Av Bente Hjertås, Zagroutha forening for orientalsk dans i Trondheim
Foto: Runa Green Photography
Publisert i Al Farah bladet nr 91/oktober 2019
Tito fyller snart 48 år og har danset siden han var 14 år gammel. Han startet som mange egyptiske dansere med shaabi og folklore, men fant fort ut at han hadde talent for raqs sharki. Han var heldig og fikk støtte fra sin familie. Men Tito er veldig klar på at han må danse på en maskulin måte for å bli akseptert utenfor familien. Det er antagelig en av grunnene til at han fortsatt bor i Egypt, og ikke har flyttet til Europa eller USA, slik mange av hans mannlige dansekolleger har gjort.
Det er fortsatt ulovlig for en mannlig danser i Egypt å danse orientalsk, så de få gangene han har opptrådt offentlig i Egypt, er det helst på en av de store festivalene som for eksempel Nile Group. Tidligere har han selv produsert store show og festivaler, og hatt egne dansetrupper, men er nå mest opptatt med å reise.
Tito sa at han holder på å planlegge et eget ukeslangt intensivkurs i Kairo. Han har faktisk sitt eget studio hvor han har privattimer med elever, men det er visstnok hemmelig. Så det er nok ikke noe han kommer til å annonsere offentlig. Selv om Tito er en stor stjerne i Egypt, har det nok blitt vanskeligere å være danser der de siste årene.
Tito har tidligere arrangert festival i Valencia i Spania, men nå er det Sadaf Festival i Lausanne, Sveits, han har gitt sitt ‘godkjent’-stempel på. Denne arrangerer han sammen med agenten sin og en lokal danser (Luisa Cordero, opprinnelig fra Venezuela).
Tito fortalte at han er gift for andre gang og har tre barn. Han har ei jente på 21 år og en gutt på 15 år fra sitt første ekteskap og ei jente på 9 år fra sitt andre ekteskap. Han er stolt over de vakre barna sine og viste meg bilder av dem på telefonen. Hans nåværende kone lager visstnok veldig god mat, og han sympatiserte med oss da vi sa at vi har «food baby» i magen og ikke ekte babyer. Det var nemlig ei som var gravid som deltok på kurs, og han antok at vi andre også var gravide siden vi hadde så store mager.
Uten at han sa dette direkte, tolker jeg det dithen at Tito er den som forsørger familien. Han sa at han er sliten av all reisingen, men han fortsetter nok så lenge han har helsa til det. Og slik jeg forstod det tjener han jo veldig godt på all denne reisingen. Det er dans han kan, og jeg tror ikke han har så mange andre muligheter for å jobbe med andre ting.
Tito er uhyre profesjonell og lett å jobbe med. Han underviser dans slik som de fleste andre egyptiske instruktører jeg har vært på kurs med. Det vil si at det ofte er en ferdig koreografi man skal jobbe med på kurset, og det er bare å prøve å følge med så godt man kan. De egyptiske instruktørene er ikke så flinke til å gå i dybden på teknikk, så det må man gjerne finne ut av på egen hånd etterpå. Man finner ikke mange egyptiske instruktører som teller, slik som de amerikanske. Så man hører mange sangstrofer i stedet for telling. Og personlig synes jeg dette er den beste måten å lære seg raqs sharki på. Det er musikken og melodien som skal stå i fokus, ikke det rytmiske. Selvfølgelig må man ha rytme, det vil se rart ut om man danser urytmisk, og man må selvfølgelig vite noe om de forskjellige rytmene man finner i musikken. Men i raqs sharki skal man helst danse på melodien eller en mix av melodi og rytme.
Og man ser på Tito at han virkelig nyter musikken. Han har tidligere sagt at han begynte å danse oriental fordi han likte musikken. Han gjør mange forskjellige stiler, både klassisk og moderne, men har utviklet sin egen blandingsstil for best å kunne oversette musikken til dans, og for å få kroppen til å respondere til rytmen. Og han er opptatt av at uttrykket i formidlingen av dansen forteller det samme som musikken. Man kan ikke ha samme uttrykk i en trist sang som i en glad sang. Han produserer musikken sin selv, og lager koreografier som han underviser til neste cd kommer ut. Så man kan dra på kurs med Tito i Norge eller i Asia og lære samme koreografien.
