Dabke: et symbol for motgang, kjærlighet og livet/Dabke dance: A symbol of love, life and struggle

Av Autumn Carson 

Oversatt av Nora Marie Ask

Publisert i Al Farah bladet nr 91/oktober 2019

Read this article in english here

Dabke (også kalt Dabka eller Debka) er en arabisk folkedans som stammer fra fjellregionen ved middelhavets kyststripe og Tigriselven, og kan fortsatt sees i Midtøsten i dag. Dabke ble danset av landsbyfolk i Libanon, Syria, Palestina, Jordan og Irak, og av beduinstammer i nærliggende områder.

Palestinske gutter som danser Dabke.   Foto Justin McIntosh

I disse områdene bygde man husene sine med tregreiner og leire. Når som helst kunne været skifte og lage sprekker i leiren, og da kom familiemedlemmer eller andre fra lokalsamfunnet for å hjelpe til. De gikk på rekke og holdt hverandre i hendene mens de trampet leiren på plass igjen. I de kaldere månedene sang de også for å holde varmen. Ettersom de ble bedre på å bygge tak og hus, ble tradisjonen ført videre som en arbeidssang og arbeidsdans gjennom generasjoner som en påminnelse om viktigheten av familie, fellesskap og tradisjon. Dabke viser ambisjon, motgang og historien til det palestinske folket, og det har gjort den til en viktig del av deres kultur.

Libanesisk kultur er et produkt av mangfold innen religion, etniske grupper og mennesker som har bodd der i tusenvis av år. Typiske libanesiske kjoler er fylt med mønstre og farger som viser dette mangfoldet. Dabke er fortsatt en gruppedans, og kan ofte sees i brylluper og andre feiringer. Det kan minne om stepping, men ikke med hæler, men mer som «stamping». Under fremvisninger bruker danserne ofte tradisjonelle kostymer og opptrer til musikk eller med et band. Kvinner bruker gjerne lange kjoler med broderier, og menn bukser med brede belter og skinnsko. Både menn og kvinner kan dekke ansiktet med enten et hvitt eller et sort- og hvit-mønstret skjerf kalt «kofiyeeh».

Det er mange ulike former for Dabke, blant andre al karradiyeh og al tayyara, al daluona, zareef al toul, al sahjeh og taghreeba, og duhhiyeh

Al karradiyeh og al tayyara karakteriseres med raske steg, og danses vanligvis av yngre dansere fordi det krever mer fleksibilitet og utholdenhet. Al dalouna har en mer moderat rytme og danses av folk i alle aldre. Hver bevegelse symboliserer en region, og utføres til en spesifikk rytme. Zareef al toul handler om å sette pris på kvalitetene i en vakker kvinne eller mann. Denne er vanlig å danse i bryllup eller andre anledninger som har kjærlighet som tema. Al sahjeh og taghreeba viser den faktiske teksten i en låt gjennom bevegelse. Hver bevegelse sender en ulik beskjed til publikum gjennom synkroniserte steg og repeterende rytme. Duhhlyeh danses hovedsakelig av beduiner og inneholder en synkronisert rekke lik den i al sahjeh og lyder som kanskje vil virke abstrakte for noen. Alle disse variasjonene av Dabke viser hvor viktig del dansen er av arabisk kultur, og som i grunn bekrefter deres kulturelle identitet.

Nå, innen palestinsk samtidsmusikk, har Dabke utviklet seg fra å bestå av 10-15 enkle trinn, til en kompleks musikalsk og teatralsk fremførelse med en historie å fortelle. El-Fonoun fra Ramallah og Diyar Dance Theatre fra Bethlehem er de dansegruppene som er best ansett for å uttrykke arabisk-palestinsk folklore og samtidskultur. El-Fonoun Palestinian Popular Dance Troupe er en uavhengig og ideell kunstnerisk organisasjon opprettet i 1979. De har vunnet flere sertifikater og priser innen dans gjennom årene, og de har satt opp 15 produksjoner på 10 ulike scener. Hovedmålet deres er å gjenopplive palestinsk dans og musikalsk folklore gjennom Dabke og andre koreograferte danser.

Gjennom generasjoner har Dabke utviklet seg og i nyere tid blitt brukt som en form for kreativ protest. Etter massakren i Gaza, som drepte mer enn 2000 palestinere, stilte 30 danseaktivister seg opp og danset tradisjonell palestinsk dans midt i det britiske museum og i en bank i det sentrale London. Vanligvis vil aktivister uttrykke sine bekymringer for eksempel gjennom protestmarsjer, appeller og sittestreiker. Det å bruke dans som en form for protest utfordrer normen, og er en ny og unik tilnærming for å kapre publikums oppmerksomhet.

Historisk representerer Dabke solidaritet, samarbeid og viktigheten av felleskap. Poenget med dans er å fortelle en historie, og dermed kan det være et godt verktøy for en protest. Den beskjedne handlingen som det er å holde hender, stampe i bakken og synge eller snakke i kor, kan sende en tsunami av følelser og empati for en sak. Selv om Dabke oppsto som en måte å hjelpe naboen med å reparere taket, har den blitt revolusjonert til et symbol på motgang, kjærlighet og livet.

 

Tekstforfatter Autumn Carson er opprinnelig fra Chicago, Illinois, og studerer journalistikk på universitetet i Missouri, USA. Hun er aktiv i studentmiljøet og er interessert i musikk, reiser og sosial rettferdighet.