Publisert av Al Farah

Med sølje i turbanen?

Tekst: Anne Innes

Publisert i Al Farah bladet nr 77/mai 2015

American Tribal Style er en magedansstil fra USA. Dansen har sin egen distinkte drakt med umiddelbar gjenkjennelseseffekt, en jordnær folkloristisk stil med lag-på-lag og teksturer, dusker og tunge metallsmykker. Drakten bygger på forskjellige folkedrakter fra Europa og Asia. Hva, om noe, har denne drakten til felles med en norsk bunad? Er det «lov» å bruke sølje i turbanen?

ATS-drakten:  American Tribal Style (ATS) er et helhetlig dansekonsept hvor dansebevegelsene og drakten er integrert. Kristine Adams holdt forelesning om ATS-draktens utvikling i Oslo i 2014 og fortalte at formålet med drakten er å forsterke publikums opplevelse av dansen, og gjøre at gruppen ser mer profesjonell ut. Drakten er særegen, det er ikke tvil om at vi ser en ATS-danser. Å ha en egen drakt hjelper også danserne inn i rollen som ATS-danser, man retter seg opp og kommer inn i den stolte ATS-holdningen. Drakten forsterker linjene og bevegelsene i dansen.

Dansegruppa Treasure Tribe fra Tromsø

ATS-drakten er utviklet av Carolena Nericcio-Bohlman parallelt med at danseformatet ble utviklet for Fat Chance Belly Dance (FCBD, grunnlagt 1987), se www.fcbd.com. Hun er kostymedesigner, og forteller i et intervju: «[…] we eventually standardized our look to be choli, bra, pantaloons, skirt, shawl and/or tassel belt, headdress mandatory and of course lots of jewelry.»

Carolena Nericcio og ATS-dansere

Gwen Heckeroth, innehaveren av Flying Skirts, den ledende butikken for komplette ATS-drakter, er også sentral i utviklingen av ATS-drakten og skriver på sin nettside: «It was the costuming that had first attracted me […]. Now I dived into creating my own versions! Skirts, bloomers, cholis, belts, and bras — oh my! With the perfect setup for innovation, and willing guinea pigs, I’d experiment to get a comfortable fit and then see how it worked in the dance.»

Selv om man har en uniformert look i bunn, gir ATS-drakten veldig store muligheter for variasjon – farge, materiale, tekstur kan alle endres, slik at man samtidig kan bringe inn sin individualitet. Det understrekes at ettersom ATS-trinnene og bevegelsesmønsteret er inspirert av folkedans i flere kulturer i Europa og Asia, skal drakten IKKE representere eller rekonstruere bare én enkelt kultur. Drakten må passe til hver enkelt sang og opptreden.

Tekstilene og materialene som brukes er stødige, vevde, gjerne naturstoffer. Fløyel, sateng, tung silke, brokade, bomull, tunge mynter og metall, kauriskjell er noe av det som brukes. Glorete kunststoff og plast unngås.

 

ATS-draktdelene er tilgjengelige for salg på internett, og de er også overkommelige å sy selv, hvilket kan gi stor glede og inspirasjon, og fremme en følelse av tilhørighet i dansen. Kunnskap om ATS-drakten overføres muntlig fra danser til danser, via nettsider, og det finnes instruksjoner og veiledninger man kan kjøpe eller laste ned. De offisielle mønstrene er: Folkwear #144 American Tribal Style Belly Dancer og #044 American Tribal Style Headdress & Makeup Booklet (se www.folkwear.com).

Sminken er også en del av drakten, men tas ikke med i denne artikkelen.

 

 

Draktdeler og tilbehør

Choli
Cholien er hentet fra India. Det er rett og slett blusen, eller BH-en, som indiske kvinner bruker til sine sarier. Sarien dekker mye av overkroppen, og cholien ble knyttet bak med 4 snorer. Opprinnelses-cholien er et plagg av primærsnitt (sydd av bare trekanter og firkanter), med kiler under armene for å gi god bevegelighet.

