Tekst: Amina Ali
Foto: Maikki Fonneløp og Kenneth Sporsheim
Publisert i Al Farah bladet 82/september 2016
I juni ble Norges første Baladi Camp arrangert, med Guy Schalom og Magdy Tewfik som instruktører og musikere. Deltagerne kom fra alle kanter i Norge, og i løpet av én helg fikk de trene på improvisasjon til levende musikk og opptre på showet Banat el Balad. Campen var utsolgt og helgen ble en stor suksess. Vi tok en prat med prosjektansvarlig Maikki Fonneløp på Studio Orient.
Hvordan oppsto ideen til Baladi Camp? Baladi Camp er et ektefødt barn av en åpenbaring jeg fikk for noen år siden. Jeg hadde kommet til et punkt der jeg hadde blitt teknisk god, men manglet arenaer der jeg kunne utforske egen stil. Jeg hadde allerede reist regelmessig til utlandet i flere år for å få inspirasjon, men fant ikke ut hvordan jeg kunne utvikle meg videre her hjemme. Det var ingen som tilbød kurs i improvisasjon, det var ingenting med levende musikk, og alt dreide seg om koreografier. Så tok jeg et impro-kurs med Orit Maftsir på Shimmy in the City-festivalen, og det var som om jeg ble vekket fra en dvale! Endelig var det noen som kunne lære bort teknikker for improvisasjon, endelig kunne jeg danse uten å måtte følge noen andre eller føle at noe jeg gjorde var feil.
Orit anbefalte meg å dra på Eilat-festivalen i Israel, og det var her jeg fikk smaken på å danse til levende musikk. Eilat har nemlig sitt eget orkester som spiller fra morgen til kveld, ute ved bassengkanten og inne i dansesalen. Vi danset til shaabi, oriental og Oum Kalsoum. Vi improviserte saidi og trommesoloer. Ingen brydde seg om hvordan noen danset, ingen studerte andre for å se hvor flinke de var. Alle var opptatte av å slippe seg løs og ha det gøy, både lærere, elever og arrangører. Utenom kurs og show var det som et kontinuerlig arabisk disco i 25 varmegrader. En helt fantastisk følelse! Eilat fokuserer nemlig på danseglede, noe som i mange år har vært et slags skjellsord i Norge. Det blir som å skille mellom det å ha god teknikk og det å ha danseglede, som om det ikke er mulig å ha begge deler. Dina sier «technique kills the dance», men hun mener jo ikke at teknikk ikke er viktig. Poenget er om man lar musikken eller teknikken lede dansen.
Etter denne skjellsettende opplevelsen fikk jeg en idé om å arrangere noe lignende, ikke en festival, men noe som hadde fokus på levende musikk og improvisert dans. At det ble et treningsopplegg for baladi var vel kanskje naturlig siden baladi er den typiske improvisasjonsdansen og dessuten musikk jeg er veldig glad i.
Hvordan er treningsopplegget? Det essensielle er selvsagt improvisasjonstrening, men det er mange ting man bør ha kunnskap om for å danse til levende musikk. Rytmer er sentralt. Kulturhistorie om baladi er viktig slik at man skal kunne plassere dansen i riktig kontekst. Baladi-struktur må man også kunne, for det gir både musikkforståelse og mulighet til å lettere kunne forutsi det uforutsigbare. Baladi-musikk baserer seg jo på strukturert improvisasjon, så hvis man forstår oppbygningen av de ulike delene kan man i teorien danse en hvilken som helst baladi spilt av et hvilket som helst orkester.
Etter den teoretiske delen følger den praktiske delen, med masse trening til improviserte musikkstykker. Musikerne spiller både taksimer og ashra baladier, og dessuten legger de inn sekvenser der hver deltager får prøve ut det å lede musikerne i strukturert improvisasjon. Dette er en vesentlig del av treningen fordi det oppfordrer til et tydelig kroppsspråk for at musikerne lettere skal kunne følge, og man får trent på kommunikasjon og samspill. I tillegg spiller de alle sangene til showet for å forberede danserne til å improvisere og bli enda tryggere på de ulike versjonene. Det handler om å lytte aktivt, frigjøre seg fra koreografi, og å tørre. Det siste er nesten det aller viktigste, i hvert fall for norske dansere, som sjelden eller aldri får anledning til å slippe seg ordentlig løs og er, mildt sagt, dansesjenerte.