Når det er sagt er det ikke slik at Tito ikke tar seg tid til å forklare. For det gjør han. Han ser an hvilket nivå deltakerne er på og legger opp klassen slik at de fleste klarer å følge sånn noenlunde med. På koreografi-kurset i Trondheim skulle vi egentlig lære en madjensi. Men Tito så at den madjensien han hadde planlagt, ble for avansert og gikk for fort. Så han gikk gjennom introen på madjensien, fordi han mente den var viktigst å få med seg, og gikk videre til en saktere klassisk oriental. Og denne underviste han til han så at den satt.
Tito sier at han ikke bryr seg om at vi da ikke fikk lært hele koreografien. Det var viktigere å lære bort litt av den og se at deltakerne klarte å danse det de lærte med kvalitet. På dette området skiller Tito seg fra andre egyptiske instruktører jeg har hatt. Der de andre stresser gjennom en 6 minutters koreografi på 2,5 timer, tok Tito seg tid til å lære bort kun en del av koreografien slik at den ble danset med kvalitet.
Selvfølgelig er det forskjell på å undervise i Asia og i Europa. Og det er forskjell på å undervise 20 stykker i et lite dansestudio i stedet for 300 stykker i en stor sal. Tito sier han foretrekker å undervise få deltagere på en intensiv helg på 10 timer, i stedet for en eller to workshops på en diger festival. Men det krever mer av ham. Han sier at han foretrekker å slappe av og forberede seg på hotellrommet i stedet for å dra på sightseeing eller støyende uteliv. Og han foretrekker å ha hotell, dansestudio og scene nær hverandre, slik at han slipper å reise så mye mellom dem.
I lille Trondheim har vi dessverre ikke egen festival-bil og sjåfør, slik de har på de største festivalene. Så vi tok flybussen til og fra Værnes og måtte gå, i mine øyne, et beskjedent stykke til hotellet. Men det var langt nok til at han klagde litt. Og jeg forstår han. Etter å ha vært på reisefot i flere uker i strekk, en uplanlagt overnatting i København og med tendenser til en forkjølelse, var han klar for senga da han ankom. Så han takket høflig nei til en gåtur og sightseeing i vår skjønne Trønderstad. Han ville heller ikke ta en taxi til Tyholttårnet for å spise middag, så det ble en beskjeden sushibuffet i sentrum.
Men det skal han ha kred for. Det er få divatendenser å spore. Tito er muslim, og spiser ikke svinekjøtt og drikker ikke sprit. Men han er altetende ellers, og fornøyd med å få levert takeaway til hotellrommet. Tito sier han ikke klarer å spise så mye før show, men vil heller drikke masse vann. Og da er det jo selvfølgelig kun flaskevann som er godt nok, siden han ikke er vant til å drikke springvann (og kanskje ikke visste at springvannet i Norge er greit å drikke). Vi sørget også for at hotellet hadde satt fram frukt på rommet hans.
Noe forfengelig er Tito. Han er opptatt av å se bra ut og lukte godt. Det siste opplevde vi da han hadde tatt med seg en for stor flaske parfyme og ble fratatt denne i sikkerhetskontrollen. Så da måtte vi sørge for at han fikk tatt seg en tur på Kicks for å kjøpe ny. Og da han endelig fikk tatt på seg duften sin, ble alle kursdeltakerne enda litt mer glad i ham. Man skal ikke se bort ifra at flere av deltakernes menn fikk Acqua Di Gio i gave etterpå – det fikk i hvert fall min!
Man kan kanskje tenke at siden det finnes mange videoer av Tito på YouTube, at det ikke er noe poeng i å dra på kurs og show. Man vet jo hva man kan forvente, og mange ganger finner man jo koreografien man skal lære på forhånd, siden han underviser samme koreografien flere steder. Man vet jo at han mest sannsynlig kommer til å opptre med sin tahtib trommesolo, og at han mest sannsynlig kommer til å stå på en tromme, en stol og et bord og danse. Men det er likevel noe annet å oppleve ham live, for Tito har en evne til å sjarmere folk i senk. Han er utrolig karismatisk, og har en unik kontakt med publikum. Selv om vi nok hadde håpet på flere betalende publikummere, var de som var der strålende fornøyd med både Tito og resten av danserne. Kursene var godt besøkte, og de aller fleste var svette og godt fornøyde med å få ordentlig, intensiv dansetrening, Titostyle.