Det er behagelig med åpen rygg når det er varmt, og åpen rygg viser også veldig godt hvordan danseren bruker ryggmusklene. 3/4 lange ermer gjør at armene forlenges og hender og håndledd med alle smykkene og ringene fremheves. Den enkleste ATS-cholien er sydd i (sort) stretchstoff, dette sitter behagelig og følger bevegelsene. Man kan også bruke cholier i flotte vevde og broderte stoffer om det skulle passe til dansen.

Posebukser
De vide posebuksene skjuler bena når skjørtet flyr opp og fører fokuset til overkroppen. Det er derfor viktig at buksene ikke er gjennomsiktige, og de må være glatte så skjørtet ikke henger seg opp. Det er ellers ingen føringer på farge, mønster eller materiale. Posebuksene finner vi i forskjellige folkedrakter fra det nære og fjerne Midtøsten.

Skjørt
Det store skjørtet er egentlig ikke en opprinnelig del av ATS-drakten (man kan danse i bare posebuksen), men kom inn senere: Da Heckeroth begynte å danse ATS hos FCBD, tok hun med seg «hippie»skjørtene hun laget til klassene, og Nericcio-Bohlman syntes om dem og valgte å inkludere skjørtene i ATS-drakten.

Det klassiske ATS-skjørtet er et etasjeskjørt med 3 etasjer, eventuelt 4. Alle etasjene er som regel skåret rett, noen ganger er den øverste rundklippet. På starten av 2000-tallet, da ATS kom til Norge, var standardomkretsen på skjørtekanten 8 yards. (1 yard = 0,9144 meter). Så økte den til 15 yards, og nå for tiden (2015) ser standarden ut til å være 24 yards, ja til og med 32 yards er ikke uvanlig, og mange bruker gjerne 2 store skjørt over hverandre og draperer skjørtene på kunstferdige måter.

Basisskjørtet er sort, men skjørtene kommer i alle regnbuens farger, og er gjerne laget av tynn lerretsvevd/toskafts bomull. Dette er behagelig å ha på og holder draperingen uten at krøll synes i stor grad. Polyestersateng forekommer også. Noen skjørt har en farget volang nederst, som volangen nederst på et flamencoskjørt, og det fins batikkmønstrede skjørt og andre varianter, og skjørt med påsydde kantebånd.

 

Turban
I ATS brukes ofte turban som hodeplagg. Det er flere grunner til dette. Hodeplagg gir i seg selv en regal holdning, det er ikke mulig å ha hodet på skakke. Turbanen skjuler håret, som settes opp, og skaper en uniformitet. Nakken blir frigjort og bevegelsene i skuldrene kommer frem. En annen fordel med turban er at den gir et suverent grunnlag hvis man skal balansere en rekvisitt, gjerne sverd, i dansen. Menn og kvinner i mange kulturer bruker turban og andre draperte hodeplagg.

 

Når man tar på turban starter man med et basestoff i et stabilt vevd naturmateriale som vikles om hodet. Det må ikke være glatt. Deretter pynter man med flere pyntestoff og smykker og blomster etter egen smak. Det kan ta timer å ta på en flott turban, og kan oppleves som noe styrete.

Alternativet til turban er en fin håroppsetning med blomster, gjerne med løshår for å få større volum, og kanskje et hårbånd eller metallsmykke.

I utgangspunket var turbanen en obligatorisk del av dansen, men dens popularitet synes å gå i bølger. Da Kristine Adams, en av danserne i Fat Chance, var i Oslo under Oslo Tribal Bellydance Fest 2014 fortalte hun at da Nericcio-Bohlman innledet samarbeid med Megha Gavin fra «Devyani Tribal», eksperimenterte de med å danse uten turban pga. det varme og fuktige klimaet i Sørstatene. Den samtidige hårmoten i tribal fusion-dansestilen tilsa dreadlocks og blomsterhårbøyler og kan nok ha influert dette valget. Det virker som om turbanen har fått en viss renessanse de siste årene.

