Tekst: Inger-Lill Husøy
Publisert i Al Farah bladet 51/November 2008
*Masr er det egyptiske navnet på Egypt, og refererer da spesielt til hovedstaden Kairo. Dialekten de snakker i Kairo blir kalt masri, eller Kairo-arabisk.
Magedans, parfyme, kostymebutikker, liflig musikk og turistattraksjoner i fleng. Lukten av vannpiper blander seg med røkelse. Egypt er magisk, det er Lawrence of Arabia, det er Tusen og én natt.
Når en reiser ut av Kairo på vei mot Gizaplatået, ser en pyramidene reise seg mot horisonten. Boligområder og pyramidene ligger side om side. Akkurat det er noe av det mest fascinerende med Egypt – hvordan fortid og nåtid smelter sammen. Biler og folk på kameler, dresskledde menn med stresskoffert og menn i galabiaer side om side på gatene. Eller vanlige boligstrøk side om side med flere tusen år gamle gravmonumenter. Lyset, fargene, lydene, lukten av kamelmøkk – alt er en del av en helhet. Du kan nærmest føle fortiden stryke over huden.
Andektig og andpusten
Innsiden av pyramidene er noe en må få med seg. Riktignok er det varmt, trangt og ikke minst oksygenfattig, men det er det vel verdt. Det gjelder å ikke la klaustrofobien få ta overhånd, der en snirkler seg framover med en strøm av mennesker som også skal passere deg i de samme trange gangene. Belønning kommer i form av et stort gravkammer som åpenbarer seg midt inne i pyramiden. Her blir en andektig stående og bare suge inn atmosfæren som minner om en stor katedral, og prøver å få igjen pusten. Det er høyt under taket i gravkammeret og det føles lettere å puste der, men det er ikke fritt for at man er glad for at man vet veien ut igjen.
Kamelridning
Etter å ha sett filmsnutter av folk som faller av kameler, så var dette noe jeg hadde bestemt meg for ikke å prøve. For sikkerhets skyld hadde jeg tatt på meg lang kjole og hatt i tilfelle lysten skulle overmanne meg. Snakk om mislykket strategi. Det eneste en angrer på, er det en ikke våger å prøve, trøstet jeg meg med mens jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle greie å komme meg opp i salen med verdigheten i behold. Prøv å komme deg elegant opp på en kamel når du har på deg en lang, smal kjole. Der satt jeg høyt oppe på en kamel med kjolen trukket godt over knærne og hattebånd som flagret i vinden. Kamelpasserne løftet ikke et øyebryn. Ikke så rart kanskje, siden de selv er iført noe lignende. Salen hadde hendige håndtak både foran og bak, og jeg holdt et fast grep om begge to. Etter en liten turistrunde rundt en liten sandkolle, sto jeg trygt nede på bakken igjen, skjelven og en smule selvtilfreds.
Fristelse på fristelse
Dersom du liker sexy undertøy, så er du her kommet til det rette stedet. Egypterne elsker vakkert undertøy, og det bærer utvalget preg av. For noen kreasjoner, og til en billig penge også. En drøm av blonder og gjennomsiktige stoffer. Du er garantert suksess dersom du ifører deg noen av disse plaggene. Du finner undertøys-butikker på hvert hjørne i Kairo, så det burde ikke være vanskelig å finne fram til en.
Turen til papyrusforhandleren må bare nevnes. Her fikk vi være med i et lynkurs i papyrusproduksjon. Papyrusen deles opp i tynne strimler som legges i bløt, og jo lenger den ligger i bløt, dess mørkere blir den. Det betyr at den dyreste papyrusen er den som er mørk i fargen. Butikken var full av vakre håndmalte bilder som var malt på dette historiske materialet, og det er ikke hver dag man har anledning til å kjøpe noe slikt. Ikke overraskende befinner noen av de maleriene seg nå på norske vegger.
