Instruktørrollen – Ingunn Lyngstad

Tekst: Maikki Fonneløp.

Publisert i Al Farah bladet nr 87/desember 2017

Navn: Ingunn Lyngstad
Skole: Alta Magedans og yoga
Erfaring som danser: 7 år med moderne/klassisk ballett på hobbybasis og på videregående linje, 12 år med magedans.
Erfaring som instruktør: 10 år
Utdannelse/kurs: Trener 1 i magedans fra Norges Danseforbund i 2008 eller 2009. Første semester fra CATT i 2010. Yoga Teacher 200-timers hos Yandara Yoga Institute i 2011.

Alta Magedans finner du på Facebook

Foto: Marie Louise Somby

Når begynte du å undervise magedans?  På vårparten i 2008.

Hvorfor startet du, og hva var motivet?
Jeg begynte å undervise fordi jeg ble spurt, og motivet var å opprettholde magedansmiljøet/gruppa som eksisterte i Alta. Til da hadde undervisningen vært fordelt på de forskjellige medlemmene, og det fungerte ikke tilfredsstillende.

Foto: Marie Louise Somby

Fikk du noe opplæring da du begynte? 

Jeg hadde bakgrunn fra moderne og noe klassisk ballett, så jeg visste hvordan jeg skulle strukturere en danseklasse. Men jeg sa klart ifra at jeg kunne ikke nok magedans, så jeg trengte å bli sendt på kurs. Kursingen foregikk parallelt med at jeg underviste, og læringskurven var meget bratt. Det hadde nok vært fornuftig å kurse seg mer først, men da hadde antagelig magedansmiljøet smuldret bort imens. Jeg fikk imidlertid mye og god hjelp fra Siri Ydstie.

Hva mener du kjennetegner en god danselærer?
Først og fremst at personen har som intensjon å lære bort noe, helst på en vennlig og noenlunde strukturert måte. Deretter at de klarer å se hvor eleven er i utviklingen sin når de gir tilbakemeldinger, så man kan få lære på det nivået man er på. 

Hvilke opplevelser/erfaringer har du lært mest av?
Å stille dårlig forberedt eller nesten uforberedt (av forskjellige årsaker i løpet av årene) har både lært meg å improvisere, og også gitt noen av de beste timene jeg har hatt. Det samme har også gitt meg noen av de mer slitsomme timene jeg har hatt, fordi flyten i undervisningen manglet. Begge deler tror jeg kan sies når jeg har gått på kurs med instruktører som av en eller annen grunn ikke har vært forberedt. 

Dansegruppa HoneyHips ved Alta Magedans Foto:Marie Louise Somby

Ellers er det trist å gå kurs hos instruktører som egentlig ikke vil holde kurset man deltar på, eller som er mer opptatt av å vise hvor gode de er (og hvor håpløse elevene er) enn å lære bort noe.
Å undervise nybegynnere har lært meg mange måter å forklare samme ting, samt noen triks for å få folk til å forstå ting som mange sliter med. Jeg har også undervist en dame som er sterkt svaksynt, og det har gitt meg enda mer innsikt i hvordan kroppen og hodet henger sammen, og hva vaner i bevegelse gjør med kroppen over tid.

Alta Magedans sin sommerskole, 2017

Hva gjør du for å motivere elever?
Ler og tøyser med dem! Det er viktig å le – det er jo dans vi holder på med og ikke hjernekirurgi. Vi gjør det jo i hovedsak for oss selv, og ingen blir skadet eller dør om vi ikke får til bevegelser eller kombinasjoner de første 5 (eller 15) gangene vi gjør dem. Man føler seg jo både dum og klønete innimellom, uansett nivå. Og gir ros, jeg prøver å gjøre dem oppmerksomme på når de får til noe de har slitt med eller bare generelt får til ting. Når det er sagt, elevene på høyere nivå får konstruktiv kritikk også, det er en motivasjon for en del elever å ha noe å jobbe med/strekke seg etter.

Hvilket nivå og/eller tema liker du best å undervise selv, og hvorfor?
Oi, det vet jeg ikke. Det er fint å variere, bare drille folk med teknikk og høyt tempo, kose oss med koreografier fulle av følelser og/eller ny teknikk, og selvsagt gleden særlig nybegynnerne viser når de knekker koden på noe. De siste årene har det også vært gøy å få terpe og pirke på de som har på plass mye av det grunnleggende og kan jobbe med uttrykk og holdning på en annen måte.

Hvordan kan en instruktør utvikle seg videre?
Gå på kurs med andre innimellom, det er viktig å bli undervist og ikke bare undervise. Både fordi man får nye perspektiver på ting man allerede «kan», og på hvordan undervise. Man kommer ut av sine egne idéer og bevegelsesmønstre og må forholde seg til andres måte å høre musikk på. Samt at jeg føler at jeg alltid lærer noe nytt, stort eller smått. Man får påfyll, rett og slett. Man kan be om tilbakemeldinger fra elever. Å prøve nye ting er også til hjelp, det er lett å gå seg fast i vaner i dansen (og livet!). Å være fersk og uerfaren i noe er nyttig, selv om det ikke er danserelatert. 

På kurs i England, 2010

Hva er den største forskjellen på å undervise nordmenn og utlendinger?

