Tekst: Ingrid B. Kvam.
Publisert i Al Farah bladet nr 77/mai 2015
Marte studerte flere år med Hilde Lund og Michelle Galdo før hun i 2007 reiste til Kairo for å lære mer direkte fra magedansens Mekka. Her var hun elev og senere assisterende trener for den verdenskjente koreografen Raqia Hassan, som også var den som oppmuntret henne til å opptre i Kairo. Marte har danset på 5-stjerners hoteller i Kairo, i brylluper, på henna-fester for vordende bruder, på enorme hotellkomplekser langs kysten og i nattklubber i Alexandria. Hun har også tatt utallige privattimer, hovedsaklig med den tidligere egyptiske stjernedanseren Amani og folkloredanseren Ahmed Refaat. Etter å ha fordypet seg i både dans, språk og kultur er hun vel bevandret i den egyptiske stilen, som kjennetegnes av organiske bevegelser, musikalitet, varme og spontanitet. Marte er fast instruktør på Nile Group-festivalen i Kairo og videreutdanner seg kontinuerlig med studier hos både egyptiske og europeiske instruktører.
– Hvor lenge har du drevet med magedans, og hvordan ramlet du over det?
Jeg hadde min første dansetime i 2004. Jeg hadde bodd noen måneder i Marokko noen år tidligere og var veldig fascinert av musikken og dansen der. Damene i familien der jeg bodde pleide å høre på musikk og danse i vei når mennene var borte, og jeg hadde så lyst til å lære hvordan de gjorde alle disse intrikate bevegelsene, men jeg var altfor sjenert til å spørre dem. Vel hjemme i Norge tenkte jeg lenge på å prøve magedans men det ble aldri tid med jobb og venner og annen trening. Jeg er flau over å innrømme at Shakira også kan ha hatt en viss påvirkning…! Så jobbet jeg meg rett i veggen og ble sykemeldt og da fikk jeg endelig sjansen til å ta noen timer. Og da var det gjort!
– Hvorfor bestemte du deg for å flytte til Kairo, og hvordan er det å bo der?
Jeg var tidlig interessert i å reise til Kairo. Jeg gikk hovedsakelig hos Hilde Lund og Michelle Galdo, og alle historiene til Hilde om hennes opplevelser med egyptiske lærere fikk det til å høres ut som om en Kairo-reise var en essensiell del i utdannelsen til alle magedansere. Det var dog et stort problem: Min overveldende flyskrekk. På denne tiden hadde jeg ikke flydd på flere år (dro til Marokko i tog og bil) og jeg var HELT sikker på at hvis jeg endelig skulle oppfylle min store drøm og så ta fly dit… da ville det gå skrekkelig galt. Men så dro jeg på den første festivalen til Helene, Oslo Oriental Dance Festival med Randa Kamel og Raqia Hassan, og i den aller første workshopen til Raqia stod jeg og skjønte at til Kairo måtte jeg.
Så sparte jeg penger, overtalte lillebroren min til å være med som moralsk støtte og mannlig reisefølge, og så dro vi avgårde med tog. Vi tok diverse tog fra Oslo til Istanbul, så buss til Damaskus, praiet en drosje derfra til Amman, og så buss gjennom Jordan og endelig ferge over til Egypt. Etter en uke på reisefot var det en helt utrolig følelse å sitte i taxi på vei til hotellet i Kairo og vite at nå, NÅ var jeg i Kairo! Da jeg skulle hjem igjen hadde jeg ingen bror med meg lenger, og det var ikke aktuelt å reise hele den veien tilbake alene. Så da måtte jeg pent kurere flyskrekken enten jeg ville eller ikke! Og så gikk det som med dansen, det ble noen lange opphold i Kairo og i 2010 flyttet jeg hit for godt.
