Dancer of the Year 2017, Solveig Nørstrud Wanvik, vinner av Oriental Amatør

Oslo Oriental Dance Festival – Dancer of the Year 2017

Tekst: Elisabeth Kirkengen  Foto: Andre Elbing

Publisert i Al Farah bladet nr 85/juli 2017

Jeg møter Solveig på en trivelig café på Tøyen. Vi kommer fort frem til at vi begge er litt nervøse siden dette er min første gang som intervjuer og hennes første gang til å bli intervjuet om magedansen. Det viser seg etter hvert å gå bra, for vi får en hyggelig samtale hvor jeg blir bedre kjent med henne som magedanser, og vi ler ofte under samtalen.

 Jeg starter med spørsmålet jeg lurer mest på: Hvordan ble du interessert i magedans?

Det er et litt vanskelig spørsmål, men det var først da jeg gikk på videregående i Trondheim. Jeg har dansa på danseskole siden jeg var 9 år, og jeg har prøvd mange forskjellige typer dansestiler der. På videregående fant jeg ut at jeg ville prøve noe nytt. I samme periode jobbet jeg på folkemuseum og var litt sånn folkekultur-nerd. Jeg syns det var spennende, og jeg tenkte det ville være kult å prøve noe som ikke var typisk vestlig slik som de har på alle skolene. Etter å ha googla litt så landa jeg på magedans og startet på nybegynnerkurs hos Majken Wærdahl. Det syns jeg var veldig morsomt og spennende, og jeg gikk i et halvt år før jeg dessverre måtte slutte. Men jeg tok det opp igjen da jeg kom til Oslo for å studere.”  

Hva vil du med dansen? Altså, hvorfor danser du? 

“Åh herregud! Jeg skulle ha tenkt på dette her før jeg kom, merker jeg! Nå har jeg, etter DOTY, på en måte fått større ambisjoner enn jeg hadde før. Først og fremst har jeg lyst til at jeg skal… at det skal være noe jeg gjør for meg selv, på en måte. Jeg har lyst til å bli så god at terskelen for å opptre for andre ikke er så høy, og jeg merker at jo mer jeg legger inn i dansen, jo mer får jeg ut av det. Det blir jo bare mer og mer artig jo flinkere man blir, liksom. Så hadde det jo vært morsomt etter hvert å kunne opptre for folk en kjenner. Kanskje ta noen oppdrag etter hvert. Det hadde vært veldig kult. Men det er liksom mest for min egen del, da. Jo flinkere en blir, jo flere stilarter en mestrer, og jo flere ganger en tør å utsette seg for det, jo morsommere blir det. Man får så mye ut av det.”

 Over til neste spørsmål må jeg le litt mens jeg leser det for meg selv. Først når jeg skal stille det innser jeg hvor store og personlige spørsmål jeg egentlig spør henne: Hva tenkte og følte du når du hørte at ditt navn ble ropt opp som vinner?

“Jeg var forberedt på å ikke få en plassering. Jeg var blant publikum og så på prisutdelingen og hadde allerede skiftet til neste opptreden (i Open Stage). Da tredjeplassen gikk uten at jeg ble ropt opp, var jeg sikker på at det ikke ble ‘min tur’ denne gangen. Så det var helt uvirkelig da Helene sa navnet mitt på førsteplassen, og gledestårene kom med en gang. Jeg måtte passere familie og venner på vei opp for å motta prisen, og jeg visste at jeg ikke kunne se dem i øynene for da ville jeg bare gråte enda mer. Det var med hånda på hjertet den beste dagen jeg har opplevd! Eller, ikke hele dagen, fordi jeg var så nervøs før jeg skulle gå på, men det største jeg har opplevd hittil.”

Hvilken låt danset du til?  “Amir Sofi sin låt ‘Layali’.”

Hva fikk deg til å velge denne låta?

“Jeg leita lenge på youTube etter musikk, og jeg kom over den låta og en versjon hvor jeg likte danserens tolkning. Og så var det vel også at den inneholdt mange sinnsstemninger, eller humørskifter. Det var både introverte partier, stille og fine, og så saiidi-breaket som jeg digger.

Og så syns jeg at introen passa. Før jeg valgte låta tenkte jeg at jeg hadde veldig lyst til å ha en slags hilserunde først, før jeg ordentlig begynner å danse. Det hadde den jo, og saiidi-partiet er så lystig og publikumsvennlig og det gjør at man kan slappe av litt selv og skape stemning. Låta hadde mye av det jeg ville ha, mange forskjellige skiftninger.”

