Tekst: Amina Ali
Publisert i Al Farah bladet nr 82/september 2016
«Det kan hjelpe å tenke at man bærer noe tungt på hodet, eller at man har en lang tung hale.»
Lee Figenschow er en veletablert danser og instruktør i Norge. Hun har norskbulgarsk bakgrunn og er vokst opp på Balkan i et aktivt folkedans- og musikk-miljø. Hun har danset arabisk dans siden 1991 og har jobbet profesjonelt med dette siden 1996. I tillegg til arabiske former jobber hun med østeuropeisk sigøynderdans. I 2006 var hun med å danne gruppen Divas of Bellydance som består av fem av Norges ledende utøvere i orientalsk dans. Lee er mest kjent for sin kraftfulle Saidi, sine mange snurrer og sin dynamiske tilstedeværelse på scenen.
Hva er det første man bør gjøre dersom man bestemmer seg for å lage sin første Saidi koreografi? Det aller første man bør gjøre når man skal lage en Saidi koreografi, er å finne musikken! Det er viktig at den appellerer til den som skal koreografere. Ofte gir koreografier seg litt selv, hvis man har funnet en låt man liker godt. Det neste man må gjøre er å bestemme seg for hva slags saidi man har lyst il å danse: tung, lett, moderne, tradisjonell, feminin, glam, tøff? Det er lurt å se på andre utøvere (både tradisjonelle og nyere), for å finne ut hvilken form som passer en.
Hva slags kostyme egner seg til saidiopptreden? Er det forskjellige normer for kostymebruk i øst og vest innenfor denne stilarten? Tradisjonelt har man danset Saidi i galabiya eller en galabiyaliknende tob (hel kjole). Når saidien inngår som en del av et større cabaretshow, har det gjerne vært sånn at danseren åpner med en madjensi (åpningsnummer) i badla (todelt drakt), for deretter å skifte til galabiya, myntbelte, skaut på hodet og saidimusikere som følger etter henne. De senere årene har danserne blitt stadig mindre tradisjonsbundne når det gjelder kostymer generelt. Man kan derfor se dansere danse Saidi i alle mulige kostymer, buksedrakter, tober, todelte kreasjoner av ymse slag. You name it. Jeg tror nok vi i Norge, eller kanskje Europa generelt, har forholdt oss ganske strengt til det tradisjonelle – mye lengre enn det egypterne åpenbart gjør.
Har du spesielle tips i hvordan en danser skal lære å bli mer «tung» i dansen, som man er i saidi? Selv er jeg glad i en tung saidiform, inspirert av Tahtib (mennenes saidiform, som er både en danseform og en kampform). Dette innebærer en god del kampliknende triks med stokk, men også den evige jakten etter tyngden. Som i all dans sitter tyngden i senter, men det er helt klart viktig å forholde seg til gulvet/bakken. Selv henter jeg «grooven» i kroppen, dels fra knærne (som er mykt bøyde når de er vektbærende) og senter (som er nettopp senter). Men generelt handler dette med tyngde veldig mye om mentalitet. Det kan hjelpe å tenke at man bærer noe tungt på hodet, eller at man har en lang tung hale.
Har du andre tips for dansere som ønsker å fordype seg i saidi? Det viktigste tipset for å fordype seg i Saidi er å oppsøke ulike instruktører og se så mange utøvere man kan. Jeg synes det er viktig å kjenne tradisjonene og kunne danse «ordentlig» før man begynner å eksperimentere. Derfor anbefaler jeg å prøve seg på den tradisjonelle formen først og mer kreative/moderne former etterpå.
Del et saidi-danseminne! Jeg har danset masse saidi og har vanskelig for å trekke fram et bestemt minne, men jeg har satt stor pris på å gjøre saididiuoer med litt kampkoreografi (med Lizzie, med Michelle og ikke minst med Majken). Dette har medført en del hevede øyenbryn i starten. På 90-tallet var det ikke så mange som holdt på med det og mannlige instruktører fra Egypt belærte meg stadig med «Yes, but you are a WOMAN!» Kampduettene har også medført noe skader – heldigvis ikke alvorlige (men Michelle – av alle mennesker – dundret til meg i hodet en gang mens vi øvde til «En reise langs Nilen». Hun ble helt fortvilet, men det var min egen feil – som glemte å parere der jeg skulle…)
Saidiområdet ligger sør i Egypt og omfatter fire storbyer: Aina, Luxor, Asyut og Suhaj. Den berømte Saidi-kjeppdansen (Raqs al sayya) kommer opprinnelig fra dette området og blir ansett som den viktigste dansen innen egyptisk folklore. Tahtib er en type dans, men refererer også til et spill mellom to menn, hvor hver av dem holder en stor bambuskjepp for å vise styrke og mot og en av dem til slutt vinner. Kjeppdans er også praktisert som tidsfordriv og blir brukt som en type selvforsvar. Denne spesielt danseformen har blitt svært kjent og veldig vanlig på bryllupsfester og i mange andre festlige anledninger. Opprinnelig danset ikke kvinner Saidi fordi det var forbudt i deres kultur. Mahmoud Reda skapte en kvinnelig versjon av Saidi for teater, og åpnet for at de kunne dele scenen med menn.
Tekst: Mohamed Shahin. Oversettelse: Kristinn Reinhardt
Tekstforfatter Amina Ali bor for tiden i Tunisia, hvor hun opptrer og underviser orientalsk dans. Hun har tidligere undervist på Studio Orient og har AATEC instruktørutdannelse. Hun har vært arrangementsansvarlig i Al Farah siden 2014 og ble styreleder våren 2016.
