Tekst: Maikki Fonneløp. Foto: Privat og Miriam Embla
Publisert i Al Farah bladet nr 87/desember 2017.
Navn: Jorunn Sjølli
Skole: Oslo Tribal & Bellydance School.
Erfaring som danser: 16 år med magedans, tidligere ballett og ballroom/latinamerikansk dans. Erfaring som instruktør: 8 år. Utdannelse/kurs: Sertifisert i FatChanceBellyDance General Skills for ATS® i 2009 og 2012. Teachers Training for ATS® i 2009.
Oslo Tribal & Bellydance School finner du på Facebook her
Når begynte du å undervise magedans? I 2009.
Hvorfor startet du, og hva var motivet? Jeg hadde gått på kurs og danset sammen med Jenny Lovise Pedersen Staurset, men så måtte hun slutte å undervise og spurte om jeg ville prøve å sette opp tribal-kurs slik at ikke miljøet i Oslo skulle bli borte. Jeg hadde aldri tenkt å bli noen danseinstruktør, men ville også gjerne fortsette å ha et tribal-miljø i Oslo. Bakgrunnen for skolen er tanken på at det er fint å kunne samarbeide med flere. Hvis jeg kaller meg selv Jorunn Sjølli blir jeg bare en enslig danser som holder kurs, men hvis jeg lager et navn så kan kanskje andre lærere være med innunder den paraplyen.
Fikk du noe opplæring da du begynte? Da jeg tok den internasjonale sertifiseringen i ATS® ble vi drillet i hvordan vi skulle presentere materialet, forholde oss til kursdeltagere og troubleshooting. Etter det hadde jeg ballasten til å tørre å sette opp kurs, i tillegg til det Jenny hadde lært meg. Jeg følte meg ikke klar, jeg vet ikke om man noensinne føler seg klar, men jeg kastet meg uti det. Jenny og jeg har alltid hatt en åpen dialog om dans og alt rundt. Hun har alltid vært, og er, en viktig sparringspartner. Da jeg begynte å undervise var jeg 37, godt voksen, og i 25 av de årene har jeg selv gått på dansekurs og pedagogisk pardans. Alt er erfaringer man tar med seg.
Jenny og Jorunn:
Hva mener du kjennetegner en god instruktør? Jeg setter pris på instruktører som har humoristisk sans. Ikke useriøs tulling, men de må ha glimt i øyet. Som gir tilbakemeldinger, ser hva man holder på med, og korrigerer og roser. Som varierer undervisningen sin, både i forhold til å jobbe individuelt og sammen med andre kursdeltagere. Som behandler deltagerne med respekt, snakker høflig og som er åpen for dialog og utveksling av personlige erfaringer.
Hvilke opplevelser/erfaringer fra andre instruktører har du lært mest av?
Jeg prøver å ta med meg videre det jeg setter pris på i hver instruktør. Jeg liker mye forskjellige typer dans og personlighetstyper, både de litt sjenerte og de som er litt diva. Fellesnevneren er humor, glimt i øyet og at de kan le litt av seg selv, slappe av litt i en rolle der folk skal prestere. Folk er der for å lære og aller helst bli flink til noe. Kan man knise av seg selv og andre innimellom løfter man det opp og gjør det litt enklere og tryggere. Alle instruktører sier litt imot hverandre, de har sine egne oppfatninger av hvordan ting skal gjøres. Det er så mange personligheter som tar med seg det de selv liker og presenterer det. Men det er bare interessant, at kursdeltagerne kan se ting fra flere perspektiver. Deretter må man bare bruke hodet og finne ut hva som passer egen kropp. Det er veldig mange fasiter. Jeg har opplevd å gå på kurs år etter år der instruktører som underviser samme tema sier forskjellige ting. I internasjonale kurssituasjoner er det enkelte som blir frustrert over at ting sies forskjellig. Spesielt tyskerne liker ikke det.