Hvordan det er å bo her… før revolusjonen var det en drøm for en (relativt) ung dame. Dans overalt, lave priser, en stor og spennende by. I Kairo er det alltid noe som skjer og det er fint for en grubler som meg, her blir man tvunget til å leve i nuet. For meg personlig er det ikke sammenlignbart hvordan livet var før og etter revolusjonen. Jeg hadde to veldig ekle opplevelser etter revolusjonen hvor jeg var ekstremt heldig at jeg ikke ble voldtatt som så mange andre egyptiske og utenlandske jenter, og etter det tok det nok et år før jeg kunne gå på gata igjen uten å ha hjertet i halsen. Jeg blir fortsatt engstelig i store forsamlinger. Når du har vært i midten av en enorm gruppe menn med ville øyne som flirer og prøver å få av deg klærne, da har du ikke så veldig lyst til å farte rundt om natta og opptre i en BH, for å si det sånn.
I tillegg til disse overfallene ble det definitivt mer seksuell trakassering i dagliglivet, både for meg og alle venninnene mine. En av mine venner ble truet med kniv i sin egen oppgang, en annen ble kidnappet på motorveien, en tredje venninne fikk bilen sin innestengt på fortauet mens fire menn stod og masturberte mot vinduene hennes og snakket om hva de skulle gjøre med henne når de fikk opp bildørene. Nå bor jeg rett ved pyramidene og tenkte at dette er i hvert fall et trygt område – helt til ei jente ble angrepet og fikk klærne revet av seg på kirkegården 100 meter fra huset mitt. Dette var kl. 13 om formiddagen, og hun ble heldigvis berget av en kirkegårdsvakt. Mange av vennene mine har siden forlatt Egypt på grunn av manglende trygghet.
Før revolusjonen kunne jeg dra ut å ri i ørkenen alene uten noen problemer, nå kan jeg dra ut sammen med samboeren min og likevel hvisker folk slibrige ting til meg, eller prøver å ta bilder. Av og til snakker jeg med folk om dette og de sier «men jeg var i Egypt nå nettopp og vi merket ingenting i det hele tatt». Og det er kjempefint, men å være i Kairo i en uke og bo på hotell, ha sjåfør og være på turiststeder er ikke det samme som å bo her og leve et «lokalt» liv. Jeg blir irritert når andre dansere som lever i kjempedyre områder, i nydelige leiligheter, og som har egen bil med air condition, påstår at det ikke er «sexual harassment» her. Prøv å si det til vaskehjelpen min, som er en mor i 50-årene og kommer gråtende på jobb fordi hun har blitt befølt på bussen. Den dagen Sisi ble president var det en jente som ble gjengvoldtatt under «feiringen». Det ble så lagt ut video av henne på Youtube, naken og med blod på seg, snublende og kravlende rundt på gata omringet av menn. Det ble så store reaksjoner at Sisi (Abdel Fattah Saeed Hussein Khalil el-Sisi – Egpyts president) måtte ta affære og flere ble anholdt og fikk fengselsstraff for dette. Om det var de rette gjerningsmennene vet man jo ikke, men jeg tror absolutt dette har hatt en preventiv effekt – heldigvis!
Nå har det roet seg med demonstrasjoner og seksuelle overgrep, men de har strammet veldig inn på kontroller for dansere, og de danserne jeg kjenner sliter med å få nok jobb. Jeg har vært lenge nok ute av det sirkuset til å se at det ikke er normalt eller sunt, og det frister ikke veldig å begynne med sleske agenter og auditioner hvor sjefene skal kommentere kroppen min igjen. Kanskje jeg har blitt for gammel?
– Hvordan har oppholdet påvirket deg som danser, har du noen tanker om det?
Det kunne jeg trengt et helt blad for å svare på! Men for å si det kort: Det er min bestemte mening at alle som ønsker å fordype seg i egyptisk stil, må dra til Egypt. Det er så mange ting i dansen som må sees og oppleves «live», og da tenker jeg primært på hvordan egyptere lever. Nå er dansen så internasjonal at man kan ta timer med egyptere overalt, men workshoper er ikke nok for å komme under huden på kulturen bak dansen. Bare det å høre folk snakke, se all humoren og varmen, hvordan egyptere er totalt styrt av følelsene sine, hvor lang tid alt tar og hvordan dette påvirker forholdet til tid, også innen dans…
Når det er sagt så nytter det ikke bare å komme hit og dra i basaren og sole seg på hotellet. Man må ha ører og øyne åpne og være villig til å lære, også av ting man synes er dumt og teit og dårlig service. Generelt har jeg blitt mindre strukturert, mindre perfeksjonistisk, MYE mer glad i å improvisere og danser mer til melodien i musikken. Jeg er ikke redd for å være feminin, egyptiske damer elsker å være damete! Jeg stresser mindre og har ikke behov for å putte 100 000 trinn inn i hver sang. Jeg har også utviklet meg veldig når det gjelder å lytte til musikk og tolke den.
– Har det endret seg for dansere i Egypt i løpet av den tiden du har vært der (kanskje særlig etter revolusjonen), evt. hvordan?
Det har vært en litt skummel utvikling, for jeg ser flere dansere som begynner å tenke mer på hva de kan gjøre som vil gjøre suksess i utlandet, heller enn hvordan det er naturlig for dem å danse. Dansere har som alle andre blitt påvirket av økonomisk nedgang på grunn av lite turisme, både vestlige og arabere, og dette gjelder særlig danserne på turistbåtene som Nile Pharaoh og Nile Maxim. Cabaret-danserne lider av at araberne ikke kommer for å drikke alkohol og se på dans, de drar visst til Libanon i stedet nå, har jeg blitt fortalt. Dansere som Dina på Semiramis danser stort sett for egyptere med penger, men de siste årene med politisk uro eller vakuum er det ingen som vil bruke penger lenger.
I periodene med mye demonstrasjoner dro alle de rike Kairo-folkene til kysten for å bo på hotell i stedet for å være i byen i helgene. All uroen har også betydd et enormt frafall fra festivalene her, og nå ser man et stort oppsving i festivaler med egyptiske lærere og musikere utenfor Egypt. Før var det slik at egyptiske dansere kom på scenen på festivaler og danset akkurat som de ville, de hadde jo masse jobb i Egypt uansett og trengte ikke å imponere noen. Nå ser man flere unge egyptiske dansere som vil kopiere Randa (og hennes stil er ikke spesielt populær i Egypt) og som generelt gjør ting større og raskere, uten at det har skjedd endringer i musikken som tilsier dette.
– Hvordan ser du på orientalsk dans i Norge (evt. Skandinavia) versus Egypt i dag, er det store forskjeller på dansen her og der? Ser du noen utviklingstrekk i dansen i Norge når du som «utenforstående» stikker innom i ny og ne (på godt og/eller vondt)?
Jeg synes det har vært veldig interessant å se hvordan ting har utviklet seg i Norge. Jeg hadde mange aha-opplevelser da jeg kom til Kairo og så hvordan ting var i Egypt, men også av å se dansere fra andre europeiske land. Plutselig var det høye splitter og bare bein overalt og det var visst greit! Norge har nok kanskje vært veldig tradisjonell lenge, både i dans og drakter og «regler» man skal forholde seg til, men vi er også et lite land slik at de mest populære lærerne ofte vil forme dansen mer enn i større land med større variasjon blant lærere og elever.
Min generasjon og den etter meg har en stor fordel i at vi kan se og lære alt på internett, reiser er billigere og det er mange flere festivaler og kurs internasjonalt. Dette vil nok definitivt gi utslag i mer variasjon og kanskje mer eksperimentell dans i framtiden. Jeg synes det er veldig, veldig viktig å holde på det tradisjonelle egyptiske, men vi må også passe oss for Janteloven slik at ikke alt nytt automatisk blir sett på med skepsis. Under Oslo Oriental Dance Festival nå i februar var det ei som danset som svane og det syntes jeg var kjempefint, men jeg tenkte også at det var veldig typisk at hun ikke var norsk! Nå skal det også sies at jeg hadde solid teknikk da jeg dro til Kairo første gang, og det kom nettopp av at det ble lagt vekk på terping av teknikk i timene jeg gikk på. Og så må jeg si at hver gang jeg kommer hjem blir jeg utrolig imponert av alle koreografiene! Alt er så gjennomtenkt og avansert og snasent, jeg får alltid mindreverdighetskomplekser!
