Publisert i Al Farah bladet nr 55 desember 2009
Tekst og foto: Anne Siri Renå
Det er nå fem uker og en dag siden jeg landa på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv. Den første måneden har flydd, en tredjedel av oppholdet mitt her er allerede historie. Jeg har vært i Jerusalem, Nablus, Ramallah … steder jeg har fått smake på via nyhetene hjemme, men som likevel har vært så uendelig langt borte. Ikke nødvendigvis geografisk, men mer fordi ordene som blir brukt ofte er kalde og fjerne, og betyr noe jeg ikke like lett identifiserer meg med. Midtøsten, muslim, jøde, araber, israeler, moské, synagoge, hijab, ramadan, shabbat, kontrollpost, mur, terrorist, selvmordsbomber. Konflikt. Okkupasjon. Er dette reisemålet jeg har drømt om? Du?
Okkupasjonen
Da Tony Blair gikk fra å være statsminister i Storbritannia til å bli Midtøsten-kvartettens (et meglesamarbeid mellom FN, EU, Russland og USA) offisielle utsending, skal han ha blitt sjokkert over en presentasjon han fikk fra et av FN-kontorene her nede, rett etter at han begynte i jobben. Det var den samme presentasjonen FN ga oss da vi kom hit. Blair visste ikke at situasjonen på bakken var så vanvittig. Når toppolitikere bare kjenner til brøkdeler av det som egentlig foregår, kan en ikke forvente at vanlige folk, som aldri har vært her og som kanskje bare får med seg hurtige nyheter om situasjonen, skal vite særlig mye. I mange år levde jeg med vissheten om at dette var en konflikt med to mer eller mindre likeverdige parter som ikke makta å skape fred. Nå har jeg forstått at det i virkeligheten er slik at de fleste palestinere ikke ligger i konflikt med noen som helst. Men de lever under okkupasjon.
Okkupasjonen er vanskelig å fatte. Alle mekanismene og pengene som holder den i gang, hvordan det er å leve alle dagene sine med begrensa bevegelsesfrihet. Å miste jord og hjem, og ikke kunne vende tilbake fordi noen andre krever eiendomsretten. Israelske bosettinger kommer stadig nærmere palestinske landsbyer og byer. I Yanoun, landsbyen jeg bor i, sitter jeg og forestiller meg Hommelvik. Hvordan hadde hommelvikingene følt det om de var okkuperte og omringa på tre kanter, at det bare hadde vært en smal vei ut, og at det et stykke ut på denne ene veien var opptil flere militære kontrollposter med tungt bevæpna soldater? Og i tillegg, at familien Bjørnstad og andre ikke lengre verken fikk dyrke eller bevege seg på Bjørnstad-jordene, fordi de nå var tatt av noen andre?
Å fly
Er dette drømmereisemålet? Tja … Maten er god, i Jerusalem ligger de historiske stedene på rekke, og Nablus er en arabisk by på høygir. Palestinsk gjestfrihet er ikke lengre noe jeg bare hører om via Sissel Wolds reportasjer i radioen, og jeg har for flere uker siden begynt å like små kopper kaffe og te med store mengder sukker. Arabisk er et vakkert språk, og landskapet får meg til å ønske at jeg kunne fly. Jeg har sans for svart humor, og den er utbredt her. Ingen kan vel leve uten å le.
Trygghet
Når jeg skriver dette har mørket igjen krøpet inn over oss, og dagens faste er over. Naboene har gitt døra til The International House, huset vårt i Yanoun, et lett kakk, og overrakt oss suppe og ris. Middagene under ramadan er hellige, virker det som. Innbyggerne lar oss ta del i helligheten. Rashed, som er landsbyansvarlig, vil ikke la oss gå til eller fra den nedre delen av landsbyen i mørket. Han passer på oss. Det jeg prøver å si, er at jeg føler meg stort sett veldig trygg på Vestbredden, og stort sett veldig velkommen. Dette er et godt sted å være. Men det er en ting jeg aldri noensinne vil klare å venne meg til: israelske bosettere og soldater med våpen. Det er ikke unge gutter og jenter med rifle, det er omvendt. Svære uhyrer av noen våpen de bærer rundt på for å beskytte seg. Gjerne en pistol i tillegg. Jeg har stått tett inntil dem på bussen og sett dem gå forbi på stranda i Tel Aviv. De sikter ofte rett på oss når vi kjører eller går gjennom de militære kontrollpostene. Jeg vifter med hånda at dette vil jeg ikke være med på. Ingen skal vel egentlig være nødt til å finne seg i dette?
Kom!
Reisemål? – Kom!, vil jeg svare dersom du spør. Ja, kom, kom, roper jeg til dere alle, og ønsker at dere hører meg. Okkupasjonen kan ikke vare evig, en mur kan ikke fortsette å bygges til den når himmelen. Det palestinske okkuperte territoriet og folket som bor her trenger at verden ser og vet hva som skjer. Og kanskje trenger også staten Israel verden for å reddes fra sin egen undergang.
Tekstforfatter Anne Siri jobbet fra august til november 2009 for Verdens Kirkeråds EAPPI-program: Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel. Kirkens Nødhjelp er norsk koordinator for programmet. For mer info se eappi.org.
Les Anne Siris blogg:
