Vestlige magedansere: myteskapere eller kulturformidlere?

Tekst: Anita Kjeverud

Publisert i Al Farah bladet nr 74/september 2014

Hvilket landskap er det vi som vestlige magedansere beveger oss i ? Dansen, og vi som danser den, både provoserer og forfører.

«Hvorfor ønsker dere å lære egyptiske danser?», spør Mohammed Kazafy – solist i Redatruppen – oss der vi setter i ring rundt ham på the Farha fesival i Luxor i 2010. Etter at vi har fått stille ham spørsmål, er dette spørsmålet han vil stille oss. Han ser oppriktig undrende ut. «Dere har jo deres egne folkedanser, hvorfor ikke fordype dere i disse?» 15 engelske og to norske damer ler og Kazafy ser like spørrende ut.

Mohammed Kazafy

En av de engelske damene forsøker å beskrive Morris-dansere for ham og jeg tenker på leikaringer og reinlender i vadmel og ull. «Egyptiske danser er mer feminine og yndige!» forsøker en engelsk dame seg. Jeg tenker i mitt stille sinn at Kazafy sikkert hadde blitt en barsk hallingdanser, men at jeg selv aldri har følt meg spesielt trukket mot Rørospols, og bunad eier jeg heller ikke. Derimot har jeg et klesskap sprekkfullt av Kairokreasjoner, paljetter, løse øyenvipper, slør og kjepper både med og uten paljetter. Kanskje er det det eksotiske jeg trekkes mot, det hjemlige virker for prosaisk, for bondsk, for nasjonalistisk, alt jeg ellers forsøker å distansere meg fra. For en egyptisk toppdanser virker det allikevel en smule pussig at vestlige damer i alle aldre farter til Egypt i håp om å tilegne seg kunsten magedans.

Classes with Kazafy – Farha festival 2010

Anita

For noen kan den vestlige magedansbesettelsen endog virke provoserende. Randa Jarrars artikkel «Why I can´t stand white bellydancers» genererte opphetede debatter på internett i mars i år (2014). Hun ble provosert over at det første en fant om en googlet «belly dance» var hvite kvinner i flagrende chiffonskjørt og det hun beskriver som «arabisk drag», det vil si i utstyr som er glitrende og med snirklete mønstre, med tung sminke og etniske smykker, alt for å illudere en arabisk fantasifigur.

Randa Jarrar

Hun finner det forstyrrende at enkelte hvite damer tar arabiske scenenavn, Susie mcCue blir Samirah Layali, noe som ikke gir mening på arabisk i følge henne. Hun kaller det en appropriering av en kulturtradisjon, og mener at det til og med er rasistisk. Hun skriver at danseformen tilhører arabiske kvinner og «at de er mer enn armbånd, kohl-eyeliner og mynter på hoftene. Dansen er ikke til for at vestlige kvinner bruker den for å feire sin seksualitet, bli venn med kroppen sin og å oppleve kvinnefellesskap», fortsetter hun i en opprørt tone. Hun ber vestlige kvinner finne en annen selvutviklingsmetode.

Du kan lese artikkelen til Jarrar her (engelsk)

Anita Kjeverud

Jeg leste artikkelen og lurte et øyeblikk på om jeg som tidligere leder av Al Farah og delaktig i å arrangere festforestillinger var med på å skape en fantasiarabisk versjon av Kongolandsbyen i Frognerparken i 1914, hvor kongolesere tok av seg sine hverdagsklær for å kle seg i det som skulle forestille tradisjonelle antrekk fra Senegal foran hytter av strå, en slag antropologisk dyrepark som stimulerte interesse for det eksotiske og utemmede. I ettertid virker det hele både absurd og nedverdigende. Samtidig, å bli nysgjerrig på ting som er annerledes og eksotisk er ikke rasistisk. Det å ikle seg et scenekostyme inspirert av nordafrikanske folkedrakter kan også være en honnør og del av en felles implisitt forståelse av hva som forventes av en magedanserinne, mer enn et forsøk på mystifisering.

Kongolandsbyen i Frognerparken i Oslo, 1914. Foto: ukjent person

I et svar til Jarrar skrev «Asharah» på sin blogg Bellydance paladin: » Hva om overskriften var «jeg kan ikke fordra kinesiske hip-hop dansere», eller » jeg kan ikke fordra Mongolske blues-sangere»? Ingen kan velge sitt genetiske opphav, men vi kan gjøre veloverveide valg med hensyn til hvordan vi forholder oss til elementer ved andres kultur. Hvem skal eventuelt bestemme hvem som kan utøve ulike kulturelle utrykk, hvem skulle hatt en slik autoritet? Kan jeg som norsk, og av blandet trønder/hedmark-opphav, kun danse folkedans i bunad fra Hedmarken eller Sør-Trøndelag, eller eventuelt lure inn et folkloristisk element fra Dresden-området eller Karelen, siden jeg har fjerne gener derfra? Kan jeg danse hip-hop, eller må jeg holde meg til hvit pop, Ole Ivars, eller eventuelt puddel-rock, som har en sterk bastion på Hedmarken? Heldigvis er kultur flytende, og jeg trenger ikke å begrense meg til å danse til hits som ble spilt på ungdomsdiskoteket Garfield på Hamar på sent 80-tall, hvor jeg definitivt har hatt formative opplevelser i et autentisk, vestlig ungdomsmiljø.

