Gjentrykk fra blad nr 73/2014
Tekst: Trine Skjaanes Kvalø
Publisert i Al Farah bladet nr 91/oktober 2019
I året 2014 var det 15 år siden Daimona offisielt stiftet Zagroutha Forening for Orientalsk dans i Trondheim. Damer i Trondheim og omegn var bitt av basillen etter å ha blitt introdusert for denne fascinerende dansen av urmora, som vi kaller henne. Fyrverkeriet Vienoula Røe. Og damene var nå klare for å gjøre dansen til en fest, en oppgave som tradisjonelt faller lett for trønderen.
Lademoen Bydelshus skulle bli viktig for Zagroutha de neste årene. Her var det festsal (dansesal) med speil, et tilstøtende rom som kunne brukes som garderobe og et kjøkken egnet til kaffesalg.
Vi hadde lokalet, nå måtte vi lage festen.
Lite visste vi om dansen, enda mindre om kulturen , så her måtte det folkeopplysning til!
Programmet for den første orientalske aften 18.mars 2000 var som følger:
«dansen» refererte da til magedans/orientalsk dans.
«Alldans» ble på senere arrangement døpt om til «arabisk disco».
Kaffesalg og loddsalg skulle bli den største inntektskilden i foreningen, og premier var gjerne musikk fra Ninas basar eller sponsede premier. Spennende saker, orientalsk musikk fikk man slett ikke tak i overalt.
Myntbelter ble sendt fra kjentfolk i Kairo, enkle kostymer sydde man gjerne selv (nervøs fløyel fra Jysk fikk ben å gå på) og saiidistokker kjøpte man som metervare på Plantasjen i form av bambusstokker. Kreative tider.
Vienoula Røe og Majken Wardahl holdt jevnlig kurs, etterhvert fulgte Ingrid Johannesen og Ruth Schukalla på. Zagroutha spedte på med drop-in i kursfrie perioder, særlig i sommerferien. Da byttet de viderekommende danserne på å være instruktører. Men hungeren etter dette nye og eksotiske ville ingen ende ta. Kostymekvelder, temakvelder og hafla var populære aktiviteter i Zagroutha.
Det var mange oppgaver i styret de første årene, dette var jo «gamle dager», og epost var slett ikke allemannseie. Dermed var det behov for mange mennesker til å utføre de underligste oppgaver. Så mange folk og så mange oppgaver var det at noen måtte ha oversikt. Elisabeth Ulriksen fikk den ærefulle tittelen: Zagrouthas hukommelse.
Hva husker Hukommelsen fra de første årene i Zagroutha?
Her er hennes egne ord: «Det første jeg tenker på er da vi hadde en av de aller første Orientalske Aftenene og skulle lage kaffe. Frem med kaffetrakter, stor størrelse. Jeg tror vi var minst fem damer som var tilstede, og ingen av oss drakk kaffe! Kaffen ble laget på måfå, og første gjest ble nærmest overfalt med spørsmål om han (!) var kaffedrikker. Han ble nødt til å smake på altfor tynn kaffe! Vi drakk te, og kaffen så deretter ut. Litt etter litt fant vi den rette oppskriften, og kaffemål ble skrevet inn i Klokeboka.
Eller de gangene vi satt rundt noens kjøkkenbord og skulle brette brev, skrive på adresser for hånd OG slikke frimerket. Flott samlebånd, og ganske tørr i kjeften.
Og hvor stolte vi var nå vi hadde klart å skaffe sponsa hotellrom! Til kursholder to netter, hadde vi aldri trodd vi skulle få til – Hotell Augustin, for øvrig.
Eller da vi var med på å sette opp «En Reise Langs Nilen» med superfantastiske dansere fra Oslo, og de trengte en slave. Og vi tenkte «slave!! Seriøst?!». Og så viste det seg at de ville ha noen som strøk kostymer og ga dem mat : ) Jeg og Agnes var slaver, jeg hadde dagene fri og hun hadde bil.
Jeg og Agnes gjorde mange hente-/bringeoppdrag. Blant annet så leide vi lys de første årene. De måtte hentes i åpningstiden til Trondheim Lyd og Lys, bæres ned alle etasjene og settes opp i lokalet. Ingen av oss hadde særlig peiling på dette, og opplæring måtte til. Jeg meldte meg, og avtalte med en på Lademoen Bydelshus å treffes for opplæring på en søndag ettermiddag. Dette var den helga i mars vi stilte klokka. Det hadde jeg glemt… Så ble jeg oppringt på eneste telefon, fasttelefonen, av en noget arg lysmann som lurte på hva fa….! jeg holdt på med, han hadde jo venta i nesten tre kvarter! Og jeg kasta meg i en drosje, på studentbudsjett, og la meg flat, og fikk mitt lille kræsjkurs i lyssetting.
Vi hadde hvitt lys den første gangen, det ser IKKE bra ut på norsk vinterbleik hud. Neste gang hadde vi litt oransje, og det funket så meget bedre. Helt til den gangen Alya danset i et beige kostyme…. Etter det hadde vi rødt lys, med anbefalinger til danserne om å ha farger som passet.
Også kassettene, da. Musikken var på kassett, et sabla styr med spoling til rett sang, og huske å spole, ikke trykke opptak og spolere (!) sangen….
Og vi hadde egen musikkstyrer/scenearbeider. Etterhvert innså vi at denne jobben var best egnet for to, fordi musikkanlegget sto til venstre for scenen, mens danserne kom inn til høyre for scenen. Dermed måtte vedkommende løpe over scenen før eller mens danseren kom inn… Og selv når vi hadde dedikert musikkstyrer, så hendte det noen ganger at man spilte feil sang, eller for lavt. Visse dansere ble noget bøse, og vi måtte ta det hele om igjen. Pinlig!
Og da vi fant ut at vi måtte kjøpe et speil. Til garderoben til danserne! (den var i barnekunstrommet på Lademoen bydelshus). Hvor skulle dette speilet oppbevares til neste Orientalske Aften? Agnes’ bil kjørte rundt med det speilet ganske mange ganger…. Og for ikke snakke om at vi kjøpte ny scenegardin, x antall meter ubleket lerret. Det skulle strykes….og syes sammen for å bli bredt nok.
Og alle kakene som ble bakt! De sto for den største inntekten! Og ingen ville slutte i styret fordi møtene var så koselige. Og de nettene Anne, Agnes og jeg ryddet og ryddet og dro hjem i to-tre-tida på natta, og de skulle på kurs igjen søndag formiddag. Harde bud som arrangør OG deltaker»
Tekstforfatter Trine Skjaanes Kvalø sto til rors i Zagroutha i 10 forrykende år (2005-2014) etter at hun oppdaget orientalsk dans og ikke minst kostymer for 20 år siden. Trine er inspirert av vaudeville, synger og danser i 7-mannsbandet Lyder & The Heart Attack Machine og har nettopp kjøpt seg steppesko.
