Tekst: Amina Ali
Publisert i Al Farah bladet 93/oktober 2020
Rochdi er en av de mest populære danserne i dag som opptrer på store scener og festivaler og er ukentlig på TV eller radio. Som solist skiller han seg fra den nasjonale folketruppen i Tunisia som danser i grupper og som bruker mer ballett i dansen sin. Rochdi har sin egen dansestil med et eget kostyme som bare han bruker, kalt for “dengri” (dongeri), som henviser til mannen fra arbeiderklassen. Jeg treffer Rochdi ved Kunstens hus – Dar el Fan – hvor han skal holde kurs senere på dagen.
Hvordan fikk du interesse for tunisisk dans, og hvordan lærte du deg denne dansen?
Jeg hadde dansebakgrunn innenfor klassisk og moderne dans før jeg fikk interessen for tunisisk dans. Jeg var som andre tunisiere glad i å danse tunisisk sosialdans, men så aldri på det som scenekunst. Jeg visste ikke at det var noe man kunne lære og at det fantes regler. Interessen ble vekket på en danseforestilling av Khira for mange år siden hvor hun opptrådte med den nasjonale dansetruppen. Hun introduserte meg for tunisisk dans i form av at det var scenekunst. Hun fortalte meg at det fantes regler i dansen, og spesifikke bevegelser for ulike kjønn og unisex-trinn. Jeg lærte at dansen var rik på bevegelser, og det var tre viktige kategorier å studere i dybden: Beduin-trinn, feminin/maskulin/unisex-bevegelser og kollektive/individuelle trinn – altså hva som passer for solodans og hva som gjøres i gruppedanser. Til sammen har jeg lært over 250 trinn og bevegelser.
I tillegg måtte jeg ha god kunnskap om de ulike dansestilene, rytmene og kostymene fra de forskjellige byene. En hel verden åpnet seg og jeg visste at jeg hadde mye å lære. Jeg startet dermed min grunnutdannelse hos Khira før jeg startet min personlige jihad, hvor jeg reiste rundt omkring i Tunisia for å lære meg ulike stiler og studere hos mange forskjellige lærere. Jeg studerte også hos Khadra og historiske Zohra Lamouba, i tillegg tok jeg privattimer hos ekte folkloredansere i mange forskjellige byer. Jeg så mange ulike folkloreshow, filmet dem og gjorde notater. Jeg dokumenterte alle mine observasjoner og studerte dem for meg selv etterpå. I tillegg studerte jeg tunisiske rytmer. Jeg lærte at dansen har et antropologisk aspekt, at ulike danser og bevegelser er skapt på bakgrunn av en historisk hendelse. Jeg skjønte at alle bevegelsene forplantet seg i ulike stiler og hadde en mening. For meg var det elementært å studere den tidligere dansen (fra svart/hvitt-filmer) for å forstå dansens utvikling og kontekst. Dans er formet på en slik måte at den viser hva som var naturlig for kroppen å gjøre i ulike tidsepoker. Jeg synes dansehistorie var veldig interessant å studere og den har påvirket både min teknikk og utførelse.
Du er kjent for å ha iscenesatt dans på tunisiske teaterscener og koreografert solodans for spesielle begivenheter. Fortell hva som er formålet ditt med dette.
Jeg opptrer med tunisisk dans, men ikke i den formen som folk er vant til å se den. Jeg danser tunisisk folklore uten å gjøre fusion, men forholdene er endret fra å skulle danse på tradisjonelle kulturbegivenhetene til å danse på moderne scener med et “moderne” og utradisjonelt kostyme. Jeg tar oppdrag i bryllup og i utelivsbransjen også, men da presenterer jeg det samme jeg gjør på scenen for å forsøke å heve nivået på dansen og vise frem det kunstneriske aspektet ved den. Jeg ønsker ikke bare å være en estetisk danser i bakgrunnen på et event. Det er litt som orientalsk dans på et teater og på kabaret, det er ikke den samme dansen som blir presentert. Jeg foretrekker å danse på teaterscenen siden publikum betaler for å komme og se meg danse, ikke at jeg skal underholde folk som drikker alkohol og tilfeldigvis befinner seg på samme sted som meg. Ved å ta bryllupsoppdrag og danse på utelivseventer har jeg klart å endre folks oppfatning av meg som danser, og det er jeg veldig fornøyd med.
