Tekst og oversettelse: Lamya Taoussi
Publisert i Al Farah bladet nr 90/april 2019
For mange dansere starter karrieren med å ta restaurantjobber enten ved at man avtaler med en restaurant eller trår til som vikar for andre. For de aller ferskeste har muligheten bydd seg ved å delta på restaurantkveldene i regi av Oslo Magedansstudio.
Restaurantdans er for dansere en arena og en plattform for å terpe og vedlikeholde dansen, og for mange bygges karrieren allerede der ved at man utvikler sine danseferdigheter og blir oppdaget til større oppdrag. I tillegg til å kultivere dansen, begynner man å tjene penger og får da en start mot å drive som profesjonell danser.
Akbar Tavakolzadeh, som drifter Persia Classic på Keysers gate, har vært veldig entusiastisk og imøtekommende for at nye dansere kan komme og vikariere. Dette har selvsagt vært avgjørende for å kunne få dette til. I samarbeid med Siri Ydstie, som eier og driver Oslo Magedansstudio, har de arrangert noen faste fredager hvor restauranten åpner opp for utvalgte elever som er klare for å prøve seg på restaurantdans. Så jeg bestemte meg for å grave nærmere i dette ved å spørre Siri direkte.
Når var første gang du arrangerte restaurantkveld for dine elever?
Det er så lenge siden at det husker jeg neimen ikke. Fram til 2008 eller noe sånt var jeg medeier av en tyrkisk restaurant i Moss. Jeg holdt også magedanskurs i Moss på den tiden. Da hadde vi med ujevne mellomrom magedanskvelder på restauranten, der både viderekomne elever og innleide proffdansere opptrådte. Veldig moro. Nå for tiden er vi på restaurant Persia Classic i Keysersgate midt i Oslo sentrum. Denne restauranten er perfekt siden den ligger et steinkast unna dansestudioet vårt, samt at jeg selv stadig vekk stepper inn som vikar for restaurantens faste lørdags-magedanser. Det er også en veldig trivelig plass å danse, og det har alltid vært veldig god tone mellom de ulike danserne som opptrer der.
Hvor ofte arrangerer du det? Vi prøver å få til en fredag ca. annenhver måned.
Hva var idéen bak konseptet? Mange kursdeltagere syns det er spennende å opptre. Det gir en ekstra motivasjon bak treningen når man har et såpass konkret mål som en opptreden å jobbe fram mot. De anledningene som gjerne byr seg er fester med familie, venner eller kollegaer, i tillegg til de halvårlige avslutningsfestene i dansestudioet. Det å danse på restaurant er noe helt annet. Med Persia-kveldene er tanken å gi danserne i Oslo Magedansstudios dansegruppe BELLYSTARS en anledning til å prøve seg også som restaurantdansere.
Hva ønsker du å oppnå med å arrangere slike kvelder? For det første er det gøy – både for dem som opptrer og for dem som er publikum. Det er også bra for restauranten at det skjer noe. Fredager pleier å være stille der, men når vi har restaurantkvelder kommer det alltid noen ekstra publikummere – andre kursdeltagere fra dansestudioet, samt venner og bekjente av dem som opptrer den aktuelle kvelden. Det er også slik at i dansegruppa jobber vi stort sett med gruppedanser og hovedsakelig mine koreografier. På restauranten får danserne anledning til å gjøre egne greier samt prøve seg som solodansere. For noen er det ekstra skummelt, for andre er det bare befriende. Det er veldig utviklende for alle. Jeg har også hele veien hatt en liten baktanke med disse kveldene; når noen av danserne gjør det ekstra bra og passer godt inn som restaurantdansere får de gjerne tilbud om å komme og danse seinere som innleid, betalt danserinne. I løpet av de gangene vi har hatt restaurantkvelder på Persia, er det allerede flere av mine elever som har fått dette tilbudet fra restauranten. Det betyr også at de er forberedt dersom tilsvarende tilbud skulle komme annetsteds fra.
Er det noen forberedelser dere gjør før en slik kveld? Det ligger en del forberedelser bak restaurantkveldene våre, og nettopp forberedelsene er litt av poenget; det er gøy å jobbe mot et konkret mål, det er både utviklende og inspirerende, og selv om vi jobber med solodanser er dette likevel noe vi gjør sammen som et team. I studio øver vi stort sett foran speil og med én front. Når vi forbereder en dans for restauranten må vi også planlegge hvordan vi skal danse for gjester som sitter på begge sider langs en smal midtgang, hva vi skal gjøre om det er stappfullt eller nesten tomt, hva hvis det blir noe tull med musikken osv. Vi pleier også å legge inn en duo eller gruppedans, og dette blir noe helt annet på liten restaurantplass enn når vi opptrer på store festivalscener. Det blir litt av en øvelse i tilpasning av koreografi og øvelse i improvisasjon. Vi bruker også masse tid på å tilpasse kostymer. Det holder ikke bare å kjøpe en dyr og fin drakt – den skal sitte pent også.
