Intervjuer: Lamya Taoussi
Publisert i Al Farah 91/oktober 2019
Restaurantbransjen har påvirket de fleste dansere, men hvordan har veien dit vært? Jeg er så heldig å få følge opp dette temaet, og denne gangen med ingen ringere enn selveste Helene!
Helene Skaugen driver Studio Orient i Oslo sentrum og er arrangør av Oslo Oriental Dance Festival. Hun begynte profesjonelt med magedans som restaurantdanser, og i dag er hun tilbake på restaurantscenen som fast danser på Koskos Restaurant & Lounge i Oslo. I løpet av sine 21 år som profesjonell danser har hun opptrådt og undervist over hele verden, og neste år runder hun 20 land. Hun har vært med på en rekke TV-programmer og er best kjent som semifinalist i “Norske Talenter” 2015, samt fra sine innslag på “Skal Vi Danse” og “Dansefeber”.
Helene er en av de selvlærte magedanserinnene fra førstegenerasjonens dansere i Norge. Hun startet med tyrkisk stil og gjorde sin første magedansopptreden på en forlovelsesfest i Tyrkia i 1996. Etter å ha jobbet i Tyrkia etter videregående skole flyttet hun tilbake til Norge og studerte juss på UiO. Samtidig hadde hun tre jobber. Hun underviste på Dansehuset, serverte på Ekebergrestauranten og overvåket teletorglinjer, en jobb hun ble overført til etter at den opprinnelige stillingen ble fjernet. En sommerdag i 1998 var hun lei av jobben med å overvåke pratelinjene, og i matpausen bladde hun seg frem til ‘tyrkiske restauranter’ i telefonkatalogens Gule Sider. Ti minutter senere hadde hun avtalt audition på Restaurant Avanos på Grünerløkka, og en uke etter byttet hun ut sitt falske operatørnavn og headset med sitt eneste magedanskostyme og en Mezdeke CD. Helene hadde blitt magedanserinne!
Når debuterte du med restaurantdans, og hvor lenge har du vært involvert i bransjen?
Jeg begynte som restaurantdanser i 1998. Jeg måtte på en audition, men det var jo ingen andre søkere siden det egentlig ikke var utlyst en stilling. De ville nok bare se om jeg kunne danse. Det var tydeligvis bra nok for dem, selv om jeg bare etterlignet det jeg hadde sett da jeg jobbet i Tyrkia, men jeg hadde gått på dans siden jeg var fem år og jobbet som danselærer på en danseskole så dans var ikke helt ukjent for meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var en god magedanserinne teknisk, men jeg hadde innlevelse og utstråling, da! Jeg danset tre kvelder i uka, torsdag, fredag og lørdag, og har vært i bransjen siden den gang.
Hvor har du danset?
Jeg startet som fast danser på Avanos, en tyrkisk restaurant på Grünerløkka. Jeg danset der i fem år før jeg ble tilbudt dansejobb på Aladdin da de skulle flytte til større lokaler. Jeg ble rett og slett ‘headhuntet’ og tilbudt bedre betaling, dermed lærte jeg at lønn kan diskuteres. Samtidig vikarierte jeg endel på Habibi, Al Amir og Al Chouf, og jeg danset sporadisk på steder som Oliven, Marrakesh og Sahara Beduin i Oslo. Da Michelle sluttet som danser på Habibi rundt 2004 overlot hun jobben til meg og Sirin, og vi danset der annenhver helg.
Samtidig som jeg danset på Habibi hadde jeg i perioder fast dansejobb på et par andre restauranter. Den ene var en persisk restaurant i Oslo som jeg tror het Pasargad, den andre var en restaurant i Oslo med live musikk som jeg ikke husker navnet på, kanskje Zaffran? De andre lå litt lenger unna. En av dem var i Sarpsborg, Andaluz, en ganske flott restaurant, og Restaurant Ruby som lå på Røa. Ruby delte jeg med Michelle i 2004, men det varte ikke lenge før de måtte legge ned. Det var ganske populært med magedans i østfoldtraktene en periode, så jeg danset sporadisk på flere restauranter i Sarpsborg, Halden og Fredrikstad også, blant andre Sultan Palace. Og jeg har danset på Persia.
I 2006 fikk jeg en skade som førte til at jeg måtte ta en pause fra restaurantdansingen fra 2007. Pausen ble lang etter at jeg fikk barn og kun tok oppdrag. Nå er jeg tilbake på restaurantgulvet og danser fast på Koskos hver lørdag.
