BELLYSTARS, SØSTRE OG KJERRINGER

Tekst: Siri Ydstie

Publisert i Al Farah bladet nr 96/april 2022

Magedans i gruppe – samarbeid og synergi, eller flere kokker og mer søl?

Da jeg var ung, lenge før jeg begynte med magedans, drev jeg med showdans/jazzballett. Jeg var først med i en dansegruppe startet av min daværende jazzballett-instruktør, deretter en dansegruppe jeg startet selv sammen et par venninner. Trening hver helg, koreografere, sy kostymer, krangle om hva, hvor, når og hvordan, og ikke minst: masse festing mellom slagene. Hver sommer dro vi på turné langs sørlandskysten med show på de lokale utestedene. Vi gjorde massevis av show i Oslo, og en gang var vi endog i London og opptrådte på en av de hippeste klubbene der. Det var usannsynlig mye gøy. Og usannsynlig mye frustrasjoner. 

Etter en oppstart med hyppige utskiftninger av medlemmer ble gruppa noenlunde stabil, men oppmøte på trening og generell innsats var så langt fra stabil. Det var i utgangspunktet ujevnt nivå på danserne, samt litt ulike ambisjoner, og dette skapte mye frustrasjon og masse gnisninger innad i gruppa. Til tider kunne dette også bli tydelig utad. Når jeg en god del år senere begynte å opptre med magedans var det en befrielse å kunne jobbe som solodanser, slippe alle frustrasjoner som følger med det å jobbe i gruppe. I dansen var det også befriende å slippe å forholde seg til plassering og formasjoner, og selv om jeg fortsatt danset mest koreografi, var det godt å vite at ingen vil merke om jeg glemte koreografien og at jeg sto fritt til å endre underveis i opptredenen.

Selv om solodansen opplevdes som befriende var det naturlig at jeg som gammel gruppedanser ønsket å starte en gruppe også innen magedans, siden Oslo Magedansstudio var godt i gang med driften. Etter hvert ble det også en del forespørsler om flere enn én danserinne når oppdragsgivere skulle booke show. Da ble det naturlig å spørre sine dyktigste elever om ikke de ville danse i gruppe. Etter mange år med utskiftninger og mange endringer i arbeidsform og organisering, har jeg nå de siste fire-fem årene fått en fin gjeng som utgjør Oslo Magedansstudios tre dansegrupper; Bellystars, Søstrene og Kjerringer. Etter korona-årene er vi i høyeste grad redusert, men den gjengen som fortsatt er igjen er i full gang. Vi danser show, trener og planlegger forestillinger, syr kostymer, drikker litervis med kaffe, og iblant gjør vi også morsomme ting sammen utenom dansinga. Korona-år til tross var Bellystars denne høsten med i magedanskonkurransen i Danmark der vi konkurrerte både i oriental- og fusion-kategoriene. Ekstra gøy og inspirerende var det at gruppa tok førsteplass i begge kategorier.

Bellystars finner du på Facebook 

Når man jobber med dansegruppe er det basert på min erfaring endel ting som er viktig for at det skal fungere. For det første må det være en leder. Dette hadde vi ikke da vi var i dansegruppe som unge, og det skapte en del uenigheter og krangling. Det betyr ikke at medlemmene ikke får si hva de mener eller at de ikke blir hørt. Det betyr bare at noen må ha ansvaret for å ta en beslutning så vi ikke roter vekk all tid på uendelige diskusjoner. Det betyr også at noen må ha ansvaret for at ting blir gjort, for å ta initiativ, og for å redde i land ting når ikke alt går etter planen. Det er selvsagt naturlig at det blir meg ettersom det er mitt dansestudio vi jobber fra, og siden det er jeg som har startet hele greia og har dansen som fulltidsjobb mens de andre danserne startet som mine elever. For at jeg ikke skal føle at jeg jobber uendelige timer for gruppemedlemmer som til tider må la dansen havne langt ned på prioriteringslista på grunn av en hektisk hverdag, betaler medlemmene en fast månedsavgift for å være med i gruppa. Dette sikrer dansestudioet økonomisk, det gjør det mindre frustrerende for meg når medlemmer ikke har anledning til å møte opp, og det tjener muligens som et lite spark bak for å få medlemmene til faktisk å møte opp.

Selv om jeg er leder av gruppa er det viktig for meg at vi ikke fremstår som ‘magedanslæreren med sine elever’. Jeg syns jeg ser mye av nettopp dette i magedansverdenen. Gruppedans der nivåforskjellen er veldig stor mister mye av nettopp det jeg syns gjør gruppedans så spennende. Som gruppe kan man jobbe med interaksjon og formasjoner, synkronitet og kontraster, og vi kan skape bilder som bare ikke er mulig om man danser solo. Disse tingene faller dessverre ofte litt i fisk når nivåforskjellen er for tydelig. At man har nivåforskjeller i dansegrupper der medlemmene både har vidt forskjellige bakgrunner, ulike mengder talent, samt forskjellig kapasitet til å øve, er ikke å komme bort fra. Jobben til lederen blir da å finne hvert enkelt medlems sterke og svake sider, og koreografere og planlegge ut ifra disse. Det er til tider veldig utfordrende, men utrolig gøy når det fungerer. Forskjellene i nivå og ambisjoner er også bakgrunnen for vår oppdeling i Bellystars og Søstrene. Alle kan være med, men ikke alle kan nødvendigvis være med i konkurranser eller på betalte oppdrag.

