Zagrouthas Orientalske Aften 2016, minutt for minutt – en meget personlig backstage-reportasje!
Tekst: Heike Freese. Foto: Natalie Sæther
Publisert i Al Farah bladet nr 82/september 2016
Zagrouthas Orientalske Aften i Olavshallen har sin faste plass i Trondheims kulturelle årskalender og har faktisk blitt en tradisjon. Som glad magedansamatør har jeg vært fortryllet publikum i den mørke delen av salen i flere år, og i de siste årene har jeg også prøvd meg på scenen som elev hos Trondheim Orientalske Danseskole. Dette til tross for kraftig sceneskrekk. Men det er rett og slett altfor gøy å være med på den årlige magiske aftenen i Trondheim!
Hvert år inviterer Zagroutha en gjestedanser, som i tillegg til å være showets stjerne, holder kurs for ivrige dansere. Shereen (Katerina Shereen fra den Tsjekkiske Republikk red. anm.) var gjestedanser i år, og hun holdt fire forskjellige workshops som var meget godt besøkt: Balady, Teknikk og kombinasjoner, Golden Era og Folkedans i Reda-stil. Lørdagens workshops var bare begynnelsen på dagens «dansemaraton», for de kursdeltakerne som skulle opptre på kvelden måtte skynde seg til Olavshallen til lys- og lydprøve.
Trondheim Orientalske Danseskole, ledet av Majken Wærdahl, stilte godt bevæpnet med elleve saidistokker og tilhørende dansegale damer, og generalprøven gikk bedre enn forventet, forøvrig uten skader på salens inventar.
I tiden som fulgte, forvandlet garderobene seg til humlebol; fire saidi-damer per rom prøvde seg på perfekt scenesminke (kommentar fra Majken: ‘Ha på mer, mye mer!’) og hjalp hverandre med kostymer og turbaner. Vi hadde også i år hentet frem danseskolens enkle, svarte satengskjørt, og med svarte topper, turbaner og samtlige gullarmbånd fra byens H&M-butikker ble de forvandlet til fine kostymer. Så kom beskjeden om at lyset i salen ble slukket…
Trine Skjaanes Kvalø åpnet showet med en slørviftedans til minne om Kjersti Lorentzen, tidligere leder i Zagroutha, som døde uventet i fjor sommer. Det var gripende å se Trine alene på scenen i en personlig hilsen til Kjersti.
Etter denne melankolske starten danset Shereen en klassisk oriental, og under Kari Sagen Lilleengets kokette, lekende mileya var stemningen høy. Showet fortsatte med et variert program. Anbjørg Kolaas danset flamenco-fusion, og Thavina viste oss sprelsk tamilsk dans. Jeg husker ennå hennes første opptreden for noen år siden. Hun var veldig ung, bare «ei lita jente», og jeg husker at jeg satt der med åpen munn, fullstendig bergtatt av hennes energi og utstråling på scenen.
Etter Sissel Styrmoes sløroriental var det plutselig tur for de elleve damene med stokker, akkompagnert av tablaspillere Henriette Øfstedal Kolset og Lars Sitter. Rolig nå, hold takten, ikke mist stokken, ikke snuble, ikke snu feil vei! Strekk tåa, holdning, sterke armer! Fire minutter var over på et blunk.
Mens mitt adrenalin-rush sakte ebbet ut bak scenen fikk publikum se en morsom poporiental av gruppen Alf Leilah wa Leilah fra Nord-Trøndelag, og Sarah Hoem Iversen danset en balady-shaabi. Den eneste trommesoloen denne kvelden ble vist av Christina Biskitzi, og Marte Fagereng danset en madjensi, den første i dette showet. Imens hadde det blitt livlig i garderoben igjen. To av mine saidi-kolleger skulle ut på scenen med solodans, og det ble diskutert og prøvd flere kostymemuligheter. Valget ble til slutt beseglet med glitterdryss fra flunkende ny body og festing av et titalls sikkerhetsnåler.
Etter pausen åpnet Maria Del Carmen F. Gamiz med en uttrykksfull madjensi nummer to. Svetlana Povarova Ree inntok scenen med prektig sommerfugl-slør og en kraftfull fusjon, og Andrea Sæther danset en shaabi. Andrea Biedermann debuterte som solodanser i Olavshallen med en fin klassisk oriental. Så var det tid for Shereens andre opptreden, en sjelfull, jordet baladi.
Og i år var det definitivt Nina Wilhelmsens tyrkiske sløroriental med to slør som etterlot meg måpende av beundring.
Deretter danset gruppa Bellystars en poporiental/trommesolo, Bente Hjertås viste oss kveldens madjensi nummer tre, og Majken Wærdahl satte tempoet for finalen med en happy khaleegi. Priydarshini Saptharishis bollywood-koreografi var trommevirvelen som ledet fram mot Lisa Eikrems forrykende finale i form av en saidi med to stokker. Jeg var litt lei meg for å ikke kunne se hele koreografien fordi alle danserne måtte stå klare for sluttbilde og rosemottakelse på scenen.
Når det blir lyst i salen, begynner folk å strømme ut. Vi pakker ned sikkerhetsnåler, kostymer og glittersminke. Hurra, det gikk bra i år også! Så mange fine inntrykk å fordøye… og jeg kjenner at jeg gleder meg til neste år allerede nå.
Tekstforfatter Heike Freese har alltid vært glad i dans og musikk og danset jazz i noen år før hun oppdaget magedans i 2003. Hun flyttet til Trondheim i 2005 hvor hun er glad hobbymagedanser og elev hos Majken Wærdahl.
