Instruktørrollen – Majken Wærdahl

Tekst: Maikki Fonneløp.

Publisert i Al Farah bladet nr 87/desember 2017

Navn: Majken Wærdahl                                                                          Skole: Trondheim Orientalske Danseskole                              Erfaring som danser: 21 år                                                           Erfaring som instruktør: 17                                                                  Når begynte du å undervise magedans? I 1999.

Trondheim Orientalsk Danseskole finner du på Facebook

Hvorfor startet du? Jeg startet for å avlaste min tidligere lærer som ble gravid. Selv syntes jeg det var for tidlig å undervise, så jeg ble litt kastet uti det.

Fikk du noe opplæring da du begynte?  Jeg fikk ingen opplæring, men hadde endel pedagogisk erfaring. Jeg hadde vært musikklærer i forkant. Jeg vil si min opplæring var kun basert på egen erfaring fra de pedagogene jeg til da hadde møtt. Hva som var bra og hva var slettes ikke bra.

Hva mener du kjennetegner en god danselærer? Ganske enkelt at alt fokus er på elevene og ikke på en selv.

Hvilke opplevelser/erfaringer har du lært mest av?
Jeg har alltid blitt provosert over hierarki. Jeg misliker sterkt å komme inn i en klasse som elev og bare være en av mange og ikke bli individuelt anerkjent. Min viktigste agenda er alltid å være et ordentlig menneske. Jeg underviser aldri mennesker jeg ikke har tatt i hånda og ønsket velkommen. Jeg er velsignet med et talent for å lære navn, så det bruker jeg for alt det er verdt, selv på korte kurs, og selv på en times utdrikningslag. Jeg sørger for at jeg har gitt individuell tilbakemelding til alle i klassen i løpet av timen. God pedagogikk handler om elevenes trygghet på meg som instruktør og på trygghet i gruppa. Jeg bruker energi på å få god stemning og selv opptre avvæpnende, da kan jeg også tillate meg å snakke veldig direkte til elevene mine uten å pakke inn konstruktiv kritikk, og også gjøre litt vennlig narr av feilene deres med min litt røffe og direkte humor.

Hva gjør du for å motivere elever?
Vi må ha det gøy og det må være humør i timene. Jeg er ganske krevende og presser dem ganske hardt, men det ligger motivasjon i det også – at jeg tar dem på alvor og at jeg tror på at de kan klare bedre. Hos elever som er på brinken til å opptre og sliter med nerver prøver jeg vel heller å motivere dem til å slappe av å gi dem litt realitetsorientering på at dette «bare er dans» og at man kan ha mye å gi publikum bare man lar personligheten sin få komme til uttrykk.

Hvilket nivå og/eller tema liker du best å undervise selv, og hvorfor? Jeg har heldigvis elever som er veldig glade i pirk. Det er når jeg underviser basics for videregående elever at jeg får flest aha-opplevelser. Det å ta basics opp på et «høyt nivå» er noe av det mest interessante jeg gjør. Jeg sto nå nylig på helgekurs og underviste i pulsen i saiidi for elever som alle har bred saiidierfaring. Jeg lærte utrolig mye nytt på de timene!

Hvordan kan en instruktør utvikle seg videre? De gangene jeg får tilbakemelding fra elevene føler jeg meg veldig mye klokere. Egentlig burde man få mer tilbakemelding. Mange har svært gode betraktninger på hvorfor de kommer tilbake år etter år, men de kommer ikke alltid på å si det. Samtidig synes jeg det er litt masete å be om tilbakemelding, men kanskje man skulle gjort det litt oftere?

https://www.youtube.com/watch?v=MIvpqECwTC0

Hva er den største forskjellen mellom norske damer og arabiske damer på kurs?  Det er vel en gjenganger at de gangene jeg får henvendelser fra arabiske damer så er det ofte med et tilbud om å hjelpe meg med kurs. Man oppdager jo veldig fort at det er milevis avstand mellom skolelært magedans og naturlig erfart magedans. Denne kombinasjonen synes umulig å forene i undervisningssammenheng. Men jeg har stor glede av å se «naturlig» arabisk dans på scenen, men som undervisningsform er den uaktuell siden den ikke vil være helsemessig godt nok forankret. Men de gangene jeg faktisk har hatt arabiske damer på kurs har de iallfall vist en høflig interesse for min nerdete innstilling til teknikk.

Når blir du som danselærer stolt?  Det er vanskelig. Jeg blir ikke stolt over elever. Jeg tror jeg er litt skadet fra min erfaring med at en tidligere instruktør gikk ut og tok en svært overdreven ære for mine evner og min egen arbeidsinnsats. Jeg er litt ukuelig på at det er eleven selv som jobber. Jeg veileder og selger min kunnskap for penger, men eleven gjør jobben. Alle får den samme opplæringen, men kun noen blomstrer opp på et høyt nivå. Det er litt utenfor min kontroll.

Mange elever kjenner jo en takknemlighet for det de har lært, og det gjør jeg også overfor min tidligere instruktør. Men jeg kan ikke ta ære for en elevs talent eller harde arbeidsinnsats. Men rørt og glad kan jeg bli, av å se flotte opptredener (på alle nivå) av elever som jeg har hatt glede av å følge i mange år.