Sammenlignet med tidligere, hva syns du om dagens restauranttilbud i Oslo?
Den største forskjellen er at det er færre restauranter som tilbyr dans enn det det var tidligere, og det er færre dansere som jobber fast på restaurant. Da jeg danset som mest hadde jeg tre faste jobber hver lørdag og to på fredag. Det var en hektisk periode, men på en god måte. Det var gjerne dans to eller tre ganger per kveld på hvert sted. Dansen levde godt, og vi som danset vikarierte for hverandre når det trengtes. Det var ganske vanlig at jeg løp opp til f.eks. Al Amir mellom mine egne sett. Jeg rakk ofte ikke å skifte engang, så etter første sett på Habibi var det bare å dra kåpen over drakten, ta på meg sko, plukke med meg CD-en på vei ut døra og løpe avgårde. Ofte sto mannen min utenfor med bilen klar og slapp meg av utenfor neste sted. Det funket fordi mange steder hadde dans på et fast klokkeslett, og jeg visste nøyaktig hvor mange minutter jeg trengte fra ett sted til et annet slik at det var mulig å legge en kabal.
Det første året mitt på Avanos var litt annerledes. Jeg var ganske isolert siden jeg ikke visste at det fantes et miljø og jeg kjente ingen andre dansere. På Avanos var det dans torsdag-lørdag mellom et visst klokkeslett, og det var ikke spesifisert tid eller antall danser. Jeg var tilstede hele kvelden og danset når det passet for gjestene, alt fra tre til seks (!) ganger per kveld. Mens jeg ventet på neste dans satt jeg i baren og studerte Norges Lover. Etter hvert som jeg ble kjent med andre dansere og fikk ryddigere forhold på Avanos, endret det seg. Al Chouf og Sahara Beduin mener jeg å huske var litt mer fleksible på tiden, slik som Koskos er idag.
Jeg tror magedansen hadde en større rolle på restaurantene før. Dersom jeg ble syk og ikke fant vikar, var det krise! Når jeg vikarierte opplevde jeg en stor lettelse fra restaurantene når jeg dukket opp, og der jeg jobbet var de også fornøyde når vikar var på plass. Men de var også kritiske og godtok ikke hvem som helst som vikar. Jeg innbiller meg at flere gjester kom fordi det var spennende med dans, dansen var et trekkplaster. De som jobbet på restaurantene sto ofte og så på og klappet, det var veldig hyggelig. Idag er det færre restauranter som fronter dansen og dermed har den nok mistet litt pondus i bransjen. Det er mulig jeg tar feil, men det er slik det oppleves når jeg tenker tilbake på dansens ‘gylne tider’ i Norge.
Habibi var et kjent sted for magedans, Hilde Lund la et godt grunnlag der før Michelle Galdo tok over. Avanos hadde en stor plakat montert utenfor med mitt navn og bilde for å reklamere for at jeg danset der, det samme hadde Aladdin. På Al Amir hadde de en egen scene for danseren, og de reklamerte stolt med bilde av Siw Øksnes på gatebukken. Al Chouf hadde et stort flott bilde av Jasmin for å vise at de hadde magedans.
I dag er flere av de gamle perlene borte. Al Chouf, Al Amir og Sahara Beduin eksisterer ikke lengre, Habibi har flyttet til andre lokaler, og flere som tidligere hadde magedans i helgene har ikke dette som et fast tilbud lengre. Restaurantene er ikke like opptatt av å fronte dansen, det virker som at det er danserne selv som har overtatt markedsføringen. Sosiale medier gjør det mulig å informere de som er interesserte om når og hvor vi danser. Og jeg tror at sceneshowene har overtatt de danseinteresserte restaurantgjestene. Før hadde vi kun Al Farah-showet å gå på, ellers var det kun på restauranter du kunne se dans. Jeg så ofte kjente fjes blant gjestene før, nå er det mer sjeldent. Det er litt synd. Jeg vil oppfordre elever og danseinteresserte til å gå på de restaurantene som tilbyr dans for å vise at de vil ha dette tilbudet.
Heldigvis er det noen restauranter som fortsatt setter pris på dans. Jeg skulle selvsagt ønske meg dans på flere steder, men når det er sagt er det fantastisk flotte dansere å se på de stedene som tilbyr dans.