Kursopplegget er helt og holdent Guy sitt, men vi har samarbeidet om timeplan og innhold, og ikke minst diskutert rekkefølge og tidslengde. Nå som vi har arrangert det én gang er det lettere å se hvordan vi kan optimalisere kursplanen til neste gang. Det blir noen justeringer, en ekstra dag, og mer fokus på konkrete forberedelser på selve showdagen. Tilbakemeldingene fra årets deltagere har vært viktige, og det alle var unisont enige om var at Campen sto til forventningene og at den må gjentas. Slikt er veldig hyggelig å høre.
Hvem passer Campen for? I utgangspunktet alle dansere som er åpne for å trene improvisasjon og som er interessert i baladi, men det er en stor fordel å ha en solid teknisk grunnmur. For å danse til levende musikk tar man i bruk to viktige hjelpemidler; ører til å lytte med og teknikk til å danse med.
Teknikken er språket ditt, og uten språk kan du ikke snakke. Det er ofte det som skiller de gode danserne fra de virkelig gode. Å være teknisk kompetent slik at du kan uttrykke det du vil, i tillegg til å danse dynamisk og ikke bare gjenta de samme bevegelsene når musikken skifter, gjør deg friere og mer selvsikker i dansen. Alle kommer med det tekniske nivået de har, men manglende teknikk blir en begrensning og gir et dårligere utbytte.
Det tredje og siste kriteriet er at man må ha kjennskap til baladi-stilen. Siden Campen ikke har teknikk-kurs der man lærer typiske trinn, uttrykk og hvordan baladi skal danses, så må deltagerne ha gått på baladi-kurs tidligere. Campen er ikke tilrettelagt for dem som aldri har vært borti baladi før, den er skreddersydd for dem som forstår hvordan baladi er forskjellig fra oriental og er interessert i å fordype seg i konseptet. Det har aldri vært snakk om å screene deltagerne, men hvis folk danser orientalsk til baladi-musikk så forsvinner poenget.
Hvorfor bør orientalske dansere investere i improvisasjonstrening? Det enkle svaret på det er; fordi alle orientalske dansere bør ha som mål å danse til levende musikk! Levende musikk er strukturert improvisasjon, og da kan du ikke danse koreografi. Derfor skal du benytte enhver anledning til å trene på å improvisere slik at den dagen du står på scenen med et levende orkester har du sørget for å være så forberedt som mulig. Musikerne spiller ikke den samme versjonen av sangen som du kjenner, og de spiller den annerledes på showet enn de gjorde på rehearsal, nettopp fordi de også improviserer i øyeblikket. Derfor må du kunne la musikken lede deg.
Improtrening er et verktøy på samme måte som koreografitrening. Når du trener koreografi blir du bevisst på hvilke trinn som passer hvor og bygger opp musikkforståelsen din, i tillegg til å trene teknikk. Jeg pleier å si at det viktigste med koreografi er at du utvider kombinasjonsbanken din. Men en dag er du på et nivå der du ikke lenger er interessert i å kopiere andres koreografier og du ønsker å utvikle din egen dansestil. Improtrening frigjør deg fra innlærte trinn og planlagte uttrykk, og bevegelsene blir mer organiske. Dette gjelder selvsagt også når man danser til CD og kjenner hver eneste dum og tak i musikken. Jeg mener ikke at man ikke kan ha et ekte, spontant øyeblikk i koreografert dans, men det er himmelvid forskjell på å gå på scenen uten en plan og så bevege seg fritt til musikken, og det å danse den faste rutinen sin.
Improvisasjon handler også om å takle utrygghet. Tør du å gå utenfor komfortsonen og vise hvem du er? Improvisert dans gjør deg naken og sårbar, for når det naturlige kommer til syne kan du ikke lenger skjule deg bak triks og polert teknikk. Vi vil alle bli beundret, men det er ikke det som er jobben din som magedanser. Du må kunne gi uten å forvente noe tilbake, underholde uten å forlange bekreftelse. Det som er uforutsigbart og uperfekt er ofte mye mer interessant og levende enn det som er strukturert og kontrollert. For å sette det på spissen; koreografert dans er crowdpleasing, improvisert dans er kunst. Dance to express, not to impress!