Hva er dine erfaringer til dilemmaet; «være personlig, men ikke privat»? Jeg er ikke redd for å være personlig, det er endel av det å være avvæpnende slik at vi unngår hierarki.

Men jeg har aldri begynt å henge med elevene mine på fritiden, selv om jeg faktisk skulle ønske at noen av dem var mine venninner, for det er utrolig mange kule damer på kursene. Jeg sparer dem til den dagen jeg slutter å undervise ? Med en gang man starter med veldig tette forhold til elevene sine er plutselig dette med penger og butikk mer kleint. Jeg MÅ leve av å være instruktør og kan ikke og vil ikke gi noen særbehandling. Det er nettopp dette med at læreren knytter seg til eleven som gjør at læreren til slutt sitter igjen og er bitter over elever som ikke er takknemlige nok. Jeg har møtt utrolig mange bitre lærere, og det synes jeg er litt patetisk. Hvem er det som trenger hvem, liksom? Jeg tar meg ryddig betalt hver eneste gang jeg stiller opp for en elev uansett hvor god kjemi vi har. Da står vi begge helt frie.

https://www.youtube.com/watch?v=p9WWu4vcSD8

Og dilemmaet; «være lydhør og selvkritisk, men ikke ta ting personlig»?
Jeg mener selv at jeg er temmelig hardhudet på det med kritikk, og at jeg liker å få det. Mer og mer ettersom jeg blir eldre. Både selvtillit og ydmykhet vokser med årene. Det er veldig fint.

Hvordan har du funnet balansegang mellom elever som bare vil ha det gøy og de virkelig engasjerte som har ambisjoner?
Jeg synes ikke det er så vanskelig egentlig. Jeg er veldig klar på at jeg er danselærer først og treningsveileder på andreplass. Hobbydansere ønsker også å gjøre ting ordentlig, og jeg føler de blir smittet av mitt engasjement. Heldigvis er også god teknikk knyttet til helse, så argumentet for å gjøre ting elegant og gjennomført er godt forankret i riktig trening. Elever med ambisjoner er ganske selvgående og de vil alltid høre det jeg sier på et litt annet nivå og med en mer analytisk tilnærming. Heldigvis har jeg ingen elever som bare «rusher» av gårde. De elevene mine som har ambisjoner går på alle trinn hver sesong og har skjønt poenget med å stå på trinn 2 og få tid til å gjøre alt ordentlig. Det er fantastisk! Det gjør meg faktisk litt stolt, når jeg kjenner etter.

Hva mener du er forskjellen på et dansestudio og en danseskole? Vet ikke helt. Jeg kaller meg en skole. Skole er vel kanskje hakket mer seriøst og forpliktende. Men jeg ville kanskje ikke brukt ordet skole fra første dag som pedagog.

Danselærer er ingen beskyttet tittel, men kan man undervise uten å være en profesjonell og/eller aktiv danser?
Jeg mente mye om dette før, men merker nå at jeg er blitt litt mer soft med åra. Jeg tror på rettferdighet og elevenes egen dømmekraft. Ingen som ikke kan sakene sine overlever på sikt, og om de gjør det så kan det være andre ting de er gode på. Kanskje skaper de noe annet positivt i klassene sine selv om det ikke er riktig teknikk? Det eneste som er litt trist er at om en veldig uegnet person begynner å holde kurs så rettferdiggjør det at andre uegnede personer også føler de kan begynne. Det er oftest tryggere å sammenligne seg nedover enn oppover; «jeg er iallfall bedre enn henne. Når hun kan, så kan iallfall jeg!»

Syns du at det burde finnes en profesjonell instruktørutdanning i Norge?  Det er en haug av utfordringer der! Se bare på hvor uenige profesjonelle instruktører er om grunnteknikk. Hvor i all verden skulle man begynt? Kanskje må man bare tåle at vi ikke får klemt dansen vår inn i en institusjon? Se på hip hop og all annen urban dans, de klarer seg tilsynelatende bra. Jeg er sikker på at de har de samme konfliktene med seriøs/useriøs og hvem som underviser og starter opp skoler. Hvordan gjøres en pop og en lock egentlig? Kanskje man ikke bli enige? Vi snakker jo om dans fra nesten en hel verdensdel her, og araberne er heller ikke enige.

Alt har sitt individuelle uttrykk som farges av hvilken teknikk man sverger til.

Hva mener du en instruktør av orientalsk dans må kunne?
For elevene tror jeg iallfall det er alfa omega at instruktøren er en velutviklet danser. Om instruktøren faller igjennom som utøver så er hun ikke troverdig. Det er derfor jeg alltid har ment at du må bli danser før du blir instruktør. Og at du må ta deg god tid til å bli en danser. Samtidig skal det også sies at du blir en veldig mye bedre danser av å undervise. Problemet i Norge er jo at du ikke tjener penger som danser, men kun som instruktør. Derfor hopper kanskje mange på den karusellen tidligere enn de burde.

Oppsummert så føler jeg at jeg først og fremst jobber med mennesker. Dette er damer som kommer seg ut av den varme stua etter en lang dag på jobb for å la seg lede gjennom 90 minutter med dans, trening og ny kunnskap.

Jeg har enorm beundring og respekt for dette, og jeg er mitt ansvar bevisst. Derfor er individuell anerkjennelse, personlig tilbakemelding, humør og samtidig seriøsitet nøkkelord for meg.

Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.