Tito fikk anledning til å sitte og se på showets første akt. Selv om vi hadde reservert plass til ham nede ved scenen, ville han sitte oppe på galleriet. Han liker ikke å være fokus når han ikke står på scenen selv. Derimot mener han at de andre danserne kunne tatt «mere plass» på scenen og ikke være så redde og beskjedne. Vi er gode, tekniske dansere, ifølge han, men vi må bli bedre på å vise personlighet og søke mer kontakt med publikum.
Tito, 2009:
«Jeg er virkelig glad. Jeg ser det veldig godt. Da jeg begynte å reise kunne jeg ikke se for meg at det ville være stor interesse for orientalsk dans utenfor Egypt. Det er en ting jeg ikke kan benekte. I orientalsk dans nå i Egypt har vi bare lærere, vi har ikke dansere og artister. Nå er det ingen Dina, Fifi og Lucy. De var de siste, vi har ikke flere. Kanskje Camelia, men hun har nettopp begynt. Og hvem ellers? Jeg tror det ikke er flere, men utenfor Egypt er det veldig gode artister. Jeg er glad når jeg ser dem. Rundt om i hele verden, ikke på et bestemt sted.» (Fra YouTube-intervju, 2011)
Nå har det kommet flere egyptiske danserinner som er blitt kjendiser i eget land, bl.a. Sahar Samara. Mye takket være Dina og hennes tv-show, dansekonkurransen El Rakesa, i 2014, hvor Sahar Samara deltok. Sahar vant ikke konkurransen, det gjorde derimot ukrainske Alla Kushnir. Hun og mange andre østeuropeiske dansere har virkelig overtatt dansescenene i Kairo og blitt superstjerner. Mange kritiserer dem for å ha ødelagt dansen, at det kun er shaabi og akrobatiske show. Men samtidig har jo Dina på en måte gitt dem denne stjernestatusen. Og de egyptiske lærerne dømmer jo konkurranser over hele kloden hvor de lar akrobatiske og stressende dansenumre vinne.
Tito Seif i 2012:
Videre har markedet for orientalske dansere blitt dårligere i Egypt. Det er ikke mange steder man får oppleve ordentlig raqs sharki med stort orkester. Mange dansere må ty til nattklubber for å få danset. Der danses mahraganat shaabi, det vil si egyptisk teknomusikk, fylt med intetsigende tekster og autotune. Men danserne har blitt kjendiser i sosiale medier som Instagram, SnapChat, YouTube og Facebook. Og i tillegg blir de booket til brylluper, deltar i musikkvideoer og reiser verden rundt og holder workshops og opptrer. Så får kvaliteten på den raqs sharkien de danser være så som så.
I YouTube-intervjuet sier Tito at om han skal gi noen gode råd til dansere, er det å lære seg arabisk. Det er viktig å forstå hva sangerne synger om, slik at de kan uttrykke de samme følelsene i dansen. Og at man bør studere med flere forskjellige lærere, ikke kun en eneste. Og når man lærer av Tito, lærer man virkelig å høre musikken, forstå teksten og uttrykke det i dansen. Han har en smittende lidenskap, og jeg personlig er takknemlig for at han reiser verden rundt og underviser raqs sharki slik den skal være, dog med noe maskulint preg. Selv om Tito er flink til å tilpasse sine koreografier til kvinner, blant annet med å leke med hodesjalet sitt i stedet for langt hår, vises det at det er en mann som har laget dem. Så er det opp til kvinnene å legge til sitt eget uttrykk og femininitet.
Tekstforfatter Bente Hjertås bor i Trondheim og har danset orientalsk dans siden 2003. Hun er en ivrig og skolert amatørdanser, og opptrer jevnlig på Al Farahs show. Bente er lidenskapelig opptatt av orientalsk dans og musikk, og har bidratt med flere artikler i Al Farah magasinet