I tillegg til å jobbe med gruppedanser driver vi også veldig mye med solodans i vår dansegruppe. Det er flere grunner til det. For det første er magedans i utgangspunktet en solodans, og de fleste som driver med det har et ønske om å opptre som soloartist. Etter hvert som medlemmene blir dyktige nok til å ta oppdrag er det jo også slik at de fleste oppdragsgivere kun er ute etter å booke én danser. Da kan man ikke komme drassende med resten av gruppa. For det andre blir gruppa som helhet bedre ved at de enkelte medlemmene får utvikle seg. Sist, men ikke minst så har vi alle ulike styrker og svakheter som dansere. Det vi danser i gruppa vil alltid være en slags minste felles multiplum der den enkelte danser ikke får tatt ut sitt potensial eller virkelig vist hva hun er god for. Det kan hun derimot når hun danser solo.

Hele veien har jeg også pushet på at gruppemedlemmene skal koreografere selv. Ikke nødvendigvis for at koreografien skal brukes til noe, men for å komme dypere inn i den materien som dans er, og for å forstå bedre hva en koreografi er. Det er da utrolig gøy og inspirerende å se dansere ta i bruk sider ved seg selv som kanskje ikke kommer fram i gruppedansen. Mange brukandes koreografier har det også blitt av det. De siste årene har vi også koreografert flere danser sammen. Vi bruker morsomme metoder der det er en som koreograferer, men når hun står fast hjelper vi andre til. Under lockdown trente og samkoreograferte vi endog via Zoom, samt Facebook livestream.

Når det gjelder å opptre med magedans er det for meg uendelig stor forskjell på å danse solo og å danse i gruppe. Med gruppedans vet jeg at vi skaper noe som er flottere og mer spennende å se på, at vi maler et bilde der helheten er så mye mer enn summen av delene. Sånt gjør godt for et kunstnerhjerte. De uendelige timene med venting backstage har også forsvunnet nå som jeg for det meste opptrer sammen gruppa. Vi har det alltid så gøy sammen når vi er på oppdrag at jeg aldri lenger får følelsen av å vente. Det er også mye morsommere å forberede seg sammen, så i tillegg til selvsagt å øve sammen i forkant pleier vi også å møtes i studio og gjøre siste sminke- og hårfinish der før oppdrag. Det som før var kjedelig og et ork har med andre ord blitt gøy igjen sammen med Bellystars. 

Når det gjelder å se på magedans så er det helt klart gruppedans jeg er interessert i. Det er ikke så veldig mye en solodanser kan gjøre som jeg ikke allerede har sett før. Etter to år med korona og veldig mange dansere som har hatt veldig mye tid til å legge ut dansevideoer på sosiale medier, kjenner jeg også at jeg er langt over metningspunktet. Men ikke når det gjelder gruppedanser, det får jeg aldri nok av – så fremt det er en reell gruppe og ikke instruktør + elever, vel og merke. Men det skal sies at jeg tror litt av grunnen her er mediet. Solodansere på sosiale medier opplever jeg ofte som direkte invaderende, jeg får liksom ‘hele dama rett i fleisen’. Med grupper filmes det nødvendigvis litt lengre unna, jeg slipper ‘midt-i-fleisen’-følelsen og kan heller kose meg med opptredenen. Det blir ikke på samme måten på en fysisk scene. Avstanden blir annerledes, settingene er noe annet enn din egen stue, og energien er en helt annen. Når jeg tenker meg om kjenner jeg at det er noen solodansere jeg gleder meg skikkelig til å se opptre live når verden nå gradvis åpner opp igjen.

Min konklusjon er klar: Magedansere i det ganske land, foren eder i dansegrupper! Men for ikke å servere kun mine egne tanker rundt det å danse i gruppe har jeg bedt tre av danserne i Bellystars om å skrible ned hva de opplever som positivt og negativ ved å være med i en dansegruppe. Her er hva de skrev:

POSITIVE OG NEGATIVE SIDER VED Å DANSE I GRUPPE, IFØLGE 3 STK. BELLYSTARS:

+      fellesskap, støtte hverandre, samarbeid mot felles mål, skape noe større og bedre enn man klarer alene, bli kjent med andre med samme interesse, ekstra push for å møte på trening for man blir savnet hvis man ikke kommer, gøy med formasjoner, gøy med kostymer, kunnskapsutveksling, fint å dele gleden ved dansen, opptredenen gir et kraftigere uttrykk i gruppe, gruppa gir tilbakemelding og skaper dermed utvikling, inspirerende å se andres dans og andres ideer, gir mer kreativitet, skaper tilhørighet, gir stolthet å være del av noe større.

–   ved for stor nivåforskjell må de flinke tilpasse seg og forenkle sin dans hvilket hemmer utvikling, vanskelig å samle alle i en hektisk hverdag, medlemmene har ulike mål og ulike måter å jobbe på, ulike prioriteringer, man må tilpasse seg, avhengig av at andre møter opp, ikke alle bidrar like mye, ved nivåforskjeller blir man ikke bedre enn ‘the weakest link’, demotiverende når ikke folk møter opp.

 

Siri Ydstie driver Oslo Magedansstudio hvor hun underviser i magedans, Hula/Ori Tahiti og Zumba. I tillegg til å opptre jevnlig arrangerer hun 1001 Natt, en årlig magedansfestival i Oslo.