– Har du noen yndlings»stilart», evt. hva og hvorfor?
Nå tror sikkert mange at jeg skal si baladi, men mitt hjerte banker faktisk mest for saidi. Jeg ELSKER saidi, jeg elsker rytmen og attituden og triksene og kraften i den. Jeg har brukt mange, mange tusen av kroner på privattimer i saidi, men jeg synes aldri at jeg gjør det bra nok til å opptre med det. Jeg feiger alltid ut og danser baladi i stedet.
– Har du noen yndlingsdansere for tiden, evt hvem/hvorfor?
Jeg liker mange forskjellige dansere av forskjellige årsaker. Soraia Zaied har en helt fantastisk utstråling på scenen og veldig vennlig energi. Randa er veldig kraftfull, Lulu Sabongi har mye fin teknikk og kombinasjoner. Jeg synes Samasem er utrolig fin og nærmest et pust fra en svunnen era. Asmahan er showmanship og er kanskje ikke så imponerende på videoer, men en bombe live. Joana Saahirah er en av lærerne mine og er utrolig dyktig til så mange ting, hun gir meg alltid noe nytt. Ahmed Refaat er også en av mine lærere og er veldig flink til å kombinere den tradisjonelle Reda-dansen med nye ideer.
Hatem Hamdi har helt SYK teknikk og en veldig tilstedeværelse. Noe av det beste jeg har sett i det siste må være Nesma danse oriental med live orkester i Spania i fjor sommer. Hun danset fletta av alle nåværende Kairo-dansere, det var virkelig en forestilling i teknikk, musikalitet, eleganse og uttrykk. Jeg tror jeg satt med åpen munn hele tiden! Og så må jeg nevne Hassaan Saber som er folkloredanser i Kairo, han MÅ sees live. Jeg har sett han sammen med 400 festivaldeltakere, og sammen med fem andre gjester på hotellet han danser på, og han danset akkurat like bra, med like mye energi og innlevelse, begge gangene. Det var en oppvisning i profesjonalitet og en veldig eye-opener for meg, som danset masse for egyptere på den tiden og kunne slippe unna med å være litt lat.
– Hvem/hva inspirerer deg?
Alt som har med dans og bevegelse å gjøre! Jeg liker å surfe rundt på Youtube og se på alt mulig jeg kommer over av forskjellige dansestiler. Når det gjelder magedans blir jeg akkurat like inspirert av å se på litt øvet-elever som å se på stjerner i Kairo. Og kanskje aller mest av å se på mine «jevnaldrende» i dans, damer jeg har gått på kurs med for mange år siden som så har begynt å gjøre sine egne ting. Jeg synes det er utrolig artig å komme hjem å se hva de i min «generasjon» har gjort siden sist, hvordan de har utviklet seg, hvordan de gjør ting, og hva de har beholdt fra våre felles lærere. Da går jeg alltid hjem full av energi og tenker at jeg vil også lage noe fint!
En av mine aller største inspirasjoner i det siste er en flamencodanser jeg så i Spania i fjor. Jeg hadde aldri sett flamenco før og syntes de damene som kom på scenen så rimelig baladi ut med litt for brun foundation og plastspenner i hårknuten. Ti minutter senere hadde jeg glemt alt det og satt midt i en heidundrende flamenco-tarab! Jeg har tenkt av og til på at jeg aldri kommer til å se magedans på samme måte som i begynnelsen, for nå vet jeg hvordan alt gjøres. Ja, jeg ser masse bra dans, men jeg sitter mer og analyserer enn jeg blir revet med og lurer på hvordan de gjør det. Å se flamenco var som å se magedans som nybegynner igjen, jeg glemte både tid og sted. Jeg falt spesielt for hun ene danseren, hun var bare så utrolig dyktig, så hvis jeg ikke har lyst til å øve nå så tenker jeg på henne!