 Hvordan hadde du det før opptreden?

Hun ler igjen mens hun forteller at det var ganske ille.           -Jeg var veldig nervøs. Og det var også litt fordi folk sitter jo der bak scenen, og det var så mange andre deltakere jeg ikke kjente og som kom fra andre land og som snakka på engelsk. Det virka som de var mye mer erfarne og har vært med i konkurranser før. Så mens jeg satt backstage, sendte jeg meldinger til familie og venner som skulle komme, for jeg hadde laga en sånn gruppemelding for å gi ut informasjon om når en burde være der og sånne ting. I den gruppa skrev jeg ‘ikke ha noen forhåpninga, det er så sjukt mange bra dansere her’, og ‘no er jeg glad om jeg ikke dett av scenen’. Så jeg var veldig nervøs rett før, og så var jeg nervøs for trappa opp til scenen. Den hadde jeg tenkt veldig mye på! At jeg ikke ville komme i gang med dansen, men ligge der i trappa og snuble i skjørtet. Så med en gang jeg kom opp trappa, da var det greit. Før det var det ganske ille. 

Så du hadde en del nerver. Har du noen tips til hvordan andre kan mestre nerver/sceneskrekk? 

Det blir stille en stund før hun sier: 

Ja, nå måtte jeg tenke. Det som hjalp meg var at jeg med en gang jeg kommer på scenen ikke blir så nervøs. Man kjenner jo alt, hører hjertet slå, merker at ansiktsmuskulaturen begynner å rykke og sånn. Det er så ekkelt. I hvert fall på de partiene som er introverte, da merker jeg godt at det begynner å rykke. En blir så blottlagt av det. Det hjelper å ha musikk som man vet at man elsker, slik at man kan kose seg med den. Og så tenker jeg at man må være veldig forberedt. Jeg visste jo at jeg hadde forberedt meg godt så jeg var ikke redd for at jeg skulle glemme noe.

Så jeg tenkte sånn at når man har øvd mange ganger, øvd tusen ganger, og tusen ganger i akkurat den en skal ha på seg sånn at man vet at man har prøvd det ut ifra hvordan scenen vil være. Si til seg selv at nei, jeg kommer ikke til å dette utenfor, for jeg har øvd innenfor den samme plassen. Masse øving! Også rett før. Ikke høre så mye på andres samtaler om at de har konkurrert massevis i Europa – for det vart æ veldig nervøs av! Men en skal jo være litt nervøs også da!

Hva er ditt beste råd til uerfarne dansere? 

Jeg føler jo selv at jeg er ganske fersk, så det er jo litt rart å bli spurt om noe slikt. Man må bare finne ut hva en ønsker. Når du kjenner at noe gir deg noe, så må du bare fortsette og kose deg masse med det som er artig! Som for eksempel med dansen til DOTY så hadde jeg fått tips fra danselæreren min Maikki; gjør de tingene som du mestrer selv, ikke prøv å gjøre fancy triks. 

Jeg var stressa for at det ikke skulle være avansert nok, at det ikke skulle være flott nok og ja, ikke kul nok koreografi. Hun var god på å se meg og si ‘nå gjør du noe du ikke er komfortabel med, dropp det! Gjør noe enkelt istedenfor’. Det var veldig bra. Så det var et veldig godt tips. Ellers, gjør det du liker å gjøre sjøl. Vil du heller gjøre en saiidi enn en oriental, så gjør det, og kos deg med det! 

Hva syns du om dommer-tilbakemeldingene du fikk? Var de nyttige?

Ja! Man blir ydmyk over å få tilbakemelding av proffe dansere. Nå er det faktisk seks profesjonelle folk som har sett på meg og gitt spesifikke tilbakemeldinger. Det blir man takknemlig for. Det er jo flinke folk som har syns at jeg har gjort noe bra og noe jeg kan gjøre bedre. Det var veldig morsomt at de var ganske enige i det de tok opp. Jeg blir rett og slett takknemlig for at jeg fikk muligheten til å danse for dem.

Tekstforfatter Liz Kirkengen er utdannet sosionom og interessert i dans og sang. Hun har danset magedans siden 2014, og foruten orientalsk dans er hun også interessert i tribal fusion.