Siw Øksnes

Hva er uansett et autentisk kulturuttrykk? Hva er den opprinnelige dansen, og hva er magedans? Da jeg intervjuet Siw Øksnes for Al Farah-magasinet i 2004, stilte hun noen interessante spørsmål: «Hva er autentisk dans? Er det slik den ble danset for 5000 år siden? Eller på 1800-tallet? Dans er ikke statisk, autentisk dans er slik den danses i den virkeligheten den er i ; på restauranter, på fester, i samspill med publikum. Noen som danser i bursdagen til bestemor danser autentisk i den settingen! Når Michelle danser på Habibi er det autentisk. Vi, de seriøse, europeiske danserne er en del av det «autentiske». Dansen tilhører alle, ikke bare araberne».

«Little Egypt» fra verdensutstillingen i 1893

I artikkelen «Why I can´t stand white belly dancers» skrev Jarrar som rett er at selve begrepet «magedans» er et vestlig begrep. På arabisk blir denne type dans kalt Raqs Sharqi, altså østlig dans. På verdensutstillingen i Chicago i 1893 ble det fremført et show kalt «Kairos gater » av den syriske danseren med tilnavnet «Little Egypt». Snart florerte det av Little Egypt-kopier i burlesque-show over hele USA; gjerne i en mer vovet utgave. Dansen ble kjent som  «Excotic Dance» før det noe misvisende navnet «dance du ventre», altså magedans ble introdusert. Noe av fascinasjonen kan tenkes å ha opphav i at europeere i kolonitiden kom i kontakt med mennesker og skikker i Nord-Afrika og Midt-Østen. Noen ble spesielt interessert i Midt-Østens kultur og kulturutrykk, og kalte seg «orientalister», de malte oppdiktede scener fra eksotiske harem, andre leide lokale musikere og dansere. I brev hjem beskrev de dansen som «skandaløs», for så å oppfordre folk om å komme og se selv. Edward Said definerte «orientalisme» som et tankesett basert på et skille mellom øst og vest, hvor «vest» anses som fremskrittsrettet og rasjonell, og «øst» som irrasjonell og sensuell.

Edward Wadie Said was a professor of literature at Columbia University, a public intellectual, and a founder of the academic field of postcolonial studies. A Palestinian American born in Mandatory Palestine, he was a citizen of the United States by way of his father, a U.S. Army veteran
A postcard showing the Kursaal Casino and Music Hall, which was on Alfi Bey Street in the Ezbekiyya district of Cairo

På 1920-tallet ble det opprettet nattklubber i Kairo og Libanon til atspredelse for stasjonerte europeere. Lokale dansere ble ansatt for å underholde gjestene og oppmuntre dem til å kjøpe mest mulig drikke. Klubbene reklamerte for «magedans» for å tiltrekke seg vestlige kunder, og dansen var ofte av en litt annen type enn den en ville sett at folk danset i et bryllup eller innenfor en sosial setting i et privat hjem.

The Dance By Fabio Fabbi (Italian, 1861-1946 )

Før nattklubbenes tid opptrådte det også dansere for andre i Midt-Østen. Rundt år 1800 kunne en se ulike underholdere og dansere opptre ved private eller offentlige festligheter, på kaffehus eller markedsplasser. I den senere tid har det også vært vanlig å skille mellom ulike former for dans, hvor man har de folkelige og mer spontane variantene på den ene siden, og scenedansen på den andre. Scenedans er en videreutvikling av tradisjonell dans av dansere kjent fra de store lerretene fra det som mange betegner som «den gyldne æra», blant annet Samia Gamal, Tahiya Carioca og Naima Akef. Disse danset også på Badia Masabnis kjente nattklubb «Opera Kasino» i Kairo. Koreografer fra USA og Europa bisto i å tilpasse dansen til scenen, slik at nye trinn og uttrykk ble tatt opp i dansen, så som arabesquer.

Badia Masabni

Vestlige impulser har også vært med på å påvirke kostymene. Den tradisjonelle klesdrakten som dansere brukte da forfatteren av klassikeren Madame Bovary, Gustave Flaubert, forelsket seg i danseren Kuchuk Hanem på sin reise i Egypt rundt 1850, bestod ofte av et vidt skjørt eller bukser, med en skjorte og vest. Når vestens fascinasjon for orientalsk dans utviklet seg forsøkte vestlige dansere å gjøre kostymene mer eksotiske ved å tilføre elementer de oppfattet som «østlige», som perler, glitter og slør. Det vi i dag tenker på som et standard magedanskostyme, med splitter, bar mage og bikinitopp, utviklet seg på 1920-tallet. Egyptisk filmindustri og nattklubbscene tok opp i seg disse elementene.