– Fortell om en av dine verste opplevelser som danser/instruktør/koreograf (velg fritt)
Det er nok uten tvil da jeg satt i bil på vei for å danse i bryllup, og ble grafset på av agenten min. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe med denne nye agenten som hadde jobbet masse med Sabriye fra Sverige. Jeg hadde møtt ham før sammen med henne, og han virket ok. I løpet av bare ti dager med ham hadde jeg jobbet på scenen til brasilianske Soraia som jobber på anerkjente City Stars, så jeg hadde store håp. Endelig en agent som faktisk kunne skaffe jobber og ikke bare snakket om det! Så der satt vi i bilen, på vei til bryllupsjobb i Alexandria. Halvveis snakket vi om en festival som akkurat hadde foregått og han spurte hvem som hadde danset. Jeg fortalte hvordan det hele hadde vært litt pinlig grunnet en egyptisk danser som hadde danset et helt sett med hele barmen (jeg gjenga det mer diskret enn dette, selvsagt) på display – Bhen var helt åpen og hun kan ikke ha unngått å ha sett det selv. «Og hvor er puppene dine, da?» sa han, og lente seg over mot meg og tok seg en solid håndfull. Jeg satt der med håret i hestehale i en grå strikkejakke og hadde ikke akkurat som mål der og da å forføre agenten. Deretter fulgte en isnende stillhet hvor jeg lurte på om jeg hadde blitt gal og innbilt meg hele greia og ikke minst hva i huleste skulle jeg gjøre nå, jeg var jo på vei til jobb. Agenten begynt så å lure på hvorfor jeg var så sur og hvorfor jeg overreagerte sånn, herregud liksom. Det var jo bare en spøk.
Jeg har aldri vært så i konflikt med meg selv. Sett utenfra kan man tenke at jaja, det er ikke så farlig med den jobben, eller jaja, det var jo bare en hånd utenpå genseren. Men det jeg følte i den bilen, det var skam, og raseri, og ydmykelse, og ikke minst følte jeg at jeg var enormt skitten. At han bare kunne invadere kroppen min med den største selvfølge, det var utrolig ekkelt, og særlig fordi det var i forbindelse med dans. Samtidig hadde jeg vært i Kairo i flere år, jobbet med masse tapere, dratt på masse auditioner, og dette var den eneste agenten som ennå ikke hadde foreslått giftemål, og han hadde faktisk skaffet bra jobber – dessuten jobbet han på Semiramis, Kairos beste scene. Jeg visste at hvis jeg ikke danset i det bryllupet, da ville alt være over. Jeg kunne ikke akkurat bare hoppe ut av bilen mens draktene for tusenvis av pund lå igjen, så jeg var tvunget til å sitte der mens han begynte å skjønne at jeg antakelig ikke ville bli noen smilende danserinne den kvelden. Da begynte han å bli engstelig for pengene sine, så jo nærmere vi kom Alexandria, jo mer unnskyldende ble han. Som en mishandlende ektemann satt han der og var så spak, og det skulle aldri skje igjen, det var bare han som var dum og korttenkt. Jeg sendte sms til en dansevenninne som sa at «å nei, du kan jo ikke IKKE danse i det bryllupet!». Jeg prøvde å overtale meg selv om at det var jo ikke SÅ farlig, jeg kunne sikkert gjøre det bryllupet så ikke all fremtidig jobb ville gå i vasken. Men det gikk ikke. Det ble så feil, så utrolig feil at jeg skulle tjene penger for en som trodde han hadde rett til å ta seg til rette med min kropp – eller hvem som helst sin kropp, bare fordi de er dansere. Det at han allerede var gift med barn og hadde vist meg bilder av kona og døtrene i bilen var en bagatell i Kairo-sammenheng. Det