Gjentrykk fra blad nr 73/2014
Tekst: Trine Skjaanes Kvalø
Publisert i Al Farah bladet nr 91/oktober 2019
Jeg husker at jeg som «litt øvet på trinn 2» endelig dristet meg til å dra på orientalsk aften sammen med min venninne Tone. Majken var hjemme fra sin første Kairotur og hun hoppet opp på et bord og danset trommesolo, Kairostyle. «Dæven», utbrøt Tone. Hun mente at det måtte være satt inn elektroder i magenettingen, for ingen kunne vel bare gjøre sånt noe med kroppen sin?
Joda, etterhvert var det mange som lærte å riste på de rette plassene, flinke lærere genererte flinke elever, og nye instruktører. Kurstilbudene poppet etter hvert opp over hele midt-Norge.
Zagroutha finner du på Facebook
Årene før 2005 var fysioterapeutenes æra. Ikke et kurs ble presentert uten beskjed om at du måtte høre med legen din hvis du var usikker på om du tålte bevegelsene.
Oriental var (og er) alle nybegynneres favoritt, men vi trengte tyngden fra folkedansen, og for å utvikle oss videre som dansere, så måtte vi prøve mange forskjellige lærere.
Mange nye instruktører sto som sagt klare rundt oss, men også de trengte jevnlig påfyll og nye impulser. Gjestedansere utenbys fra ble Zagrouthas nye tilbud til medlemmene. De skulle lære oss nye triks. Så kom de, da. Katja Aarflot, folkoreeksperten Helene Eriksen, Ahmed Fekry, og samtlige Divas of Bellydance, etter tur. Alle hadde med sin CD-compilations for salg, og musikkutvalget i de trønderske hjem fikk et stadig mer eksotisk preg. Zagroutha fortsatte også med sine temakvelder, haflaer og drop-ins. Det var storhetstid for magedans i Trøndelag.
Men konkurransen om den nysgjerrige trønder var beinhard, og det spisset seg til. Yoga og pilates var nytt, det måtte prøves ut. Flamenco fikk et veldig oppsving i Trondheim rundt 2004. Latinfestivalen hadde vært et begrep i flere år og salsa var blitt hot! Så kom «skal vi danse» i 2006. Ballroom fever! For ikke å snakke om afrikansk dans og tango. Etterhvert ble tilbudene for mange for medlemmer som var aktive på flere arenaer. Tiden strakk ikke til for dem, og det var plutselig ikke nok deltakere på alt det morsomme som vi i Zagroutha ville gjøre.
Shakira fikk en ny hit og magedansen fikk et oppsving rundt 2009. Majken tok sjansen på å åpne sitt dansestudio i 2010 og overtok drop-in treningene på sommeren. Det var fint å kunne gå et fast sted. Kostymer kunne nå kjøpes på nett. Temakvelder var erstattet av internett og folk hadde selv begynt å reise til Tyrkia, Egypt og Marokko på ferie. Det som før var eksotisk mat, kun prøvd på hafla, var nå dagligdags på restauranter og etterhvert på norske matbord. Hadde Zagroutha utspilt sin rolle?
Vi tok en råsjangs og satset egenkapitalen (loddsalget, husker du). Vi sørget for avisoppslag om orientalsk aften, vi bestilte Byscenen og vi satte i sving et helaftens show med basar i pausen. Kom og se magedans hele kvelden. Flottere omgivelser, midt i byen, men den samme, koselige rammen som på Lademoen bydelshus. Vi hadde et flott orientalsk show den kvelden, men vi var maksimalt uheldig med antall publikum i lokalet med tanke på hva det kostet å produsere showet. Hva hadde skjedd? Kanskje vi hadde brukt opp goodwillen fra venner? Avisoppslaget og annonser genererte jo noe publikum, men langt fra så mange som vi trengte. Det var begynnelsen av mai og et fantastisk sommervær i Trondheim. For en sjelden gangs skyld slo været til. Hadde vi ikke stått på scenen, så hadde vi selv vært på friområdet Marinen med engangsgrill denne kvelden. Underskudd var et faktum.
Hva nå? Skulle vi gi opp Zagroutha? Her var det på høy tid med en realitycheck. Skulle vi dra tilbake til Bydelshuset og kose oss i vår egen lille boble med samme ramme som før, danse for hverandre som entusiaster, og være fornøyd med det? Eller skulle vi satse stort og nytt, og lage et kommersielt show og en folkefest for byens befolkning?
Begge deler kunne vært mulig. Kvinnefellesskapet hvor vi danser for hverandre og lærer av hverandre ville vært både flott og autentisk! Men vi hadde fått smaken av glamour, nå, og vi ville vise oss frem for verden! Nye kostymer hadde vi også fått, kjøpt på internett..
Vi høynet med velrennomerte gjestestjerner fra utlandet. Anna Barner Sarp, Lena Helt, Ahmed Fekry på nytt, verdensborgeren David of Scandinavia, Meissoun og Khalida. Herfra gjaldt det å få omverdenen til å ville se på oss.
Om å inngå kompromisser og tjene på det.
Ingenting er vakrere enn en danser som lever seg inn i musikken og uanstrengt beveger seg rundt og fanger sitt publikum. Ofte skal det bare et lite blunk til før publikum igjen sitter fjetret. Blunk, posér, applaus.
Men holder den strategien i to timer? Hvor mange dansere har vi i Trøndelag som kan blende publikum på denne måten? Hvor eksotisk er det egentlig med magedans i vår tid? Det holder ikke med et glitrende kostyme og et blendende smil på slutten av 2000-tiåret. Publikum er ikke like lojale etter facbookeventenes inntog, tilbudene er mange, folk følger dagsformen, og går like gjerne på konsert eller teater denne kvelden. Venner kommer «kanskje neste gang».
Hvem eller hva konkurrerte vi med, og hvordan kunne vi vinne konkurransen om publikums gunst, se det var spørsmålene som krevde forskning!
Tekstforfatter Trine Skjaanes Kvalø sto til rors i Zagroutha i 10 forrykende år (2005-2014) etter at hun oppdaget orientalsk dans og ikke minst kostymer for 20 år siden. Trine er inspirert av vaudeville, synger og danser i 7-mannsbandet Lyder & The Heart Attack Machine og har nettopp kjøpt seg steppesko.