Orientalsk dans, magedans, slik vi kjenner den i dag, har da lenge vært en kulturell krysning, og det pågår stadig en transaksjon mellom kulturuttrykk fra ulike regioner. Tahiya Carioca var kanskje en av de første fusion-danserne da hun ble kjent for sine brasilianske trinn.

Tahia Carioca
Tahia Carioca – National Geographic

Jeg er usikker på hvor autentisk min egen dans er, og selv med de lengste falske øyenvipper og den sorteste kohl rundt øynene ser jeg svært så standard norsk stereotyp ut. Jeg ønsker heller ikke å se ut som en karnevalsfigur som har kledd seg ut som en arabisk prinsesse i en Disneyfilm. Som alle norske hobbydansere og profesjonelle dansere jeg kjenner, ønsker jeg dog å vise respekt for aspektene ved de kulturutrykkene jeg viser frem, og en del av denne ydmykheten består i å ha mest mulig kunnskap om feltet, musikken, stilartene og hvordan de fremføres, om mulig å finne oversettelse av teksten på sangene, og å studere egyptiske dansere gjennom å delta på workshops og se på dansevideoer. På mange måter er vi kanskje mer konservative i våre utrykk enn for eksempel stjernedanserne Dina eller Randa, vi danser med hofteperler og chiffonskjørt for å illudere en orientalsk drøm. Dina kan finne på å danse i sykkelshorts hvor stringtrusen synes over linningen, og Randa danser saidi i glitrende buksedrakt, ikke «korrekt» galabiya.

Mahmoud Reda har hatt stor betydning for oppfattelsen av hvordan ulike stilarter bør fremføres med hensyn til kostymer og trinn. På Mileya-workshop i Luxor har Mohammed Kazafy noe han vil formidle før musikken tar til: » Det er noen ting det er viktig at dere er klar over. Mileyaen har ikke tradisjonelt blitt brukt til dansing, det er et ytterplagg. Det var heller ikke saidi-kvinner som danset med kjepp, dette ble laget for scenen av Reda. Og en ting til, sa han, mens vi spredte oss på rekker bak ham, «mileya skal være sort, ikke rød! Rød mileya er argentisk mileya!» Han kastet et skøyeraktig blikk på oss og hentydet antagelig til den argentiske Kairostjernen Ashmahan.

Da musikken flommet ut av høyttalerne ble jeg minnet om hvorfor jeg elsker denne dansen: jeg elsker musikken. Jeg håper at nordmenn også skal få oppleve følelsene og skjønnheten i denne kulturen, i stedet for å bli skrekkslagne dersom de ser en nordafrikansk mann, og tenke på ISIL(ISIS).

Kanskje kan magedansfremvisninger på gater og torg, arabisk musikk strømmmende ut av biler og vinduer og hennamalte hender være en behandling mot rasistisk gift og fremmedfiendtlighet. Kanskje klarer vi ikke å være helt autentiske med våre fremstillinger av orientalske tablåer, men vi kan skape en positiv nysgjerrighet. Gjennom å komme inn i magedansmiljøet og å ha hatt ansvarsbevisste instruktører som formidler noe av bakgrunnen til ulike stilarter og musikkrytmer, om kjente komponister og sangere, og om hvilken plass musikken og dansen har i Nord-Afrikansk kultur, har jeg personlig lært mye mer og andre ting om regionen enn jeg ellers ville ha gjort. På mange måter virker det faktisk avmystifiserende.

Silje Mognes – danser ute foran Operaen i Oslo, Dansens Dager – Al Farahs flyvende teppe 2019

Om arabiske kvinner og menn fremførte Rørospols i bunader fra Trøndelag på scenen i Kairo ville jeg syntes det var smigrende, også om de blandet inn stereotypiske nordiske artefakter som dansende isbjørner, nordlys og runeskrift. Fantasien strekker dog ikke til å se for seg et seksualisert tablå med samme ingredienser. Det er antakelig da også mer komplekse fenomener Randa Jarrar viser til, da hun opplever at vestlige dansere både forflater, mystifiserer og seksualiserer kulturutrykk fra hennes region, og at vi er med på  å opprettholde orientalistiske holdninger om det østlige som mystisk, sensuelt og irrasjonelt. En kan være rasende uenig i dette, men samtidig er det viktig å tenke over hvordan vi fremstiller oss selv og en kultur, og å ha et bevisst forhold til hvordan vi leker oss med orientalistiske elementer. Vi bør kjenne til dansens utvikling gjennom tiden og i ulike settinger, og det historiske forholdet mellom øst og vest, nord og sør. En bør forsøke å finne ut hva sangen en danser til handler om og faktisk lytte til musikken i stedet for å klemme inn mest mulig akrobatikk. Til slutt: det er ikke til å komme bort fra at «imitations is the sincerest form of flattery»

Tekstforfatter Anita Kjeverud begynte å danse magedans hos Hilde Lund i 2001 og har vært på flere studieturer til Egypt. Hun var styreleder i Al Farah fra 2006 -2008. I det sivile liv er hun nevropsykolog.