode eller skuldre.
Overganger kan også bli mer flytende om man planlegger at man skal ha visse poseringer, og så øve på hvordan man kommer fra én posering til en annen. Man kan trene «arm paths», som er å føre armene fra posering til posering og bestemme hvilke veier armene skal ta for å komme dit.
Alt i alt er det å lære en koreografi som all annen læring. Jo flere ganger du øver og repeterer, jo større er sjansene for at læringen sitter. Tren også på å sette på musikken på et tilfeldig sted og hopp rett inn i koreografien på det punktet. Dette hjelper utrolig mye om man har øyeblikk man kommer ut av koreografien når man opptrer. Det blir lettere å hente seg inn igjen.
HVORDAN KAN MAN ØVE PÅ IMPROVISASJON?
For å bli bedre på improvisasjon er det beste tipset å sette på et ukjent stykke musikk, roe seg ned, fri seg fra hemmende tanker og danse det som faller deg inn. Gjør dette så mange ganger som overhodet mulig, og til forskjellig type musikk. Bruk ledige minutter innimellom slagene til å danse. For å improvisere trenger man ferdighetene til det, og som for koreografi trenger man øvelse i det for å kunne mestre det. Om man blir bedt om å improvisere i en danseklasse, prøv å la være å se på de andre (men for all del se opp av og til, man trenger ikke se ned i gulvet hele tiden selv om man improviserer). Om du ikke kommer på bevegelser selv er det lov å kopiere, men da blir det ikke improvisasjon.
Og for all del, prøv å ta det seriøst. Mange blir veldig usikre på seg selv, og begynner å fnise og tulle. Dette forstyrrer ikke bare ens egne muligheter for å frigjøre tankene og forberede seg på improvisasjon, men det forstyrrer også andres muligheter for å klare å improvisere.
