Den nye orientalistens tidsalder

Et blikk på fascinasjonen for det «eksotiske » Østen hos samtidskunstnere med østlig opprinnelse

Tekst: Joobin Bekhrad, opprinnelig publisert på reorientmag.com. Oversatt av Nina D. Dreyer

Publisert i Al Farah bladet nr 74/september 2014

For ikke så veldig lenge siden, mer presist, på 1700- og 1800-tallet, var kulturminner, lyduttrykk og kuriositeter fra Midtøsten en kilde til beundring og inspirasjon for noen av Europas mest fremstående kunstnere innenfor litteratur, musikk og billedkunst. Selv om orienten fascinerte, hadde mange av dem aldri opplevd den, og fremstillingene var ofte feilaktige. Tendensen var å forherlige og å fremheve det eksentriske og det spesielle, og med det skape overdrevne forestillinger, som kanskje var fantasifulle, men som i hovedsak avlet generaliseringer og stereotypier av svært nedsettende karakter. Mange av disse er høyst levende den dag i dag.

Natascha Atlas av Youssef Nabil, Cairo 2000.

Mens Orientalismen i sine glansdager var gjenstand for heftig begeistring og beundring fra et europeisk publikum som lengtet etter en smak av det eksotiske, ble den på 1900-tallet gjenstand for en betydelig kritikk. Denne kritikken kom særlig fra Østens intellektuelle, for eksempel Edward W. Said som i 1978 skrev «Orientalismen», en toneangivende bok om temaet.

Med tanke på mengden kritikk og motvilje mot temaet fra orientalernes side, er det interessant å legge merke til hvor mange av dem som selv har kommet til å imitere orientalistenes vesen.

Ved å følge tradisjonen til de europeiske forgjengerne, har slike kunstnere – særlig billedkunstnere, romanforfattere og filmskapere – lovprist, idealisert og diktet opp et Østen, som er langt fra å være virkelig. Og, som også var tilfellet for europeerne, har mange av dem bare hatt korte møter med Østen, hvis de i det hele tatt har hatt noen, og som sådan, kan deres troverdighet ofte være gjenstand for debatt.

Når det er sagt, er de nye orientalistene svært ulik de tidligere orientalistene, både med hensyn til motivasjon og situasjon. Først og fremst kan det sies at orientalisten av østlig opprinnelse – generelt sett – ikke lengter etter eller fantaserer om utenlandske, fremmede, omgivelser som de vet lite om, og som de viser lite sympati og forståelse overfor.  Heller synes de å gjenspeile en lengsel og et begjær for en nå falmet magi og det fantastiske landet de kommer fra (som det «andre»), og som de håper skal gjenoppstå fra en svunnen tid og gjeninnføres i verden. Denne Orientalismen idealiserer nesten utelukkende et Østen fra en fordums tid, på sammen måte som deres vestlige forgjengere fantaserte om Østen i sin tid. Dette tyder på en sterk tilstedeværelse av nostalgi i dagens verker.

Fra serien «Henna Hand» av Eric Parnes, Amerikansk-Iransk samtidskunstner bosatt i New York.

Når det gjelder litteratur, er mange av nyere verker av iransk-amerikanske forfattere gode eksemplar på Orientalismens gjenoppstandelse. Blant annet gjelder dette romaner som Anita Amirrezvanis «Blomster og blod» (les anmeldelse her), og «Equal of the Sun» som lovpriser safavidenes (Safavidene var et persisk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Persia (Iran) red. anm.)  storhetstid på en måte som ville gitt selveste James Morier (kjent for orientalistromanen «The adventures of Hajji Baba of Ispahan») noe å bryne seg på.

Disse romanene har en sterk betoning på det eksotiske som gjør seg gjeldende i store mengder uthevede ord og uttrykk, som i og for seg ikke har noe annet til hensikt enn å vekke nysgjerrigheten til leseren, og spektakulære scener og omgivelser man bare ville møtt på de meste omfattende turene til Esfahan (Esfahan,also spelled Isfahan, is a city in central Iran, known for its Persian architecture; red.anm.) Selv om det i Amirrezvanis romaner gjenspeiles en lidenskap og pasjon for persisk historie og kultur, er det tydelig – som hun selv innrømmer – at hun ikke har vokst opp i Iran, og at hun har hatt lite kontakt med dette landet som hun så magisk beskriver i sine romaner.

Det samme kan sies om romaner som «The Saddlebag» og «Paper» av Bahiyyih Nakhjavani, en annen iransk-amerikansk forfatter som idealiserer safavideepoken i Persia og som er rik på eksotiske og fantastiske bilder. Bilder som minner om berømte orientalistverk som Voltaires «Zadig» og Montesquieus «Persiske brev».

Bahiyyih Nakhjavani is an Iranian writer who grew up in Uganda in the 1960s. She was educated at Dr Williams School, Dolgellau, United Kingdom and the United States. She taught European and American literature in Belgium, and later moved to France, where she teaches.

Ved å følge tradisjonen til de europeiske forgjengerne, har slike kunstnere – særlig billedkunstnere, romanforfattere og filmskapere – lovprist, idealisert og diktet opp et Østen, som er langt fra å være virkelig.  