På Koskos danser jeg stort sett to ganger mellom kl 19:30-21:00 på lørdager, ca kl 20:00 og 21:00. Er det et lukket selskap oppe så tar jeg et ekstra innslag for dem. Vi tilpasser tiden etter gjestenes ankomst og servering, og selv om vi har ett tidspunkt som utgangspunkt er jeg forberedt på å danse 15 min. tidligere eller senere hvis det trengs. Vi har god kommunikasjon, og fleksibiliteten går også motsatt vei. Jeg føler meg alltid velkommen og verdsatt på Koskos. Kelnerne og eieren Soliman følger med når jeg danser, og jeg har på en måte blitt en del av familien. Det er en litt nostalgisk følelse, fordi slik var det alltid på Avanos, Habibi og Al Amir også.
Hva mener du er fordelene og bakdelene ved å opptre på en restaurant?
Jeg er faktisk veldig glad i å danse på restaurant. Det er sosialt, og du får kommunisert med gjestene på en helt annen måte enn når du står på scenen. Ulempene er selvsagt at man har begrenset plass å danse på, så du kan ikke utfolde deg for mye eller bruke store rekvisitter. I tillegg velger du ikke ditt publikum, så ubehagelige situasjoner kan oppstå både med fulle og uinteresserte gjester. En gang hadde jeg en utrolig frekk dame som nektet å se på meg. Hun snudde seg trassig med ryggen mot meg uansett hvor jeg beveget meg. Etter min første dans reiste hun seg opp og klappet høylydt, men overdrevent sakte, og sa enda høyere “er du ferdig nå, eller?” Jeg ble helt satt ut! Jeg har også opplevd en veldig entusiastisk dame som viste sin glede ved å kysse meg på magen. Da ble jeg like satt ut og bare sto der som et nek. Heldigvis er dette mange år siden og jeg har ikke hatt noen ubehagelige opplevelser de siste ti årene.
Restauranteiere og kelnere kan iblant være vanskelige å jobbe med siden arbeidsmiljøet er stressende og du som danser ikke alltid er deres første prioritet. Men det som frustrerer meg mest er lav eller dårlig lyd på musikken min, avtaler som ikke holdes, og nye kelnere som går i veien når jeg danser. De skjønner ikke at grunnen til at jeg vil ha dansegulvet for meg selv handler om trygghet og ikke divanykker. Farlige situasjoner kan oppstå hvis man krasjer i en kelner som bærer vinglass og tallerkener, eller hvis kelneren snubler i et slør. Jeg synes også det handler om respekt. En danser skal underholde gjestene, og hvis jeg ikke får plassen jeg trenger så får jeg ikke gjort jobben min på best mulig måte. Det setter meg i et dårlig lys, det ser uprofesjonelt ut og det gir gjestene inntrykk av at danseren ikke er respektert av restauranten, som igjen setter dansen generelt i et dårlig lys. Jeg har opplevd mye opp gjennom årene, og disse problemene kan jo oppstå andre steder også. Forskjellen er at når du jobber fast på et sted så er det annerledes enn ved ett enkelt oppdrag. Har du en dårlig opplevelse på et oppdrag så er du ferdig med det samme kveld. En restaurantjobb er et sted du må trives på siden du forhåpentligvis skal opptre der hver uke over lenger tid.
Men det er også mye positivt! Begrenset danseplass er en fordel fordi du blir flinkere til å danse på liten plass. Du blir bedre på å bruke mer av de bevegelsene som etter min mening er essensen i magedans, som mage, midje og torso, i motsetning til mye av det moderne som vi ser på festivaler idag, som høye spark, turns og hårkast. Danser man på restaurant må man huske på at dansen har en annen funksjon enn scenedans. Gjestene sitter og nyter et måltid og har samtaler med hverandre. Er du for voldsom kan ditt nærvær være slitsomt istedenfor en fryd. Du må derfor velge musikk som passer til settingen og tenke på publikums ønsker fremfor ditt eget.
Du skal ikke svette i maten deres eller knuse vinglasset. Jeg prøver å tenke at maten og gjestens samtalepartner er kveldens viktigste elementer for de fleste som er på restaurant. Dansen er som en dessert, en fantastisk avslutning på måltidet.