Hva gjør du for å motivere elever? Det viktigste, også når jeg går på kurs selv, er å føle at man blir tatt seriøst av instruktøren. Jeg som instruktør skal kunne komme med tips og gi personlig veiledning. Selv i en kollektiv læringssituasjon er det viktig. Gi tips til enkeltpersoner foran hele gruppen, for selv om det ikke er 100% relevant for alle så sniker det seg inn i underbevisstheten. En motivasjon for mange er jo å opptre, så jeg prøver å legge til rette for at de kan opptre sammen. De som går på kurs kan ta materialet og gjøre hva de vil med det, finne sin egen vei, og det har mange gjort. De får beskjed om at de kan beholde grunnlaget eller gjøre det til sitt eget. Dans er universelt og det må man utvikle.
Hvordan har du funnet balansegang mellom elever som bare vil ha det gøy og de virkelig engasjerte som har ambisjoner? Det er ganske vanskelig. En time går veldig fort, og der skal man kanskje se 8 individer, følge dem opp og gi nok push til de som vil mer. Vi danser mye i gruppe, så jeg prøver å være bevisst på hvordan jeg deler inn i gruppene. Jeg varierer også slik at alle skal danse med forskjellige folk i hver time. De menneskelige relasjonene blir viktig når man danser en gruppedans. De som er seriøse blir gjerne plassert i samme gruppe slik at de kan bryne seg på hverandre. Da blir det også lettere for meg å ta dem som en helhet og gi tilbakemeldinger på det nivået de er på. Jeg liker også å blande deltakerne, men for de som er nye og mer forsiktige av seg fungerer det godt at de er i samme gruppe slik at de kan slappe av litt og prestere på sitt nivå. Når noen tydelig trenger mer utfordring prøver jeg å sende dem videre til andre instruktører som har forskjellige typer nivåer i undervisningen sin, og prøver å få dem til å ta privattimer. Jeg har sjelden veldig høye nivåer, det er ikke stort nok kundegrunnlag i Oslo, og da må de komme seg videre. Men mange vil jo bli hos oss, de vil danse akkurat denne stilen, det er det sosiale som er ålreit, men da er de jo klar over det. Etter hvert har det jo blitt flere miljøer omkring i Norge, men det hadde vært fint å ha et større miljø i Oslo. Samtidig er jeg litt usikker på om det er mulig siden klassisk magedans står så sterkt. Og det er mange flinke instruktører der som har kundegrunnlaget sitt.
Hvordan ser du for deg mulighetene til å ekspandere magedansmiljøet i fremtiden? Man må være kreativ i sosiale medier for å tiltrekke seg oppmerksomhet og for å bli delt. Det har også vært et slags generasjonsskifte. Mange av dem som begynte med magedans på 90-tallet da Al Farah-foreningen kom, har vært med i mange år. Det har jo kommet noen nye til, men det er en utfordring å tiltrekke seg nye, unge mennesker. Det vi ser hos oss er at de unge kanskje er mer interessert i tribal fusion enn klassisk magedans. Det handler ikke bare om kostymer, men musikk og hvordan man projiserer seg selv på en scene. Det er ganske spennende å se om man klarer å hanke inn de unge kvinnene nå, hvor i magedansverdenen vil de føle seg hjemme? På 80- og 90-tallet var det de litt alternative, voksne damene som startet opp, foregangskvinnene, og mange av dem er ikke aktive lenger. Jeg syns ikke klassisk magedans er passé. Videoklippene av Naima Akef og Tahia Carioca blir lagt ut på YouTube og tiltrekker seg nye beundrere. Om 5-10 år tror jeg klassisk magedans vil bli enda mer klassisk enn det vi ser fra Russland i dag, som er veldig akrobatisk og med mye kast og hår. Jeg tror at for å skille seg ut med klassisk magedans i fremtiden må man tilbake til røttene, tilbake til gullalderen, til Baladi Camp. Og så blir det ja takk, begge deler. Finne senteret i egyptisk magedans, men også jobbe i grupper og ha et friere uttrykk i en moderne konstruksjon. All dans handler om musikk.