I mine koreograferte dansestykker forsøker jeg å få frem tunisisk historie ved å danse fra de forskjellige tidsepokene og vise til ulike stiler fra de mange geografiske stedene. Av og til holder jeg foredrag der jeg forteller om opprinnelsen til dansene mellom innslagene, og jeg kan også bruke live musikk, flatskjerm og annen estetikk på scenen avhengig av hva slags type dans jeg presenterer.
Hvilket forhold har tunisiere til tunisisk dans, og hvordan blir du møtt som mannlig danser i Tunisia?
Problemet med tunisisk dans er at folk ikke har vært interessert i å lære den, bortsett fra de siste to årene. For få år siden var det også sett på som vulgært å danse tunisisk dans. Dansen har vært stigmatisert, og jeg som mannlig danser blir kritisert for å bruke hoftebelte (hzem – tunisisk hoftebelte) i dansen som en del av mitt kostyme. Opprinnelig er det ikke ‘riktig’ at en mann skal bruke det, verken tradisjonelt eller historisk, noe jeg er klar over. I tillegg til at jeg danser den maskuline stilen, danser og underviser jeg også den feminine stilen, noe som gjør at jeg blir kritisert for dette også. Men jeg har hatt mulighet til å uttale meg mye i media og kan forklare folk eksakt hva jeg holder på med. Jeg forteller at jeg skiller mellom det maskuline og det feminine. Og jeg liker å snakke før og etter showene mine slik at folk skal forstå hva jeg driver med. Gjennom de jobbene jeg har hatt og dansestykkene jeg har presentert i teatre og i media har jeg fått mer anerkjennelse både i Tunisia og i utlandet. Før var det kanskje bare 20% som godtok at jeg brukte hoftebelte, mens nå opplever jeg at det kanskje er 80% som godkjenner det. Grunnen til at tunisisk dans ikke har vært akseptert like mye tidligere er at det foregår mye stigmatisering rundt dansere, ikke bare tunisiske folkloredansere, men dansere generelt. Det sies at de er umoralske og har dårlig image. Og den mørke sannheten er jo at det finnes dansere som faktisk gjør umoralske ting etter sin opptreden og det har vært med på å farge inntrykket. Historisk sett har ikke dans vært et respektert yrke.
Hvordan vil du definere stilen din?
Jeg danser ulike stiler innenfor tunisisk folklore avhengig av hvilket dansestykke jeg opptrer med og musikken jeg bruker. Jeg har f.eks et eget skreddersydd dansestykke som jeg kaller for Zoufri (arbeideren) hvor jeg danser slik en fra arbeiderklassen ville gjort, med dengri (dongeri) “blue de travail” kostyme som er min visuelle identitet, iført hzem, det kvinnelige hoftebeltet. Her danser jeg meg gjennom flere stiler som er typiske for den kategorien. Når jeg danser feminine og maskuline bevegelser gjør jeg det veldig bevisst. Bevegelsene er kontrollerte og korrekt plassert i henhold til tradisjon og regler. Av og til danser jeg som en kvinne, og av og til danser jeg som en mann. Og selv om det finnes egne trinn for menn og egne typiske trinn for kvinner, så finnes det også en del bevegelser som går under kategorien unisex. Vi kan også finne en miks av dette i sosiale settinger, f.eks på dansegulvene i tunisiske bryllup. Jeg har partier i mine show hvor jeg bruker musikk som tillater fri improvisasjon der jeg bruker trinn fra sosialdansen og mikser feminine og maskuline bevegelser, men jeg inkluderer dem ikke i alle mine show. Når jeg improviserer uten å tenke, kommer både det maskuline og det feminine frem. Da skjer det noe udefinerbart hvor jeg rett og slett danser på instinkt og bare er meg selv.
Improviserer eller koreograferer du mest når du opptrer?