En oase av dufter
Parfymebutikkene er grunn god nok til å besøke Egypt. De er en oase av dufter. Den vi dro til blir drevet av en beduinfamilie som leverer råvarer til all verdens parfymefabrikanter. Vi ble tatt imot med den typiske beduingjestfriheten hvor forfriskninger nærmest blir nødet på gjestene. Så satt vi der godt tilbakelent i sofaene, med opptil flere glass med forskjellige drikker hver oss, mens «parfymehandleren» gikk rundt og lot oss lukte på forskjellige blomsteroljer. Her kan det lønne seg å huske navnet på parfymer du liker, for da tryller de fram duftessensene til nettopp disse parfymene til deg.
Nagwa Sultan – en pensjonert diva
Jeg må innrømme at jeg ikke visste hvem Nagwa Sultan var før denne turen. Hun startet å danse allerede som åtteåring. «The Littlest Dancer in Egypt» var et av hennes første tilnavn og hun ble senere kjent som «The Cane Dancer». Det å danse med stokk var hennes signatur. Hun har vært med i over hundre filmer og har hatt en lang og suksessrik karriere som danser. Det fortelles at Nagwa en gang gjorde en hel forestilling uten musikk, bare akkompagnert av sine fingercymbaler og publikums klapping. Hennes orkester satt nemlig fast i trafikken. Nagwa var en av flere store dansere som la opp på grunn av de vanskelige forholdene for magedansere tidlig på nittitallet. Flere av disse ufrivillig pensjonerte danserne har senere begynt å undervise.
Nagwa Sultan kastet oss med et glimt i øyet rett inn i «old classic Cairo-style» . Hun holdt koken i time etter time når vi andre ble slitne. Nagwa har studert trommespill, og lærte oss å identifisere ulike rytmer som maksum, malfuf og masmudi. Her fikk vi alle nye dimensjoner til vår forståelse av arabiske rytmer. Nagwa er en instruktør som lærer bort kompliserte finesser med en fascinerende lekenhet. Gruppen hadde veldig forskjellig nivå, alt fra nybegynnere til rutinerte dansere. Nagwa greide likevel å gi noe til hver enkelt. Hun har en egen evne til å se alle og gi individuell tilbakemelding.
Vi skulle gjennom to stilarter, og det andre kurset med Nagwa var «saidi folklore-style». Saidi var det jeg hadde gledet meg mest til. Her fikk vi prøve oss på mye finurlig. Alt fra gulvarbeid til å drille stokken over hodet mens vi gjorde shimmy. Vi kom fra det med alle tennene i behold og uten blåmerker. Nagwa viste her sine gode fagkunnskaper og greide å få med seg alle. Kursene ble avsluttet med overrekkelse av blomster og kort som takk, og en liten sang – på arabisk.
Glitter og stas
Med vår nyervervede selvtillit i magedans var det opplagt at vi trengte passende utstyr, nemlig magedanskostymer. Vi stimet derfor i flokk og følge inn i Khan el Khalili sammen med våre reiseledere, på jakt etter glitter og stas. Det er ikke vanskelig å finne noen som selger kostymer, men kvaliteten er veldig varierende. Her gjelder det å passe seg så man ikke ender opp med et kostyme som går i oppløsning første gang man danser med det. Det er flere dyktige kostymeskreddere, og jeg vil anbefale at man benytter dem. Flere av dem har kjente norske dansere som faste kunder. Du kan selvsagt finne billigere kostymer, men i det lange løp blir det nok dyrere å kjøpe billig. I tillegg er det fornuftig å sette seg inn i skikk og bruk innenfor kostymer, slik at du ender opp med et kostyme som du vil få mest mulig glede av. For deg som liker å sy selv, så finnes det masse butikker med metervare som du kan boltre deg i. Broderte stoffer med paljetter, perler og alt mulig av stæsj. Det er bare kredittkortet og plassen i kofferten som setter begrensninger når man vandrer rundt i Khan el Khalili.
En kakofoni
Det å få sove om natta i alle de uvante lydene, kan være en utfordring. En oppfordring til deg som har lyst til å reise til Kairo: ta med deg ørepropper. Bilene i Kairo tuter hele tiden. Det er en kakofoni av tutelyder, stemmer som roper og ikke minst bønneropene fra minaretene. Trafikken i Kairo består av millioner av gamle biler. Ikke rart at smogen ligger tett over Kairo. Vi er godt vant i Norge med ren luft og rent vann, men likevel: Smog eller ikke – Egypt er eventyrlig, det er Tusen og én natt.