En annen fordel er at du blir mer rutinert. Regelmessig dans gjør deg mindre nervøs og holder deg i form. I tillegg har du jo flere dansesett klare og kan lettere ta et oppdrag på sparket. Jeg tror også at restaurantdansere holder seg mer tro til dansen og lettere finner sin egen stil. Restaurantgjester kommer jo for å se magedans, ikke jazzfusion eller andre dansestiler. Når du er på gulvet og kommuniserer med gjestene i stedet for å stå på en scene hvor du ikke ser publikum så kommer det ekte smilet lettere fram og responsen din blir mer naturlig. Når du må improvisere finner du fortere ut hvilke bevegelser du tyr til mest og hva som faller naturlig for deg, dine ‘nøkler’ som Mona Said kalte det en gang. En restaurantdanser blir nok også tryggere. På en festival eller i en konkurranse der det er mange dansere er det fort gjort å sammenligne seg selv med andre, noe som kan gå utover selvtilliten. Man drukner litt i et hav av flinke dansere. En restaurantdanser har gulvet og spotlighten helt for seg selv, da er det lettere å skinne.
Hvis du kunne dele en viktig grunn til hvorfor restaurantjobb er viktig, hva hadde det vært?
Først og fremst bidrar du til å holde dansen i live. Restaurantene er et viktig sted hvor vi kan vise frem dansen til fremmede og opprettholde et marked for dans både som underholdning og som treningsform. Folk som ikke er spesielt interesserte går ikke på festivalshow og elevavslutninger. De går derimot på restaurant, og der kan de fatte interesse for magedans. Vi når med andre ord fram til et bredere publikum, og det er veldig viktig hvis vi skal kunne rekruttere nye folk og holde liv i miljøet vårt.
Samtidig er det et sosialt møtested for alle som er glad i dans. Vårt miljø har så få steder hvor vi kan få glede av å se det vi elsker i sin naturlige setting. Det synes jeg er veldig viktig. Jeg får stor glede av å se deg (Lamya) danse på Persia, og det er annerledes enn når jeg ser deg på en scene. Begge deler er flott, men forskjellig. Jeg føler at jeg har fått en mer intim opplevelse og at jeg som publikummer har fått delta på en annen måte.
Restaurantdans er også betalt arbeid, og for å ha flere gode dansere som investerer tid og penger i egen utvikling må det også finnes betalte jobber. Det er altfor mange som tilbyr gratis dans, og det er ødeleggende for kvaliteten på tilbudet, som igjen påvirker samfunnets syn på dansen. Det er et stort problem i flere land hvor profesjonelle dansere mister jobben til fordel for en elev som tilbyr seg å danse gratis. Her må jeg si at restauranteierne i Oslo har vist integritet over lang tid sammenliknet med andre land. De fleste har krevd en viss standard og booker ikke inn hvem som helst. Vi må ha gode utøvere av dansen og vi må holde på samfunnets interesse for å ha et voksende miljø.
Syns du det er viktig at en magedanserinne får seg erfaring innenfor restaurantbransjen?
Jeg syns det er en fordel, men ikke absolutt nødvendig. Det er forskjellige yrker innen dans. Man kan være scenedanser/kunstner, man kan være entertainer, koreograf, lærer osv. Alle trives ikke med alle rollene og som regel har man ulike preferanser. Noen dansere trives best på scenen med god plass til å utfolde seg og publikum på trygg avstand. Andre trives best på gulvet hvor publikum kan involveres og man kan oppnå øyekontakt. Som regel har man forskjellige styrker og svakheter også. Man må ikke gjøre og være god i alt.
Man kan få erfare deler av jobben på lik måte gjennom bursdags- og bryllupsoppdrag hvis man er på gulvet, men hvis man kun danser på store scener er det stor del av jobben man ikke får erfart. Visse erfaringer får man kun på restaurant, som samarbeidet med eier og kelnere. Det er ikke et problem så lenge de uten erfaring ikke skal undervise eller være mentor for neste generasjon, som kanskje er på vei mot restaurantbransjen. Det jeg opplever som litt feil er at det er mange som mener noe om jobben uten å ha gjort den selv. Som forholdet til tips, danse med sko, å ta opp gjester osv. Vi har plutselig en stor gruppe dansere som er fantastisk dyktige teknisk, eller som er veldig boklærde og kan ramse opp alle årstall, navn og sjangere, men som aldri har gjort denne delen av jobben. Flere av disse har høye stemmer og har bestemte meninger om hva som er rett og galt. Man må respektere dansen for det den er. Man må også respektere at vi som dansere er forskjellige og alt ikke har et fasitsvar.