Hvordan opplever dine elever å få en slik erfaring? Enstemmig positivt. Forberedelsene er en helt annen måte å jobbe på enn ordinære magedanskurs, mer intenst, og det setter danserne pris på. Slitsomt, men veldig utviklende. Å opptre er også en udelt positiv erfaring, selv om det for mange er ganske skummelt første gang (men så skal det sies at de som danser på restaurantkveldene våre uten unntak har opptrådt en del i andre sammenhenger tidligere. Det er altså ingen arena for scenedebut). Også har vi det veldig gøy backstage. Siden det alltid er mer enn én danser som opptrer disse kveldene slipper man å stå aleine med skifting og sminking og sånn, og det er veldig hyggelig.
Kan du beskrive hvordan du og dine elever opplever restaurantdans kontra scenefremføring?
Det blir noe helt annet å danse på restaurant enn på en scene. Man har ingen fast front å forholde seg til og man kommer mye nærmere publikum. Det er gjerne litt skummelt først at man ikke har noe helt fastlagt å klamre seg fast til, men etter hvert syns nok de fleste at det er gøy og befriende å ikke hele tiden måtte tenke koreografi, plassering og synkronisering. Men som i alt annet er vi også her forskjellige – noen liker scene best mens andre foretrekker restaurant-settingen
Hvordan er det med koreografi og improvisasjon? Hva oppmuntrer du helst til?
Når man danser solo, og særlig i en sånn setting som en restaurant er, pleier jeg alltid å oppmuntre til å ta utgangspunkt i en kjent koreografi, men å improvisere mest mulig. Tanken er at koreografien og de kjente trinnene bare skal være noe å falle tilbake på dersom man ikke kommer på noe bedre. Dans er en dynamisk kunstform som skapes på ny hver eneste gang den danses. Dagsformen, plassen man har til rådighet, kostymet man har på seg, samspillet med publikum – ALT vil være med på å forme hvordan det er naturlig å uttrykke seg akkurat der og da. Holder man seg slavisk til en koreografi mister man alle disse nyansene. Men det å ha noen fastlagte trinn i bakhånd er veldig lurt siden de fleste av oss har det med å få litt jernteppe, eventuelt ender opp med å gjøre en og samme bevegelse gjennom hele låta dersom vi ikke har en slags plan i utgangspunktet. Når vi danser duo eller gruppedans i restauranten danser vi selvsagt koreografi, men gjerne med litt mer slingringsmonn enn på en scene.
LAMYA: Da jeg danset for første gang på restaurant så hadde jeg ingen erfaring med en slik type dansejobb -det ble for meg en prosess å komme inn i rutinene. For mange av oss har restauranterfaringen begynt slik, mens Oslo Magedansstudio tilbyr en unik mulighet til flinke dansere til å prøve seg på en slik form for opptreden. Selv har jeg savnet en slik mulighet som jeg tror jeg hadde dratt ganske godt nytte av. Med en slik tilnærming i mente, nølte jeg ikke da Zoe kom til meg på besøk fra Bergen. Hun skulle få prøve seg på restaurantdans sammen med meg og har sagt ja til å dele sin erfaring fra Persia Classic.
Hvor lenge har du danset?
Jeg begynte å lære tradisjonell kinesisk dans fra da jeg var fem, men måtte slutte da arbeidsbelastningen i skolen begynte å bli for stor. For ca. åtte år siden kom magedans inn i mitt liv og har nå blitt min seriøse hobby.
Har du tidligere danset i en restaurant? Nei, min første gang var på Persia Classic.
Hvordan var din erfaring? Erfaringen ble ganske minnerik for jeg var mer spent og engasjert enn jeg hadde forventet.
Etter Lamyas første opptreden observerte jeg at gjestene var veldig oppmuntrende og innbydende. I restauranten satt det folk i alle aldre og kjønn, fra voksne til barn, og de nøt både musikken og dansen. Volumet på musikken var også høyere enn hva jeg hadde forventet, og atmosfæren var definitivt mer i festmodus enn det man opplever ved en sceneopptreden. En ansatt på Persia hadde som oppgave å holde en lyskaster mot danseren. Det var tydelig at de ansatte på restauranten jobbet sammen for å gjøre opplevelsen av dansen bedre, i form av god lyd og lys.