Zadig or The Book of Fate is a famous novel and work of philosophical fiction written by Enlightenment philosopher Voltaire. It tells the story of Zadig, a philosopher in ancient Babylonia. Disillusioned with women, Zadig turns to science but his knowledge lands him in prison. Upon his release from prison, Zadig rises in favour with the king and queen of Babylonia and is eventually appointed prime minister, but he is forced to flee the kingdom after his love for queen Astarté is discovered. Having reached Egypt, Zadig kills an Egyptian man while valiantly saving a woman from the attack and this crime means that he must become a slave. After earning his freedom, he begins his journey back to Babylonia in order to discover what has become of Astarté and he is taken captive by a group of Arabs, from whom he learns that king Moabdar has been killed. On his return, the final part of the challenge to be king is taking place. The author does not attempt any historical accuracy, and some of the problems Zadig faces are thinly disguised references to social and political problems of Voltaire’s own day. It is philosophical in nature, and presents human life as in the hands of a destiny beyond human control. François-Marie Arouet (1694-1778), known by his nom de plume Voltaire, was a French Enlightenment writer, historian, and philosopher famous for his wit, his attacks on the established Catholic Church, and his advocacy of freedom of religion, freedom of expression, and separation of church and state. As a satirical polemicist, he frequently made use of his works to criticize intolerance, religious dogma, and the French institutions of his day.

Dessuten kan slike fantastiske og fremmedartede fremstillinger av Østen fra en svunnen tid, oppleves gjennom filmene til Nacer Khemir, den berømte Tunisiske filmskaperen, forfatteren og poeten, best kjent for sin ørkentriologi som blant annet finner sted i Tunisia, Andalusia og Iran.

Nacer Khemir

Filmene i Khemirs trolig er levende, farerike og forførende portaler til en tapt verden fra «1001 natt» og reserverer seg ikke fra å gi lit til storheten, mystikken og magien i eventyr fra den persiske og arabiske fortellertradisjon. I filmer som «Wanderers of the Desert«, «The Dove´s lost Necklace» og «Bab´Aziz» , blir man som den mest naturlige ting i verden, introdusert til djinner (ånder), trollmenn og vismenn, omvandrende dervisjer, profeter og kalligrafimestere – karakterer som har stor plass i verkene til europeiske orientalister, og som fortsatt utgjør et mer godartet bilde/stereotypi av det Midtøsten vi møter i dag.

Ser vi bort fra litteratur og film, så er det kanskje i kunsten vi best kan få øye på den fascinasjonen kunstnere med opprinnelse fra Midtøsten har til det «eksotiske» Østen. I en serie kunstverker av den egyptiske fotografen Youssef Nabil, ser man Natacha Atlas (den populære arabiske musikeren), kledt som konkubine, i et utvalg av positurer. I et av fotografiene ligger hun uttrykksløs på en divan, mens hun i et annet ligger utstrakt på gulvet, der hun antydende holder en vannpipe mellom brystene, i det som vel gjerne kunne vært i et harem.

I en annen fotografiserie med tittelen «Black Tears» gir den jemenittiske kunstneren Ibi Ibrahim liv til kjærlighetshistorien til slaveeieren som har forelsket seg i sine to sorte slavinner. Fotoserien viser ulike scener som kan minne om stemninger fra «1001 natt», og benytter seg av et bildespråk som tydelig stammer fra 1880-tallets orientalistbilder.

Dessuten har de forføreriske fotografiene i Harem-serien til den marokkanske kunstneren Lalla Essaydis en klar referanse til verkene i det orientalistiske bildespråket, både når det gjeleder omgivelser, positurene til subjektet og skildringene av haremets skjulte sfærer i middelalderens islamske verden.

Fra marokkanske Laila Esaydis Harem- serie

Interessant nok har også samtidskunstnere med opprinnelse fra Midtøsten selv brukt temaet Orientalisme som utgangspunkt for sin kunst. Arbeidene til den iransk-amerikanske kunstneren Erik Parnes, som har gått så langt som å bruke nyorientalismen som varemerke, er et eksempel på dette.

Eric Parnes – «Neo-Orientalist»

Han utforsker begrepet Orientalisme i møte med den moderne tid. I tillegg til verker som «Neo-Orientalist», som skildrer en mann av arabisk eller Nord-Afrikansk opprinnelse kledt i en tradisjonell drakt med velkjente ikontrykk hentet fra Louis Vuitton, vil hans kommende utstilling «I Dream of Jeannie» undersøke oppblomstringen av orientalisttendenser blant vestlige kunstnere, særlig når det gjelder det populære amerikanske TV-programmet med samme navn.

Hvis det er en ting man kan konkludere med når det gjelder studien av verkene som er omtalt ovenfor, er det at dagens kunstnere fortsatt har en fascinasjon for Østen, særlig kunstnere med østlig opprinnelse. Mens de tidligere europeiske orientalistene i stor grad fantaserte om en eksotisk, overdreven og fremmed «Annen» som ofte ble sett gjennom en koloni- og fordomslinse, ser orientalisten av i dag i stedet lengtende mot øst med et mer nostalgisk og godartet perspektiv, i håp om å bringe frem storheten av en magisk tidsepoke de aldri har kjent eller opplevd.

Fra marokkanske Laila Esaydis Harem- serie

Så mens enkelte filosofiske skoler kritiserer orientalist-tendensen vi møter hos disse kunstnerne, kan det sies at i en verden der Østen ikke akkurat celebreres, men blir sett ned på som et område med krig, fiendtlighet, terrorisme og religiøs ekstremisme, blant andre ting, kan slike orientalistiske verker ha en forfriskende og oppløftende effekt der landet hvor solen stiger opp blir skildret med en ellers glemt storhet, ære og sjarm.

Fra marokkanske Laila Esaydis Harem- serie

Tekstforfatter Joobin Bekhraad er basert i Toronto, London og Dubai, er grunnlegger og redaktør av REORIENT i tillegg til å ha vært med på å starte artclvb.com, en nettbasert plattform form kunst fra Midt-Østen.