 

Hoftesjal og belter
Det er vanlig å knyte trekantete sjal, gjerne flere, og lange frynser rundt hoftene. Det gir en flott tekstur. Videre er det vanlig å ha et iøynefallende belte med garndusker eller metallisk pynt, noe som henger ned og kan fly opp og understreke hoftebevegelsene. Hvis man skal inkludere floorwork i dansen, lønner det å ha litt enkel hoftepynt for å unngå å tråkke på den.

Smykker
I ATS brukes veldig gjerne gedigne kuchi-smykker i form av belter, armringer, fingerringer, halskjeder, chokere, pannesmykker mm. Mer er mer! I mange kulturer er smykker en kurant måte å plassere og vise frem sin rikdom på. Smykkene er av afghansk, turkmenistansk og rajastansk type.

Mynt-BH
Utenpå cholien kan danseren ha en BH som knytes i ryggen og bak nakken. Det er ikke obligatorisk. Det er vanlig med en (sort) base som så dekoreres med mynter, stener, bånd, speil, skjell, dusker mm., etter smak og behag. Siden det ikke nødvendigvis er så lett å bruke BH under en choli som er åpen i ryggen, kan mynt-BH-en være til ekstra støtte – men den kan naturligvis også være tung for nakken hvis det er mye metall på den. ATS danses ALDRI i bare mynt-BH, choliene er alltid under.

Hva er en folkedrakt og hva er en bunad?

I beskrivelsen av ATS-draktplaggene har vi støtt på begrepet folkedrakt flere ganger. En folkedrakt er lokalt særpegede klær som hørte hjemme på bygdene i førindustriell tid. De norske bunadene bygger på folkedrakter. Ordet bunad ble «oppfunnet» av Hulda Garborg på starten av 1900-tallet, fra det gammelnorske bunadr, som nærmest betyr «klær». Norskhetsbevegelsen innen kultur og kunst var sterk på den tiden, og bunaden ble på en måte til som kunstprosjekt.

 

En bunad er et plagg som kommer i tillegg til den vanlige garderoben med moteklær, og den brukes til spesielle anledninger. Bunadene er knyttet til og representerer et geografisk sted og eventuelt en tid. Når folkedrakten legges vekk og bare brukes til fest, eller som et kostyme til en oppvisning, blir den altså brukt som bunad. Bunadene kan klassifiseres ut fra hvor nære de er til de historiske folkedraktene de eventuelt bygger på – alt fra direkte videreført (f.eks.: Rondastakken) til fritt komponert (f.eks.: Oslobunaden).

Norsk institutt for bunad og folkedrakt har på sine nettsider lagt ut følgende inndeling av bunader, i 5 kategorier, som et praktisk verktøy for å forstå historien til bunaden:

1) Bunader som representerer siste ledd i ei folkedraktutvikling.
2) Bunader som har bakgrunn i ei folkedrakt som var gått av bruk, men som ikkje var gløymd.
3) Bunader som er systematisk rekonstruerte på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg.
4) Bunader som er laga på grunnlag av eit tilfeldig og mangelfullt gammalt draktmateriale.
5) Bunader som heilt eller delvis er fritt komponerte.

Man kan bruke ordet bunad om alle disse draktene, fordi det er bruken og ikke historien som bestemmer hva som er en bunad. En bunad består av spesifiserte draktdeler med spesielle navn, gjerne med lokale betegnelser (f.eks. serk, liv, stakk, trøye, forkle), og riktig tilbehør (f.eks. draktsølv, løslomme, sko) som hører sammen i et komplett hele. Man bruker ikke deler fra en annen bunad.