Hva syns du om en sceneopptreden kontra det å danse på en restaurant?
Personlig så danser jeg vanligvis koreografier på scenen, mens det jeg gjorde på Persia var en improvisasjon. Jeg har ofte et langt prosjekt bak de minuttene jeg opptrer på scenen. Fra å lage en koreografi og å terpe den til jeg får innebygd muskelhukommelsen og da kan presentere dansen endelig, føler jeg at hele prosessen hjelper meg med å forbedre ulike ferdigheter som danser. Men etter flere måneder når musikken spilles altfor mange ganger, lærer selv min mann hvordan han skal synge den. Min erfaring gir meg inntrykk av at det er lov å være mer spontan eller «i øyeblikket» og kanskje litt mindre planlagt i en restaurant.
Scenen er for meg et ubegrenset og tidløst sted der jeg får muligheten til å kunne uttrykke meg fullt ut. Jeg verdsetter slike muligheter, spesielt siden jeg er ganske introvert i hverdagen. Jeg kan hoppe inn i musikken og utstråle min energi, slik som solen skinner sitt lys. Mitt fokus på scenen er ofte å uttrykke meg selv slik at jeg kan presentere det beste av meg og det beste av koreografien min. Når jeg er i en restaurant bekymrer jeg meg mest om hvordan jeg fremstår foran folk. For eksempel hvordan underholde gjestene der, hvem som ser ut til å virkelig nyte dansen, hvem som filmer en video og som håper at jeg skal vende meg mot kameraet, og hvordan jeg bør bevege meg uten å forstyrre gjestene og maten på bordet etc. Da jeg danset på Persia var energien min mer som månelyset, forsiktig og full av omsorg.
Gjennom min erfaring har jeg kunnet se mye mer under opptreden ved å være nærmere publikum i en restaurant. På scenen er jeg ofte blendet av lyset og kan heller ikke høre mye, og jeg føler meg ofte borte fra mengden. Men på lang avstand kan sceneprestasjonen generere en følelse av mystikk og kunstnerisk glød. For eksempel fortalte vennene mine at jeg ser mye høyere ut enn jeg egentlig er på scenen. Med kort avstand kan jeg uttrykke mer detaljerte ansiktsuttrykk og kommunisere direkte til gjestene.
Jeg bor i Bergen og har deltatt på festivaler, haflaer og konkurranser på forskjellige steder, noen i utlandet, andre lokalt. Å søke opp en skikkelig scene er ikke en vanskelig oppgave. Det er imidlertid ingen egnede restauranter å opptre på her jeg bor. Jeg har alltid ønsket mer restaurantopplevelse der jeg kan opptre regelmessig. Men entusiasmen er rett og slett ikke nok.
Scenen er laget for å kunne presentere kunst. Men i en restaurant må vi virkelig bruke vår intelligens og gjøre en innsats for å presentere den beste siden av denne danseformen. Lamya insisterte for eksempel på at vi ventet ute og unngikk å komme inn blant gjestene og la folk se oss for å ikke ødelegge overraskelsesmomentet. Vi tar gjerne hensyn til slike detaljer som kanskje ikke er et problem for en typisk sceneprestasjon hvor alle kjenner hverandre.
Syns du at de fleste dansere bør oppleve en slik mulighet? Ja, jeg syns at alle dansere i det minste bør ha prøvd. Jeg fikk trent på flere aspekter ved det å være en magedanserinne i den restaurantopplevelsen jeg hadde; improvisasjonsevner, kommunikasjon direkte med publikum, evne til å tilpasse seg lokalet, opptre under presset ved at noen holder en telefon 30 cm fra deg. Jeg tror restaurantdans kan by på både utfordringer og festligheter. For meg er det å være åpen og ressursfull avgjørende for min reise med å bygge opp danseerfaringen.
Takk til Siri og Zoe for at de ønsket å dele sine tanker med leserne!
Tips til videre lesing:
https://hennadances.com/2014/02/26/how-to-belly-dance-in-a-restaurant/
http://www.shira.net/advice/business/restaurant-audiences.htm
Tekstforfatter Lamya er utdannet lærer og har studert arabisk i en årrekke og avlagt eksamen i det. Hun har bakgrunn fra marokkansk folkedans, orientalsk dans og jazzdans. Hun har sitt eget dansestudio, Oriental Hips Studio, på Lindeberg i Oslo.