Hvilket nivå og/eller tema liker du best å undervise selv, og hvorfor? Jeg er litt nerdete så jeg liker godt helt nybegynnere. Jeg har investert mye i å dra på internasjonale utdanninger, sertifiseringer og kurs, så jeg er også veldig glad i å undervise ATS® på et høyt nivå. Jeg får ikke undervist på det høyeste nivået her i Norge, men i februar i år underviste jeg i Nice. Nivået var perfekt til å kunne snakke om sånne smådetaljer som man har erfart etter så mange år med å ha gjort en bevegelse. Det går alltid opp sånne aha-opplevelser når man har jobbet med ting, så å kunne dele det og snakke om det på det nivået, det er gull. For meg er det ytterpunktene, helt nybegynnere eller veldig høyt.
Hva liker du best ved å undervise nybegynnere? Det er en fin mulighet til å få kontakt med nye dansere, folk som er interessert i å lære seg noe. Det er viktig å få de med seg videre. Jeg vil vise dansen, at det er morsomt og relativt enkelt. Og så kan «det er jo ikke så enkelt allikevel» komme etter hvert. Det handler jo egentlig bare om å begynne å bevege på seg og gjøre så godt man kan. Man må holde igjen på informasjonen. Være veldig bevisst på hva man sier og ikke sier. Det kan lett bli overveldende, spesielt ATS® som er en metode for å kommunisere ikke-verbalt. Man kan jo ikke fortelle det, det man må si er at vi driver med hermegåsa! Nå følger vi henne! Man må forklare ting enklere, for ting kan jo gjøres enten veldig enkelt eller veldig komplisert.
Hvordan var det å undervise utenlandske kursdeltagere? Da jeg underviste i Nice var det stort sett franske og italienske studenter, og det var egentlig ikke så annerledes. I Oslo må jeg ofte undervise på engelsk uansett. Jeg opplevde at de hadde litt mer ærefrykt for meg som instruktør, det opplever jeg ikke i Norge. Det handler om at man ikke kjenner hverandre, men de tødde jo opp når jeg kunne tulle litt med dem. Det er ikke alle instruktører som har humor. Og de var veldig motiverte for å lære. Jeg opplevde at de hadde forberedt seg på forhånd. De var mer disiplinerte, og alle hadde testet ut sverd hjemme før de kom på kurset. Jeg har jo folk på workshop som aldri har sett en video engang og tenker at det er greit. Det var interessert å få mest mulig ut av den helgen jeg var der, fordi det var så kort tid. Det kan man kanskje ta med seg når man går på kurs i Oslo også. Selv om det er ukeskurs kan man si til seg selv at nå skal man være tilstede og få med seg alt, ikke tenke på at man er trøtt eller sulten eller hva man skal i morgen. Fokus er bra for læring.
Hvordan kan en instruktør utvikle seg videre? Jeg tror at man utvikler seg videre ved å fortsette å studere dansen selv. Man må oppsøke læringsmuligheter som instruktør, man må ikke nødvendigvis opptre. Men jeg tror kanskje i forhold til magedans må man både opptre og gå på kurs. Studere online eller se på YouTube. Fortsette å ta vare på kroppen, holde den sterk og myk og fleksibel. Det er viktig med allsidig trening, og for mange magedansere handler det om å trene yoga og pilates. Holde på motivasjonen sin, ingenting er tristere enn en instruktør som egentlig ikke vil undervise. Oppsøke læringssituasjoner eller samarbeidspartnere man kan ha prosjekter med, dansere man kan opptre med, festivaler eller forestillinger man setter opp, slik Jenny og jeg har gjort i mange år bl.a. med Hauken-I-Redet og Raqs Attacks-forestillingene. Jeg tror vi danser nettopp fordi vi vil skape noe, og gjerne i fellesskap.
I hvilke situasjoner blir du stolt, som instruktør? Jeg blir veldig glad når timen er over og folk gleder seg til å komme tilbake neste uke. Når folk trives på kurs og føler at de får noe igjen for det, når det er meningsfylt for dem, da kan jeg være stolt. Det er ikke når den og den tok gullmedalje som betyr noe for meg, det er dansegleden og at man kan dele den. At dansen gir mening og at vi kan gjøre det sammen. Og så var jeg jo stolt da Jenny spurte om jeg kunne undervise. Jeg hadde aldri tenkt at det var min oppgave i livet, men det har vært veldig meningsfylt å gjøre det. For Jenny var det også viktig å fortsette å ha noe som hun hadde bygd opp gjennom så mange år, hun begynte jo å undervise tribal i 2001.
