Tekst: Elin Kåven.
Publisert i Al Farah bladet nr 77/mai 2015
Hvordan jeg fikk navnet «den arktiske alven»
Etter å ha trent et semester med poporiental hos Madam Qadam i 2004 ble jeg kjent med tribalstilen gjennom en DVD jeg bestilte av Rachel Brice. Like etter dro jeg på en 6 måneder lang reise til Australia, og bestemte meg for å danse mens jeg var der for ikke å glemme alt jeg hadde lært. Men jeg ble så hekta at jeg trente magedans annenhver dag i flere måneder og hadde en bratt læringskurve. Der fikk jeg også sjansen til å ta kurs med Rachel Brice for første gang.
Jeg var tiltrukket av Tribal fordi det var en jordnær stil. Det var ikke nødvendig å være flørtende – noe som ikke falt meg naturlig. Jeg likte bevegelsene i orientalsk dans, men det var uttrykket, kostymene og musikken i tribalstilen som falt i smak hos meg. På den tiden da jeg begynte å danse var det viktig å vise motsetningene mellom Tribal og oriental dans. Mange tribaldansere så veldig alvorlige ut i ansiktsuttrykkene, men det forandret seg etter hvert da fusion-stilene begynte å blomstre.
Jeg hadde lært masse Tribal i Australia, og da jeg kom tilbake til Norge begynte jeg å undervise – igjen for ikke å glemme det jeg hadde lært. Men jeg ble helt besatt av denne dansen. Jeg fant ut at denne dansestilen var stor ute i Europa, og reiste ofte for å lære mer. Jeg var en stund den eneste som tilbød kurs i Tribal i Norge.
Min første studietur til utlandet var Gothla.uk hvor jeg dro for å lære av min på det tidspunktet favorittdanser innen Dark Tribal fusion , nemlig Ariellah. Jeg hadde kun danset litt på Al Farah-fester og hadde begynt å undervise, men jeg visste fortsatt ikke om jeg var faktisk var god, om det så bra ut, eller om jeg hadde talent for det. Jeg meldte meg på åpen scene for å danse på Gothla.uk etter oppfordring fra arrangørene.
Jeg bestemte meg for at hvis Ariellah syntes at jeg var flink, så skulle jeg fortsette å danse. ”Hun må jo vite det, hun er jo en av verdens beste”, tenkte jeg, jeg stolte på henne, og ville tro på henne om hun sa at jeg hadde talent. Etter at jeg hadde opptrådt snakket jeg med henne, og fikk denne kommentaren fra henne. Hun sa: ”You are that sami girl, aren’t you?” Vi hadde hatt litt kontakt på Myspace, så hun visste om meg. ”Yes, how did you know?”, spurte jeg, hvorpå hun svarte: ”You showed it in your dance. It was great!”. Jeg sto og måpte og skjønte ikke hva hun mente… Jeg hadde jo satt sammen et kostyme som skulle ligne et amerikanske kostyme, jeg danset til amerikansk musikk og bevegelsene hadde jeg fra amerikanere og australiere… De ordene ble igjen i min hukommelse, men det var ikke før et par år senere at jeg skjønte hva de ordene kom til å bety.
I Tribal fusion har du mulighet til å legge vekt på ditt eget uttrykk, og vise din personlighet. Noe du i mindre grad kan i American Tribal style. For meg er den typiske Tribal-magedanser en kvinne som vil fremstå som sterk, verdig og bestemt. Hun bestemmer over seg selv, og hun viser at hun har kontrollen ved å gjøre sine bevegelser veldig kontrollert, gjerne sakte og gjennomtenkt, som for å understreke hennes guddommelighet.
Dansen er en hyllest til (ur)folkeslag i verden, noe som passer min bakgrunn perfekt. Denne stilen ble en slags naturlig blanding med det samiske. For eksempel så ligner håndlagde tribal belter, sølvsmykkene og perlemedaljongene vi bruker i Tribal på de samiske smykkene. Mye er veldig likt. Det kan komme av at nomadefolk over hele verden har likhetstrekk.
Selv om de lever på helt forskjellige deler av verden, så har de likhetstrekk. Nomadefolk har ofte de samme verdiene over hele verden. De lever med og av naturen. Det var spennende å se hvordan danse-elemementer fra mange forskjellige folkeslag kom sammen i én dans. Jeg prøvde vel på sett å vis å fusjonere det samiske inn der i tillegg.
Samene har jo ikke en egen dans. Det vil si, vi har ikke en dans som vi allment kjenner til. Det fins et par dansere som mener de vet hvordan samene danset før i tiden, men denne dansen er ikke allment kjent. Men det er veldig usannsynlig at vi er det eneste folkeslaget i verden som ikke har en dans.