Det er flere utfordringer ved å være restaurantdanser enn å være scenedanser. En danser som skal presentere noe på en scene har stort sett full kontroll på omgivelsene sine. Hun har et dansegulv som bare er hennes, og hun danser uforstyrret for et publikum som har oppsøkt eventet og dermed har interesse av å se på henne. På en restaurant kan alt skje, og er du proff vet du hvordan du skal håndtere ulike situasjoner.. Bordene flyttes på mens du skifter, en gjest skal plutselig gå forbi deg mens du danser eller bli med i dansen. Du kan også møte på en gjest som ser ut som en muggen sitron mens du danser smilende forbi, eller en som vil tipse deg. Som ’tips’ har jeg opplevd å få både sedler, mynter og husnøkler dyttet ned i beltet. Koreografien du har planlagt må du plutselig droppe til fordel for ren improvisasjon. Jeg hadde aldri anbefalt en fersk danser å starte på restaurant. Det kan bli en tøff start. Det er bedre å starte i en trygg setting på en scene med et vennlig publikum som er klar over nivået på danserne. Al Farah gjør en flott jobb i å tilby en slik plattform. Raqs Attacks, 1001 natt og ikke minst OODF tilbyr også slike plattformer.
Restaurantdans er ikke nødvendigvis noe for alle, men som danser er det en fordel å vite hva denne jobben dreier seg om. Det er veldig gøy å stå på en stor scene å utfolde seg kunstnerisk, men det er ganske usosialt sammenliknet med restaurantdans. I disse tider er det mye fokus på store scener. Koreografier og wow-faktoren tar fort litt overhånd, og magedansen vannes ut med fusion, akrobatikk og drama. Det er flott at det fins en arena for kreativ utfoldelse, jeg er selv veldig glad i drama, men vi må ikke glemme de opprinnelige bevegelsene som skiller vår sjanger fra andre, og vi må ikke glemme det sosiale aspektet. Det å få kontakt med publikum, være nær nok til at de kan se hofteteknikken og oppleve glimtet du har i øyet. Å skape et impulsivt øyeblikk som ikke kan gjenskapes, gi gjestene og deg selv unike opplevelser som dere skaper sammen. La publikum være deltakere og ikke bare tilskuere.
Hva syns du er viktig å huske på i forhold til samarbeid med en restaurant?
God kommunikasjon og gjensidig respekt er veldig viktig hvis samarbeidet skal vare over lenger tid. På Avanos husker jeg godt at kelnerne kastet ut ufine gjester mer enn en gang. Det var trygt å vite at jeg hadde den støtten, og jeg måtte aldri stå i ubehagelige situasjoner alene. På Habibi stengte de alltid døren så det var ingen gjester som gikk der jeg skulle danse. De hadde også en pause i serveringen så lenge dansen varte. På Koskos blir jeg alltid tilbudt mat og drikke, og kelnerne stopper opp og går til siden hvis jeg kommer dansende der de er. De unngår å servere så langt det lar seg gjøre, og de møter meg alltid med et smil. På samtlige steder hilser alle på meg når jeg kommer, og da føler man seg velkommen og respektert.
Jeg er også observant på kulturelle forskjeller som kan gjøre at det oppstår kommunikasjonsproblemer. Som dansere snakker vi med eiere og kelnere som ikke bare er norske, men arabiske, tyrkiske, persiske, indiske osv. Måten vi kommuniserer på kan fort misforstås. Er man direkte og går rett på sak kan det oppfattes av noen som at man er respektløs og har divanykker, mens det kan oppfattes som ryddig og tydelig av andre. Så er det kommunikasjon. Hva er det egentlig restauranten vil ha? Hva må restauranten gjøre for å legge til rette for deg? Hvordan snakker vi med hverandre hvis det er noe som ikke fungerer?