Hva er dine erfaringer til dilemmaet; «være personlig, men ikke privat»? Jeg liker å kunne dele mine erfaringer og utfordringer jeg har hatt for å ta litt brodden av at det innimellom kan være litt vanskelig det vi holder på med. Der prøver jeg å være personlig. Så lenge folk behandler meg med respekt så har jeg ikke noe problem med å ta deres private anliggender seriøst. Hvis det er noen på kurs som har problemer eller utfordringer i livet som de vil dele med meg så hører jeg gjerne på dem, men jeg er ingen psykolog. Jeg kan være et medmenneske, men jeg kan ikke løse noens private problemer. Jeg kan lytte. Ikke i selve undervisningen, men før eller etter timen. Man har opplevd at folk har slitt eller vært ulykkelige i livet sitt og det er ikke så lett å legge fra seg alt før en time. Så da blir jeg bare glad og takknemlig for at de kommer til dansetimen og håper at det kan bli et lyspunkt for dem.
Og dilemmaet; «være lydhør og selvkritisk, men ikke ta ting personlig»?
Man må ikke ta seg selv så seriøst. Jeg har tusenårsperspektiv på ting. Man skal presentere et materiale, gjøre så godt man kan, følge opp så godt man kan og ha det gøy underveis. Ha menneskelige relasjoner underveis som gir mening. Innimellom kan jeg føle at «nei, der sa jeg noe dumt» eller der var jeg kanskje litt skarp i stemmen, men det er jo bare jeg som husker det. Man må bare prøve å gå videre, ta lærdom av det og utvikle seg som menneske.
Hva mener du er forskjellen på et dansestudio og en danseskole? Jeg ser ikke noen forskjell. I prinsippet kunne vi hett Oslo Tribal & Bellydance Studio. Jeg har gått på ballettskole og danseskole som liten, så kanskje skoletittelen henger litt igjen hos meg? I praksis er det ingen forskjell. Begrepene kan jo tolkes forskjellig, men for meg er et studio et fysisk sted. Det er Helene og Siri sine studioer. Jeg har ikke noe studio, jeg må bare leie meg inn et sted, og jeg trenger et navn som kan favne flere forskjellige dansere. En skole kan man ta med seg, det er de som befolker skolen som er skolen.
Danselærer er ingen beskyttet tittel, men kan man undervise uten å være en profesjonell og/eller aktiv danser?
Har man en kunnskap kan man i prinsippet fortelle om den kunnskapen til hvem som helst. Jeg tror de fleste som underviser i magedans føler at de sitter inne med noe de kan dele med andre. Jeg var absolutt ikke profesjonell da jeg startet, men i likhet med de fleste som har respekt for seg selv og dansen ønsket jeg å gjøre mitt beste. Det er jo bare en personlig rettesnor, det er ingen som kommer og arresterer meg hvis jeg sier eller gjør noen feil en dag. Kvaliteten må man bare være flink til å beholde selv. Det at flere starter opp ute i distriktene gjør jo at grunnlaget for å bygge videre blir bedre. Jeg tror pekefinger er helt feil; «nei, du kan ikke undervise for du har bare vært på et kurs». Man må bare kjøre på, men fortsette å utvikle seg, ta kurs og få tilbakemeldinger. Selv bruker jeg bevisst begrepene kursholder og kursdeltagere. Det er ikke mine elever for jeg er ikke noen pedagog. Jeg har veldig respekt for lærer-elev-begrepet. Samtidig har jeg studert dansen siden 2002 og har sertifisert meg 2 ganger så jeg kunne jo egentlig kalt meg hva som helst. Men det er jo ikke jeg som er den viktige personen her, det er det jeg kan vise og lære bort.
