Hediyeh Azma (Iran/Norge)
Tekst: Lamya Taoussi. Foto: Andre Elbing
Publisert i Al Farah bladet nr 90/april 2019
Hediyehs nettside finner du her
Hvilken stilart danset du, og hvorfor valgte du akkurat denne stilarten?
Denne dansestilen kalles for Iranian National Dance, eller såkalt klassisk. Jeg sier ‘såkalt’ fordi den ikke ble opprettet før rundt 60-tallet da iransk dans endelig fikk det klassiske bevegelsessystemet, men utviklet seg også litt vekk fra de tradisjonelle og ritualistiske bevegelsene.
Etter den islamske revolusjonen i 1979 ble dans en ulovlig kunstform. Dette satte en demper for danseutviklingen som dermed ikke vokste nok til å bli helt ‘klassisk’. Skjelettet til denne danseformen er konstruert ved å implementere teknikker fra ballett og de iranske kulturelementene som ble hentet fra persiske miniatyrbilder, litografier og andre tilgjengelige antikke malerier.
Jeg har drevet med denne stilarten siden jeg var 12 år, riktignok i en uoffisiell setting. Jeg har først og fremst valgt denne danseformen på grunn av det store og åpne bevegelsesrepertoaret som gir meg friheten til å skape nye dansesetninger og motiver. Jeg mente at en slik dansetilnærming var godt egnet for et arrangement som OODF.
Hvilken låt danset du til, og hva fikk deg til å velge denne låta?
Musikkstykket ble komponert av Hamid Motebassem, en maestro av Tar (et iransk musikkinstrument, se tekst i grønt under. Red. anm.). Jeg har valgt dette stykket på grunn av de dynamiske oppgangene og nedgangene i melodien som gir så mange idéer til ulike koreografier. Jeg må innrømme at det var enda vanskeligere for meg å koreografere til musikken, fordi hver gang jeg lytter og improviserer så beveger kroppen seg annerledes.
TAR: Tar er et iransk langhalset strengeinstrument som finnes i mange ulike varianter i hele Midtøsten, Kaukasus og Sentral-Asia. Instrumentet ble oppfunnet i det 18. århundret og har siden blitt ett av de viktigste musikalske instrumentene i Iran og Kaukasus, særlig i persisk klassisk musikk. Selve ordet Tar betyr «streng» på persisk. Melodiene som ble spilt på Tar ble ansett som nyttige for å kurere hodepine, søvnløshet og melankoli, samt for å eliminere nervøsitet og muskelspasmer.
Kilder: Wikipedia og www.ethnicmusical.com
Hva var din motivasjon for å stille i DOTY
For å være ærlig så hadde jeg ingen spesiell hensikt med å delta i konkurransen fordi jeg tror det er esoterisk for dommerne å gå utover danserens teknikk og forstå og dømme danserens indre dansespråk og mening. Men dommere på dansefestivaler baserer seg hovedsakelig på teknikk, og det var selvsagt en ære å være den beste tekniske utøveren fra dommernes synspunkter. Jeg deltok fordi jeg elsker å opptre og vise frem mine koreografier, og som nykommer i Oslo ga OODF meg muligheten til å bli kjent med dansemiljøet her.
Hvordan forberedte du deg til konkurransen?
I Iran pleide jeg å danse regelmessig tre til fire ganger i uken, i tillegg til undervisning på fire til fem timer daglig. Her i Oslo, som nyinnflyttet, har jeg noen tidsbegrensninger, men til denne opptredenen trente jeg intenst for å kunne tilfredsstille mine egne idealistiske forventninger.
Har du konkurrert før, og kunne du tenke deg å være med igjen til neste år eller stille i konkurranser andre steder?
Iran, som en islamsk stat, har i grunnen ingen offisielle dansekonkurranser, men landet har festivaler med fokus på kroppsbevegelse. Ja, jeg deltok på dem og fikk priser som bl.a. beste skuespillerinne og beste regissør i en bestemt kroppskategori på den studentbaserte Festival of Point. Hvis du spør meg om jeg skal opptre eller konkurrere igjen så vil jeg svare at jeg som danser ikke lar meg stoppe av frykten for fysisk svakhet til å kunne opptre. Så ja, jeg vil opptre så lenge kroppen min tillater det, men konkurranser er ikke mitt favorittområde å presentere dans på.
Hvor mye tid legger du i dansen, og hva er din ambisjon med dansen?
Dans er hovedsakelig livet mitt! Jeg har siden 2009 hatt min egen dansegruppe som jeg har vært instruktør og koreograf for i 13 år, i tillegg til å ha gjennomført mine dansestudier. Jeg tror dette gir et godt inntrykk av hvor bundet livet mitt er til dans.
Det er ikke en enkel oppgave å skulle definere mitt mål. Det er et konstant forsøk å ville forbedre denne danseformen, men på hvert trinn i livet mitt tar denne ambisjonen forskjellige former. I Iran er det for eksempel en konstant kamp om å forandre det negative sosiopolitiske blikket mot dansen, mens her i Oslo er fokuset kanskje mer rettet mot å endre den eksotiske tilnærmingen til denne kunstformen. Likevel har jeg alltid hatt en ambisjon om å kunne akademisere dansen på et tidspunkt i livet mitt.
Hva er din styrke som danser og hva er din svakhet?
Hm… Det er vanskelig for meg, som en idealist, å nevne min styrke. Men jeg vil kanskje si at det er min utholdenhet. Og min svakhet er kjærligheten jeg har for denne danseformen, som gjør at jeg ikke har det travelt med å utforske andre former for bevegelsesbasert dans.
Når vi ikke ser deg opptre på scenen, hva gjør du da?
Jeg har en mastergrad i danseantropologi så jeg gjør forskningsbaserte, danserelaterte aktiviteter. For eksempel kan det være ren akademisk danseforskning eller forskningsbaserte forestillinger. Å styre skjermdansevideoer er også en annen aktivitet jeg nylig ble interessert i.
Tekstforfatter Lamya er utdannet lærer og har studert arabisk i en årrekke og avlagt eksamen i det. Hun har bakgrunn fra marokkansk folkedans, orientalsk dans og jazzdans.