Jeg har undervist på Barnas Verdensdager i Hammerfest i noen år, og i fjor var en av gruppene den såkalte innføringsklassen, som var full av syriske flyktninger. Da var det bare å slippe taket i alt jeg hadde planlagt og danse med dem, særlig jentene var så utrolig glade for å få danse med. Til sist måtte jeg danse for dem, og de slet med å måtte sitte pent ned og se på, og ville slett ikke gå da workshopen var ferdig. De var bare glade og ville danse, i motsetning til de norske elevene som syntes det var litt flaut og ble lettet da de fikk sitte ned og se på. Det er min eneste erfaring med å undervise etniske arabere. Engelske og danske dansere opplever jeg som nokså like oss, de liker struktur.

Ingunn underviser i Tyskland, Movespiration arrangert av Khalida

Nevn et stolt øyeblikk i din instruktørkarriere.
Da jeg kom til Anna Barners Treninglæjr, og damene hadde gledet seg til å vise koreografiene sine til meg på Åpen Scene. Og da Tina danset min koreografi på Al Farah-festen, og folk ga henne gode tilbakemeldinger både på koreografi og utførelse. 

Hva er dine erfaringer til dilemmaet; «være personlig, men ikke privat»? Man må gjerne dele av sine erfaringer, men kursene handler ikke om instruktøren.

Og dilemmaet; «være lydhør og selvkritisk, men ikke ta ting personlig»?
Det kan være vanskelig å ikke ta ting til seg, men så lenge tilbakemeldingene går på din undervisning bør det være greit å forholde seg til det. Hvis man ellers vet at man behandler folk ordentlig og er flink til å si unnskyld om man sårer noen, så får man akseptere at ikke alle liker eller kommer til å like verken en selv eller måten man underviser på.

Yogaundervisning i Alta

Hvordan har du funnet balansegang mellom elever som bare vil ha det gøy og de virkelig engasjerte som har ambisjoner?
Nivådeling ble nødvendig, det ble til en viss grad en gruppe for de som vil videre og en for de som koser seg. Jeg krever mer av de som har ambisjoner med dansen og lar de andre være litt mer i fred. De som trener og koser seg med det har stort sett flyttet seg ned et nivå. 

Hva mener du er forskjellen på et dansestudio og en danseskole?

Lærere/instruktører med pedagogisk bakgrunn om det skal hete skole, kanskje. Jeg har ikke noen andre tanker om det. 

Danselærer er ingen beskyttet tittel, men kan man undervise uten å være en profesjonell og/eller aktiv danser?
Det er ikke bra hvis man underviser uten å være aktiv danser. Da har man jo ikke noe å lære bort og vet ikke hva man snakker om. Det er viktig å være profesjonell danser også, men om det blir et absolutt krav så mister man samtidig mange av de små miljøene rundt om i landet som er avhengige av ildsjeler og ivrige hobbydansere. Disse miljøene er med på å holde oppe en generell interesse for magedans, de starter utviklingen til nye dansere/kommende instruktører, samt at de er med på å opprettholde grunnlaget for festivaler.
Selv var jeg slett ikke god nok magedanser da jeg startet som instruktør, men om jeg ikke hadde hoppet i det hadde antagelig magedansmiljøet her i Alta forsvunnet ganske raskt. Jeg var veldig bevisst på at jeg hadde mye å lære, og tok mange kurs i flere år for å være sikker på at jeg skulle utvikle meg og ha noe å lære bort. Som danser i en småby får man mange oppdrag også, så jeg fikk til stadighet utfordret meg. Jeg tenker at man aldri er ferdig utlært uansett.
Den verste konsekvensen er selvsagt at man underviser slik at folk skader seg over tid (feil holdning osv.). Deretter kan man være med på å skade magedansens rykte både ved å være en dårlig underviser/lære bort feil, og ved å opptre uten å vite hva man driver med.

Ingunn underviser på Træningslejr i Danmark, 2019. Foto: Anna Barner

Hva mener du en instruktør av orientalsk dans må kunne?
Selvsagt kunne danse på et noenlunde godt nivå, forstå og kunne utføre og forklare teknikken, kunne lære dansen fra seg. Ha med seg kulturforståelsen. Kjenne til musikkens stilarter, temaer, instrumenter, kjente musikere, komponister og dansere. 

2016 – Show Alta Magedans Foto: Alexander Rex Evensen

Syns du at det burde finnes en profesjonell instruktørutdanning i Norge? 

Det hadde vært flott om det fantes. Jeg ser det som mer naturlig om en slik utdannelse kom til i samarbeid med Sverige og Danmark, da vi er en begrenset mengde magedansere og instruktører i disse landene. Første utfordring er vel å bli enige om hvor mye av grunnleggende bevegelser en instruktør må kunne, deretter om personen burde ha en pedagogisk utdannelse, hvor mye anatomi er det viktig å kunne, hvor mye om musikk, instrumenter osv. og hva som er viktig og «riktig» innenfor alle disse temaene. Jeg tenker at det fins gode instruktører uten noen pedagogisk utdannelse, og dårlige instruktører med en utdannelse (som for alle andre som lærer bort ting). Det dreier seg til en viss grad om personlige egenskaper, og om hva elevene foretrekker. Der det er mange instruktører å velge i, så kan man jo velge etter smak og behag. På mindre steder er man mer prisgitt de instruktørene som finnes, men man kan alltid reise og møte nye instruktører uansett, eller sørge for at det kommer tilreisende innimellom.

Ingunn finner du også på instagram

1001natt Oslo Magedanfestival 2019. Foto: Nabeeh Samaan

 

Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.