Hvorfor er levende musikk en viktig faktor? Musikken er ikke bare viktig, den er helt essensiell! Den opprinnelige orientalske dansen ble jo fremført i samspill med et orkester, og det er nærheten til musikken som skapte den dansen vi elsker. Vi koser oss med å se egypternes spontane dans med forholdsvis enkel teknikk, fulle av både lekne og grandiose følelser. Paradoksalt nok går majoriteten i Vesten i motsatt retning; tråkker innlærte trinn, overlesser musikken med for mye teknikk, kaster så mye på håret at man får assosiasjoner til fordums sjamporeklamer, og arrangerer magedanskonkurranser for femåringer. Denne utviklingen er et resultat av flere ting, men den er først og fremst et produkt av innspilt musikk og moderne trender. Kontakten opphører, spontaniteten blir borte, dansen blir fattig og magien forsvinner.
Når du oppdager hva levende musikk gjør for deg og med dansen, forstår du plutselig hvorfor musikken er så sentral i det vi driver med. Levende musikk gir enorm glede og en følelse av å være en del av noe større. Levende musikk gir rom for kreativitet, skaper energi, og krever at du gir deg hen til musikken. Levende musikk får frem det beste i deg som danser. Du gir mer, føler mer, og danser bedre. Når du først har opplevd å danse til levende musikk virker det nesten umulig å skulle gå tilbake til mp3-filer. Det føles som en fornærmelse, både mot dansen og deg selv.
Det er to grunner til å ha levende musikk på Baladi Camp. Den første er selvsagt for å forsterke improvisasjonstreningen. Den andre er for å «bridge the gap», et forsøk på å gjenskape den naturlige symbiosen mellom dans og musikk som man hadde tidligere. Nå er det flere festivaler som inkluderer live orkester til både show, konkurranser og afterparties. Selv om jeg tror det beror på en genuin interesse for levende musikk fra arrangørenes side, så er det nok også for å skille seg ut fra andre festivaler og fokusere på en mer autentisk Kairo-showfølelse.
Har Norge et behov for slike treningsleirer? Jeg mener absolutt at vi har det, spesielt med tanke på det siste jeg nevnte. For samtidig som mange festivaler skilter med eget festivalorkester er det omtrent ingen som tilbyr improtrening til levende musikk. Det er jo et stort skritt å gå fra å være en danser som alltid har opptrådt med CD til å plutselig skulle opptre med et levende orkester. Èn ting er å trene på kommunikasjon som et ledd i forberedelsene til å opptre med et band, slik som bl.a. Nesma tilbyr på Raks Madrid: The Live Music Experience. En annen ting er å faktisk trene på å improvisere. Det har omtrent vært ikke-eksisterende i det norske dansemiljøet, men det har i alle fall blitt mer fokus på den sosiale dansen på Al Farahs etterfester, og det er bra for den videre utviklingen.
Baladi Camp er altså et forsøk på å tilby en plattform i Norge der man kan trene på improvisasjon i trygge rammer, utvikle sin dansepersonlighet og bli mer komfortabel med å opptre i show eller konkurranser med levende orkester. Improvisasjon er bra å trene på, og å danse til levende musikk er fantastisk og berikende. En kombinasjon av dette er i mine øyne noe alle trenger, enten man har ambisjoner om å bli profesjonell eller bare ønsker å bli en bedre magedanser.
SHOWTIME
«Det som er uforutsigbart og uperfekt er ofte mye mer interessant og levende enn det som er strukturert og kontrollert.»
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=poaxW84xMAU[/embedyt]
Tekstforfatter Amina Ali bor for tiden i Tunisia, hvor hun opptrer og underviser orientalsk dans. Hun har tidligere undervist på Studio Orient og har AATEC instruktørutdannelse. Hun har vært arrangementsansvarlig i Al Farah siden 2014 og ble styreleder våren 2016.