Det er fort gjort å tro at bunader er det norskeste av det norske, at det er noe ekte og urnorsk ved deres vesen, men da må man huske på at folkedrakten er ikke oppstått i et vakuum. Norge har gjennom historien hatt gode handelsforbindelser og kulturutveksling med utlandet. Slik finner vi igjen de flotteste importerte stoffer i gammelt draktmateriale, og vi kjenner igjen snitt og skjæringer som går igjen i europeiske historisk motedrakt.  Graffer-stakken er brodert med vakre blomster i orientalsk stil. Penningkors er laget a mynter med løv.

Folkedrakten var ikke statisk, men den ble utviklet innen rammene av stedets nedarvete skikk i samspill med ytre påvirkning og indre nyskaping. Mange kvinner har sydd sin egen bundad eller har et personlig forhold til den som har sydd den. Kunnskap om sømteknikker overføres gjerne personlig eller via kurs, det finnes også trykte veiledninger. Man kan si at bunaden er en måte å komme i kontakt med noe utenfor en selv på : Landet Norge naturligvis, men også familien sin, hjemstedet sitt eller et annet kjært geografisk sted, det gamle bondesamfunnet, norsk historie og folkekultur. Bunaden er et kulturuttrykk og en kulturbærer. Ved å ta på seg bunaden trer man inn i en rolle: Festdeltager, familiemedlem, norsk, folkedanser. Man føler og fører seg annerledes.

Anne, Jorunn og Danielle – studioshow under 1001 natt Oslo Magedansfestival 2014

ATS-drakten – vår bunad

ATS-drakten består av forskjellige deler med opprinnelse fra forskjellige kulturer, og den har utviklet seg over 30 år. Likeledes kan en folkedrakt ha innslag fra flere land, og forandre seg. Bunad betyr klær (til en spesiell anledning), og representerer et område.

ATS-drakten er ikke en folkedrakt eller bunad som sådan, den er jo løftet ut av geografien, men det er likevel en del fellestrekk mellom ATS-drakten og fritt komponerte bunader i kategori 5 nevnt over: Både ATS-drakten og bunaden er skapt på en gjennomtenkt måte for å uttrykke og representere noe. Begge består av spesifiserte draktdeler og draktsmykker som skal brukes på en forutbestemt måte. Draktene brukes ved spesielle anledninger og man fører seg på en annen måte når man har den på. Å sy eller anskaffe en ATS-drakt eller en bunad er en måte å leve seg i nn i kultur på. Og ikke minst: Man blir stolt og glad og føler en tilhørighet når man har drakten sin på.

Er det så «lov» å blande disse to uttrykkene og bruke norske elementer i ATS-drakten? Utfra premisset om at en ATS-drakt skal representere flere kulturer, og speile alle inspirasjonskildene man bruker i dansen, vil svaret bli ja!

Vipp håret, bruk sølje, pynt BH-en med broderte bånd fra Husfliden – og hvorfor ikke danse ATS til norsk folkemusikk mens vi er i gang?

Nysgjerrige tribal-dansere backstage. Jorunn og Danielle – studioshow under 1001 natt Oslo Magedansfestival 2014
  • Kilder:
  • Adams, Kristine: ATS Costuming lecture, Oslo 13.juni 2014.
  • Djoumahna, Kajira: The Tribal Bible. Exploring the Phenomenon that is American Tribal Style Bellydance, BlackSheep Bellydance, SantaRosa 2003
  • Haugen, Bjørn Sverre Hol (red.): Norsk bunadleksikon, N.W. Damm & Søn, Oslo 2006
  • Roode, Sigrid van: Desert Silver. Nomadic and traditional silver jewellery from the Middle East and North Africa, KIT Publishers, Amsterdam 2010

 

 

Tekstforfatter Anne Innes har danset ATS siden 2003. Hun studerer og syr historiske drakter, og gjerne sine egne dansedrakter. Hun er opptatt av kunnskapsoverføring og har skrevet flere kompendier om kostymesying.