Jeg hadde bodd lenge hjemmefra, og følte at jeg ville ha med min samiske bakgrunn i min kunst. Jeg begynte å danse til samisk musikk, og bruke litt samiske effekter; Reinskinn, flettebånd, søljer og skinnposer. Jeg har danset på scenen med mange samiske artister, for eksempel Ulla Pirtijärvi, Inga Juuso og Àigi. Jeg har koreografier til Wimme Saari og Transjoik som jeg har danset offentlig.
Jeg hadde fått bekreftelse på at jeg var flink, jeg fikk ny giv og selvtillit – i tillegg til at jeg for første gang ble invitert som instruktør til Gothla.uk. Jeg bestemte meg for å satse mer på dans og året etter fikk jeg denne tilbakemeldingen på Gothla.uk: ”You look like a demented elf that has lived under the tundra for a hundred years, and then came out dancing..” Dette ble uttalt av Heike Humphreys som er en av de som organiserer Gothla.uk. Jeg tok dette som et kompliment, og jeg tenkte ”Ja, jeg vil ligne en arktisk alv”, og tok navnet ”Arctic Fairy” av denne grunn. Jeg tenkte på det Ariellah hadde sagt til meg året før, og da gikk det opp for meg at dette var min måte å uttrykke min samiske identitet på. Jeg drev jo hverken med tradisjonell stemmebruk, eller tradisjonell dans, så dette er min måte å vise frem det samiske på, uten å opplagte hjelpemidler som kofte, joik, rein, lavvu og andre ”klisjéer” knyttet til samer.
Ariellah hadde sett i min dans at jeg var fra arktiske områder. Jeg behøvde ikke vise det på kostymet eller musikken, fordi jeg hadde uttrykt det i dansen. Ens bakgrunn vil alltid skinne igjennom uansett hva man gjør. Sånn er kunsten. Den kan blottlegge din sjel.
Eventyr, mytiske vesener og folketro er jo en veldig viktig del av alle kulturer. Jeg er vokst opp med historier om huldrer, troll, folkemedisin og sjamaner. Jeg ville bevare det samiske i meg, og jeg hadde funnet en vinkling som falt meg naturlig.
Jeg identifiserte meg med alver, eller huldrer, fordi jeg føler at jeg uttrykker det ville, råe og upolerte i meg når jeg danser. Dyrisk og robust. En arktisk alv er nok røffere enn en tropisk alv, for eksempel.
Jeg begynte å bruke kallenavnet og rollen på gøy, men senere skulle det få en større betydning for meg.
Jeg begynte å bruke dette navnet i musikksammenheng da jeg begynte å danse mer og mer under konsertene mine. I begynnelsen følte jeg dansen og musikken min som adskilte kunstformer, men jeg jobbet med å få de til å smelte sammen. Musikk og dans hører jo sammen, så for meg var det naturlig å ha med dans. Men musikksjangeren jeg spilte og det jeg danset til lå veldig langt fra hverandre, noe som gjorde det vanskelig å kombinere, før jeg skjønte hvordan jeg skulle binde de to kunstformene sammen. Og det var jo akkurat ved å bruke det mytiske aspektet som ga inspirasjon og definerte hele min karriere som artist videre.
Noen ganger danset jeg mye, andre ganger mindre under konsertene mine. Av tilbakemeldinger fra publikum så var det veldig varierende. Noen ville se mer dans, andre mindre, og noen ble skuffa hvis jeg ikke danset mye. Det tok meg en lang stund før jeg klarte å finne balansen på hvor mye/lite jeg følte var riktig å danse under konsertene mine.
I 2011 skulle jeg for første gang på barneskoleturné med en forestilling jeg hadde kalt ”Den arktiske alven”. Jeg hadde tenkt gjennom og prøvd å finne ut hva det er jeg kan fortelle barna, som andre artister ikke kan? Hva er det som er spesielt med meg?
Jo, det er jo nettopp det at jeg så ut som en alv, så jeg tok rollen helt ut. Jeg spilte en alv, og fortalte historier om hvordan jeg som alv/hulder var. Og barna trodde på meg! Etter konserten kom det spørsmål som ”Kan jeg se på ørene dine?”, ”Har du hale?” og ”Har du vinger?”.
En dag spurte en gutt meg: ”Hva er en alv egentlig?” Jeg ble sjokkert. Her var det et barn på barneskolen som ikke visste hva en alv er. Han hadde aldri hørt om det. ”Hva? Finnes det barn som ikke vet hva alver er?” tenkte jeg. Hva skjer med verden? Barn kan ikke de tradisjonelle historiene som hører til vår kultur!?
Etter det så jeg det som min oppgave å minne folk om alvene. Jeg bygde videre på denne idéen om en syngende og dansende arktisk alv på scenen, og begynte å ta rollen mer seriøst.
Jeg har siden brukt det navnet på turné i Tyskland og Japan. Og de elsker det. Dette siste året har jeg brukt til å finpusse budskapet mitt, gått inn til roten av budskapet jeg vil frembringe på scenen. Uten Tribaldans hadde jeg ikke vært den artisten jeg er i dag.