Syns du at det burde finnes en profesjonell instruktørutdanning i Norge? Det er alltid bra med utdanning, så vi burde absolutt ha det. I forhold til magedansens fremtid så trenger vi å samarbeide tettere mellom dansestudioene. Vi trenger å ha enda mer respekt for det hver enkelt gjør. Og vi trenger å snakke unisont, snakke positivt i forhold til magedans uansett hvilken dansestil det er. Det er den positiviteten som tiltrekker flere som har lyst til å danse og være med. Jeg tror absolutt en instruktørsertifisering hadde vært interessant for å knytte miljøene tettere sammen. Vi er en gjeng med individer som har forskjellige bakgrunner, men målet vårt er å spre danseglede og profesjonalitet og fostre nye dansere. Men det vil jo være et kostnads- og tidsaspekt her. Noen vil kanskje ikke ha tid og råd og mulighet, og da har du plutselig A og B-laget av instruktører, de som fronter dette i markedsføringen sin og de som ikke kan gjøre det. De kan likevel være strålende instruktører, så en slik sertifisering sier jo ikke hele sannheten. Til syvende og sist handler det om at man får folk som kommer på kurs hos deg fordi de trives hos deg. Det er den største sertifiseringen man kan få. Det at folk faktisk vil betale for å lære det du kan lære bort. Men det hadde vært fint å kunne jobbe mot et felles mål.
Har du noen tanker om hvordan et sertifiseringsprogram kunne ha blitt til? Jeg opplever at det er mer åpenhet i forhold til samarbeid mellom forskjellige studioer nå enn tidligere. Kanskje Al Farah kunne tatt initiativ? Jeg ville uansett anbefalt å sette opp et forprosjekt med representanter fra ulike miljøer. Forske litt på hvordan man skal legge opp et slikt program, gjerne ta utgangspunkt i en helt annen dansestil som har noe tilsvarende som inspirasjon. Begynt på et overordnet nivå med å lage en ramme før man begynner å trekke inn instruktører, dansestudioene og representanter for kursdeltakerne. Deretter invitert til en samling der folk kan bidra med alt fra pensum, opplegg, praktiske ting og troubleshooting. Kanskje et lokalmiljø kunne arrangert det praktiske mens alt det faglige kunne blitt håndtert av Al Farah? Hvis formålet er å styrke miljøet så må det komme tydelig frem, jeg tror alle er enige om at det er bra. Vi vil jo ha flere kunder og vi vil se flere dansere på scenen, det kan ikke være de samme menneskene hele tiden.
Hva mener du en instruktør av orientalsk dans må kunne?
Jeg syns man burde ha danset i mange år og ha utviklet seg i dansen, studert den og satt seg inn i historikk, musikk, rytmer og bakgrunn. Det er kunnskapen du tar med deg inn i undervisningen som gir trygghet. Jeg hadde ikke følt meg trygg hvis jeg ikke hadde kunnet forklare nøyaktig hvordan du lager forskjellige cymbalrytmer og tellingene på det. En ting er å gjøre det, noe annet er å vite hva det er vi egentlig gjør. Man skal artikulere noe, og jeg tror det å bruke begreper og kunne forklare ting er like viktig som å vite bevegelser. Jeg har vært på magedanskurs med kjempefine instruktører som ikke har vært så flinke til å artikulere det de gjør, men som er veldig fine å se på. Personlig føler jeg at det er fint å være bevisst på de tre forskjellige måtene man kan lære dans på; se på, tenke i bilder og bli forklart det anatomiske. Man kan risikere å få spørsmål og så har man ingen svar å gi. Alle som underviser opplever iblant å få spørsmål som kan være vanskelig å svare på. Da må man si det, at du skal finne ut av det og gi et ordentlig svar neste gang istedenfor å begynne å ro eller finne på noe. Som instruktør har man ikke svar på alt.
Tekstforfatter Maikki har journalistbakgrunn og en MSc i International Relations med Midtøsten-spesialisering. Hun var leder for Al Farah 2009-2012, har AATEC instruktørutdannelse og jobber på Studio Orient i Oslo.
