Tekst: Ellen Bjerkan
Publisert i Al Farah bladet nr 74/september 2014
Om den franske maleren og skulptøren Jean-Léon Gérôme (1824-1904).
«Kamel i solnedgang»
Det er enkelte bilder som har en tendens til å gå igjen når man ser på nettsider eller leser bøker om magedans eller de arabiske landenes histore: «Amehs playing chess in a café», og «Sabre dance in a café», «Slave market» og «The dance of the almeh».
Disse bildene er malt av en, for folk flest, ukjent fransk maler ved navn Jean-Léon Gérôme. Gérôme var en aktiv og populær maler i sin samtid, og spesialiserte seg i stor grad på historiske malerier, dyr og landskap, scener fra gresk og romersk historie, og kanskje mest interessant for magedansere: scener fra hareme og badehus, dagligscener fra Midt-Østen og Egypt, egyptiske gatebilder og landskap.
Det kan friste å oppsummere disse delene av hans oevre (verk, red.anm.) som «Kamel i solnedgang»-bilder med nært slektskap til våre hjemlige elger. Likevel har de kvaliteter som får en til å stoppe opp: Gode personkarakteristikker, imponerende format, og sterke og klare farger. Hvem var så denne mannen?
Utdannelsen
Jean-Léon vokste opp i Vesoul, øst i Frankrike. Han var sønn av en gullsmed som slett ikke ønsket at sønnen skulle studere malerkunst. Jean-Léon sto ved sitt, og etter avsluttet videregående skole i 1840 gikk faren motstrebende med på å la ham forsøke seg på en prøveperiode i atelieret til Paul Delaroche og senere Ècole des Beaux-Arts i Paris. Jean-Léon fulgte med læremesteren på reise i Italia, og ble særlig inspirert av Pompeii. Etter returen til Paris i 1844 malte han flere scener med antikt tema. Malerier som «Cock fight» ga han status som den ledende kunsteren innen den såkalte neo-greske bevegelsen.
I 1859 inngikk han et samarbeid med kunsthandleren Adolphe Goupil, grunnlegger av kunstforlaget Goupil. Samarbeidet må ha vært bra, for i 1863 giftet han seg med Goupils datter Marie. Flere av Gérômes verk ble reprodusert og solgt som grafiske blad. Dette ga gode inntekter og spredte hans verk til et større publikum til tross for at de ofte var i privat eierskap.
Neste stopp: «Orienten»
I tillegg til landskap, historiske tablåer og klassiske scener fikk Gérôme fra rundt 1853 en ny inspirasjonskilde: «Orienten». Han reiste i 1853 til Konstantinopel (i dag Istanbul), før han i 1856 tok sin første reise til Egypt. Et av verkene inspirert fra den egyptiske reisen var «Plain of Thebes, Upper Egypt», som ble utstilt i kunstsalongen av 1857. Bildet var det første av mange med tematikk fra de arabiske landene og Nord-Afrika. Gérôme var opptatt av detaljene, og brukte gjerne fotografier tatt under reisene for å utforme sine malerier.
Han var likevel ingen dokumentar-maler, tematikken var i stor grad inspirert av samtidens syn på orienten som voldelig og sensuell, et annerledes sted. Bildene vil i liten grad tåle en moderne kildekritikk. Det han så og gjenskapte i sine malerier ble tilpasset samtidens europeiske forståelse av de arabiske landene og kulturen.
Selv om Gérômes kunst ikke kan brukes som historiske kilder til kunnskap verken om «Orienten», Egypt eller magedans, har de en drømmende kvalitet som gjør dem svært populære som illustrasjoner. Dersom du søker på internett, tror jeg du vil bli overrasket over hvor mange av maleriene hans du har sett før.
Kontroverser
Gérôme var ikke sterkt tilknyttet det franske akademiet for kunst, men han regnes likevel i dag som akademimaler. Dette er en tidvis nedvurderende betegnelse på malere som malte innendørs i studio etter de etablerte, borgerlige normene for god kunst i en tid da disse normene ble kritisert og utfordret. Han ble da også i stor grad avskrevet av ettertiden, ikke minst på grunn av sin krasse kritikk av tidens fremvoksende nye retninger, som impresjonismen. Hans uttalte avsky for verkene til kunstnere som Manet, Monet og Rodin bidro til at han lenge var forkastet av ettertidens kunstkjennere, til tross for at han var en populær og respektert lærer i sin samtid.
Store opplevelser
Til tross for den tradisjonelle tilnærmingen til både kunsten og orienten, har Gérômes malerier en letthet og mykhet som mange av de andre neo-greske malerne ikke oppnådde. Fargebruken er særlig flott, og når man står foran et av hans bilder i «garasjeport-format» er det lett å bli beveget og begeistret. For meg var han høydepunktet ved et besøk i Musée d’Orsay i Paris, der han konkurrerer med både Manet og Monet om publikums oppmerksomhet. Han sparket kanskje ikke inn noen dører rent teknisk, men tematisk kan man jo driste seg til å si at han åpnet nye horisonter.
Kilder: Benezit Dictionary of Artists, Grove Art Online, Wikipeda
Tekstforfatter Ellen Bjerkan har danset magedans siden 2001, hovedsakelig hos Hilde Lund i Oslo. Hun er utdannet bilbiotekar og kulturhistoriker og jobber idag med registrering av drakt- og tekstilsamlingen ved Kunstindustrimuseet i Oslo