Begge deler. Når jeg improviserer bruker jeg strukturert improvisasjon, hvor det er noen punkter man holder seg til og hvor man har friheten til å danse innenfor disse punktene. Men såklart med regler for rytmen og bevegelser som brukes til musikken. Tunisisk dans er opprinnelig improvisasjon, mens for den nasjonale dansetruppen er det kun koreografering. Jeg har studert hos lærere som gjør begge deler og har lært meg begge metoder.
Tunisisk dans har blitt mer populært de siste årene, som en slags revolusjon innen tunisisk kultur, og du holder kurs over hele landet. Hvordan kan man forklare denne utviklingen?
Jeg er veldig glad for at folk liker tunisisk dans mer nå. Gullalderen for tunisisk dans var i perioden 1956-1980. På 70-tallet var det orientalsk dans som ble populært og dominerte. På grunn av filmene vokste befolkningen opp med dansere som Samia Gamal, og orientalsk musikk ble også mer populært. For tunisierne var det raks sharki som var dans, og ordet rakassa ble brukt om en orientalsk danser, ikke en som danset tunisisk dans. Folk beveget seg derimot mer vekk fra tunisisk dans. Tunisiske musikere og komponister produserte mer egyptisk musikk, og man kunne høre mye oriental i musikken vår og på kino. I tillegg var Tunisia som tidligere fransk koloni veldig påvirket av det vestlige, og man likte derfor det som var moderne. På 90-tallet kom moderne dans inn, i tillegg til den tradisjonelle orientalske dansen. Staten og kulturdepartementet støttet moderne dans og nye stiler mer enn den tradisjonelle. I 2010 så jeg at tunisisk dans var på vei tilbake. Folk ble mer interessert, det ble brukt mer tradisjonell tunisisk dans i filmer og i TV-serier. På 90-tallet og frem til revolusjonen i 2010 (som ble starten på den arabiske våren) var det Sharki, libanesisk, syrisk og egyptisk musikk som var populært. Nå er det mange tradisjonelle hitlåter som er kommet tilbake igjen med de mest kjente popsangerne som turnerer idag, slik som Zaza, Manel Amara osv. Slik har den tradisjonelle musikken blitt mer populær igjen, og dansen har dermed fulgt etter. Latifa har inkludert tunisisk folkloredans i en av sine nyeste musikkvideoer, og det har blitt en trend. Folk er mer interessert i å lære de originale trinnene, og artistene også, siden mange av dem danser i de instrumentale musikk-partiene når de holder konserter. Fokuset på sport og fitness har også påvirket folk til å melde seg på dansekurs.
Nå har jeg muligheten til å jobbe med noe som faktisk ER moderne, og det gjør meg veldig glad. Jeg ser at tunisiske folkloredansere blir hyret inn for underholdning i tunisiske bryllup igjen. Det var tradisjon på 70-tallet, og det var Hamadi Laghbabi som ledet an denne tradisjonen, akkurat som med orientalsk dans i brylluper. Det er på tide med nostalgi!
ORDFORKLARINGER
Oriental: På arabisk defineres det vestlige ordet oriental som et adjektiv/en beskrivelse på noe som er østlig/sharki (henvises ofte til det som kommer fra Libanon, Syria, Egypt og andre steder i Midtøsten). Ved beskrivelse av noe fra den arabiske gulf brukes ikke betegnelsen oriental, men “khalij / “khaliji”” som “gulf/fra gulfen”. F.eks Musiqa Oriental = Orientalsk musikk.
Raks Tounsi: Tunisisk dans. Rakkasa: Danserinne
Maghreb: “Magreb” er definert som den delen av Nord-Afrika som ligger vest for Nilen og nord for Sahara (inkluderer Libya, Tunisia, Algerie, Marokko, Vest-Sahara og Mauretania).
Hzem: Hofte (brukes også for det feminine hoftebeltet i tunisisk versjon).
Jihad: Innsats/å strebe etter. Fan: Kunst. Ferka: Trupp
Tekstforfatter Amina Ali bor for tiden i Tunisia, hvor hun opptrer og underviser orientalsk dans. Hun har tidligere undervist på Studio Orient og har AATEC instruktørutdannelse. Hun har vært arrangementsansvarlig i Al Farah siden 2014 og ble styreleder våren 2016.