Restauranten er jo oppdragsgiver, og vi har et felles mål om at gjestene skal sitte igjen med en god opplevelse. Gjestene er altså kunden, men restauranten er også danserens kunde. Danserens jobb er å utføre jobben slik at kunden er fornøyd. Når det er sagt må kunden også holde seg til avtalte rammevilkår og respektere danseren som en utøver av en profesjon. Hvis jeg har avtalt en fast tid er det viktig for meg at det respekteres. Forutsigbarhet og ryddighet er viktig. Samtidig må jeg også ha forståelse for at gjester kan komme litt sent, varm mat ikke kan vente, og det kan oppstå uforutsette problemer i begge ender. Det er helt i orden så lenge det er avtalt på forhånd slik at jeg som danser er forberedt på dette. Det viktigste å huske på er at danseren og restauranten må være på samme lag.
Helt til slutt, har du noen gode råd og tips for andre der ute som kan være kjekt å ha med når man opptrer på restaurant?
Jeg tror det viktigste å huske på er å presentere deg på en profesjonell måte helt fra starten med en hyggelig, men ryddig tone slik at forholdet baseres på gjensidig respekt. Det er dessverre mange som tenker at magedans kun er en hobby og forholder seg derfor til danseren på en useriøs måte.
Ha en tydelig avtale på forhånd. Avtal honorar, antall innslag, klokkeslett eller evt tidsramme. Skal du få ekstra betalt dersom restauranten trenger et ekstra innslag? Hva skjer hvis de plutselig avlyser når du kommer?
Snakk om rammene rundt selve danseinnslaget. Det er flott å ha en avtale om at kelnere ikke serverer mens du danser dersom det lar seg gjøre, eller at de tar hensyn for å unngå ulykker. Det er også en fordel om du avtaler med restauranten at de blander seg inn dersom du støter på ubehagelige gjester. Har du en ubehagelig situasjon så gå vekk fra den, enten ved å danse et annet sted eller i verste fall avbryte dansen. Det er du som bestemmer om det trygt å danse. Tenk gjennom hvor dine egne grenser går. Vil du ta imot tips eller ikke? Hvordan skal du kommunisere det til gjestene på en grei måte? Tenk på hvilke situasjoner som kan oppstå og hvordan du ønsker å takle dem.
Ha med deg utstyr som nål og tråd, sikkerhetsnåler, tøfler, speil, krisesminke og reservemusikk. Ha alltid med deg sko i tilfelle det er knust glass på gulvet. Jeg har alltid med meg to kostymer selv om jeg bare skal danse en gang. Plutselig ber de om en ekstra dans, eller det kan skje noe med kostymet du skulle bruke. Antistatisk spray er også gull! En egen liten sminkepung for dans er også lurt å ha, men så organisert klarer jeg aldri å være selv.
Jeg foretrekker også chiffon fremfor silkeslør på restauranter som er litt trange. Det er tryggere i forhold til levende lys på bordene, og gjester kan tro det er en souvenir når man legger det fra seg eller noen syns det er festlig å danse med det selv. Resultatet kan være et flekkete slør som ikke kan vaskes eller har fått andre skader.
Legg igjen noen visittkort. Sjansen for at noen spør om din kontaktinformasjon er stor, så her har du muligheten til å få flere oppdrag.
Når det gjelder musikkvalg så er det lurt å ha noen forskjellige sett klare. Jeg bruker Audacity for å redigere musikken. Jeg liker å ha et par sett med en majense etterfulgt av trommesolo, et par shaaby-sett og et par roligere klassiske sett. Jeg liker også å ha en ‘finale’ eller en låt som spilles mens jeg går ut, fordi jeg syns det blir mer elegant enn å gå ut i stillhet. Spør gjerne restauranten hvilket image de ser for seg. På Koskos passer det veldig godt med klassisk musikk, men på Persia ser jeg at det er et ganske livat publikum så der kan man guffe på litt. Floorwork egner seg som regel dårlig på restauranter.
Om du setter deg med kjente etter dansen og tar et glass vin så er det helt ok hvis du føler deg komfortabel med det. Men ikke sitt og heng i restauranten foran ukjente gjester, det ser uprofesjonelt ut, og unngå å drikke alkohol når du er på jobb. Du må også forvente at gjestene observerer deg og kanskje vil slå av en prat. Forsvinn heller i en mystisk tåke og la de sitte igjen med magien. Er jeg sulten ber jeg heller om take away slik at jeg kan forlate stedet.
Tekstforfatter Lamya er utdannet lærer og har studert arabisk i en årrekke og avlagt eksamen i det. Hun har bakgrunn fra marokkansk folkedans, orientalsk dans og jazzdans. Hun har sitt eget dansestudio, Oriental Hips Studio, på Lindeberg i Oslo.