endte med at jeg nektet å danse og bestilte drosje mens orkesteret tryglet meg om å ombestemme meg. Halve bryllupet stod ute i hallen og så på meg som nektet å gå og skifte, noen prøvde til og med å dytte meg inn i garderoben med kofferten. Faren til bruden var rødglødende av raseri og det siste jeg så da drosjen min kom for å hente meg, var en agent som helt garantert ikke ville få betalt for orkester og transport den kvelden og ganske sikkert måtte betale ekstra for å ikke ha levert. Da jeg kom tilbake til Kairo tre timer etterpå hadde jeg bestemt meg for å slutte med dans. Jeg var fullstendig nedslått. Jeg planla til og med å reise til Kina for å trene kung fu for å fylle tomrommet etter dans. Det verste var at han hadde jobbet med Sabriye så lenge og aldri gjort noe med henne, eller andre dansere jeg kjente. Jeg forsonte meg med at jeg hadde «klå på meg» skrevet i panna og aldri kom til å danse igjen og det tok nesten et år før jeg følte noen danseglede igjen. Fire år senere angrer jeg ikke på avgjørelsen jeg tok. Håper han tenkte seg om to ganger før han tok på noen andre.
– Og motsatt, en av dine beste opplevelser?
Jeg har hatt mange «beste» opplevelser, som har gjort store inntrykk på meg. Alt fra første gang jeg så shimmyen til Fifi Abdou på video, til første gang jeg så magedans med live musikk (Randa), til jeg stod utenfor døra til Raqia Hassan og skulle ringe på for første gang. Jeg har opptrådt på kjempefine scener som Grand Hyatt og tatt timer hos berømte dansere. Jeg kommer aldri til å glemme et bryllup jeg danset i hvor en ganske så eldre herremann og jeg gjorde en spontan duett til en shaabi-sang, han i dress og slips og jeg i min paljettdrakt med miniskjørt. Det var pur danseglede kl. 3 om natta, til stående applaus!
Jeg tror likevel at en «beste» opplevelse må bli hvordan dansen har formet meg som menneske. Jeg er overhodet ikke noen «show pony» som føler at jeg må vise meg fram. Man hører ofte om dansere og artister som ville opptre fra de var små og alltid ville ha oppmerksomhet. Jeg derimot, var så sjenert at mamma måtte bære meg ut fra rommet for at jeg skulle hilse på gjester. Telefonsamtaler var ren terror, og ting som å måtte lete etter doen på restaurant var traumatiserende – tenk om jeg ikke fant doen med en gang og folk ville SE på meg! Når jeg danser utenfor Egypt er jeg helt ødelagt før hver eneste forestilling. Selv om man kanskje ikke skulle tro det der jeg står i fire lag lipgloss og puppene oppunder haka så koster det meg enormt å stå på en scene foran masse mennesker. Det å mestre disse tingene – undervise selv om hjertet hamrer, fullføre en koreografi selv om jeg synes alt jeg gjør er teit, ta på drakta og danse selv om knærne skjelver under meg, det har gitt enorm mestringsfølelse. Og så deilig det er når man er ferdig! Det er først det siste året jeg har kunnet gå på en scene og ærlig mene at her kommer jeg, jeg er ikke perfekt men det er greit, og det er en revolusjonerende oppdagelse. Jeg tenker ofte på hvordan jeg ville vært hvis jeg aldri hadde danset. Det er veldig stor forskjell på hun som stod på trinn 3 på Navlen dansestudio og døde innvendig av skam når hun glemte koreografien, og hun som kan sprade rundt og underholde 300 egyptere i bryllup!
Tekstforfatter Ingrid Bjørsnøs Kvam har drevet med orientalsk dans siden 2007 og har vært styreleder i Al Farah.
