Tekst: Vibeke Vesterhagen
Oversettelse: Kristinn Reinhardt
Publisert i Al Farah bladet nr. 79/Desember 2015
«Music and Traditions of the Arabian peninsula» ble utgitt på Routledge forlag i 2015, og er skrevet av Lisa Urkevich, Ph.D. og Professor i musikologi og etnomusikologi ved the American University of Kuwait. Boka er et omfattende akademisk verk, men er samtidig en lett tilgjengelig bok.
Gjennom 351 sider reiser vi gjennom Saudi Arabia, Kuwait, Bahrain og Qatar; en verden som for mange av oss kan synes utilgjengelig. Vi får oppleve beduinsamfunn, musikk, dans, bryllupsfeiringer og instrumenter, og blir kjent med musikken og dansens sosiale og kulturelle status. Vi er innom kommersiell musikk som faller inn under khaleegi-kategorien, og møter spennende kvinnesamfunn. Kjenner du for eksempel til «taggagat» – store trommeorkestre kun bestående av kvinner? Med boka følger en CD med musikk-eksempler, vi får presentert rytmemønstre i noteform, oversetting av sangtekster, og vi blir bedre kjent med flere musikere og artister.
Detter er ikke en bok man behøver å lese fra perm til perm, her kan man lese kapitler på kryss og tvers etter innfallsmetoden og kose seg med lydfiler underveis. Om man bruker ord og uttrykk fra boka som grunnlag for søk på YouTube, er det også mulig å finne videoer med spennende danseinnhold som man kan kikke på underveis.
Boka er resultatet av Lisa Urkevich sine mange musikalske studiereiser gjennom tyve år. Landområdet hun har skrevet om er stort, materialet komplekst og kildetilgangen har vært vanskelig tilgjengelig. I et e-postintervju med Al Farah, svarer Lisa oss på hvordan arbeidet med boka har vært.
Du er tydeligvis veldig glad i musikk. Hvordan var det du først oppdaget musikk fra den arabiske halvøy?
Jeg ble introdusert til arabisk musikk da jeg studerte på college. På University of Maryland Baltimore County hadde jeg musikk som hovedfag, og det jeg ikke visste på den tiden var at musikkavdelingen der hadde en av de mest omfattende programmene i verden for fagfeltet etnomusikologi. «Grunnleggeren» av dette fagfeltet, Dr. Mantel Hood, ledet programmet og var min professor. Jeg var 18 år gammel og hadde fått et stipend for utøvende musikk, og jeg spilte klassisk musikk i universitetsorkesteret samt i andre grupper. Men for å beholde stipendet måtte jeg også spille i flere ensembler. Siden etnomusikologi var så stort på dette instituttet, fikk jeg muligheter til å spille mange ulike instrumenter i verdensmusikkgrupper. Det var slik jeg ble introdusert til etnomusikologi, og fra da av tok jeg kurs i arabisk musikk, noe jeg likte svært godt.
Omtrent ti år senere, i 1990-årene, tok min manns jobb oss til Saudi-Arabia. Jeg ble svært fascinert av hele kulturen. Det var fantastisk å oppleve et samfunn som var helt forskjellig fra det jeg kom fra. Jeg leste alt jeg kunne om regionen og fikk venner ved å snakke med alle som var interessert i å prate med meg. Etterhvert som jeg utforsket musikken mer i dybden, forstod jeg at arabisk musikk er et veldig bredt emne, og det fantes ingen som hadde forsket noe dypere på det. I 2003 flyttet jeg til Kuwait.
Fra det jeg har lest av boken din så langt, er det historien om den kvinnelige «taggagat» som interesserte meg mest. Hva har fascinert deg mest i din forskning på musikk og tradisjoner i denne regionen?
Saudia-Arabia er betraktet som det mest lukkede landet i verden. Enda vanskeligere å besøke enn Nord-Korea. Det er veldig mange ukjente «hemmeligheter». Én gruppering innen regionen vet ikke nødvendigvis så mye om tradisjonene og ritualene til en annen. Det gikk opp for meg at jeg kunne være en kanal mellom ulike grupper. Jeg ønsket å samle informasjon fra mange ulike folkegrupper, oppdage sammenhenger og belyse tradisjoner.
I min forskning på musikk var det nesten ikke et område hvor jeg ikke tenkte «Wow!» Dette er en åpenbaring! Jeg hadde ingen anelse om at det var sånn!» Jeg gjorde nye oppdagelser 15 år etter at jeg først flyttet til den arabiske halvøy. Joda, taggagat-studiene var en øyeåpner. Men nesten ALLE aspektene var øyeåpnere for meg. Fra beduintradisjoner til den kunstneriske musikken til Hijazi-byene (Hijaz er en fjellkjede i det vestlige Saudi-Arabia, red.anm.), for det fantes ikke noe forskning på dette fra før.
Hvordan var prosessen med å skrive en så ambisiøs bok om et så bredt tema?
Generelt sett er ikke forskning på musikk sett på med blide øyne på Den arabiske halvøy. Mange betrakter det som en avledning fra Gud og religion. Derfor kan ikke lokalbefolkningnen skaffe seg den musikkutdannelsen som er nødvendig for å utføre en detaljert undersøkelse av regional musikk. De kan heller ikke ha en «stemme» (eller få statsstøtte.) Siden jeg er en del av lokalsamfunnet og har mange venner og kollegaer, følte jeg et sterkt ansvar for å være nøyaktig og presentere den regionale musikken riktig. Flere fra vesten ville si:» Skynd deg å bli ferdig! Det gjør ikke noe om ikke alt blir helt riktig.» Den holdningen var foruroligende. Jeg vet at den regionale musikken i dag er i ferd med å dø ut og for etterkommeres skyld bør derfor alle opptak som lages i dag inneholde så få feil som mulig.
Boken er basert på intervjuer og feltarbeid på halvøya over mange år. Da jeg satte meg ned og forsøkte å få noe fornuftig ut av alle eskene med materiale jeg hadde samlet sammen, var jeg først overveldet og lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom alt sammen. Innimellom var det et veldig tidkrevende arbeid og det kjentes som jeg satt dagevis ved pulten uten å reise meg. Jeg ble nummen i fingrene og i beina. Og ettersom jeg begynte å skrive, måtte jeg konferere med eksperter når jeg hadde spørsmål, og dette tok lang tid. I tillegg hadde boka mange elementer: Arabiske tekster, mange bilder, ordliste, lydfiler, osv. Det må ha tatt meg over 20 timer bare å lage et av kartene. Og så måtte jeg jobbe med spesialister i det arabiske språk for å fastslå korrekte oversettinger og undersøke arabisk skriftspråk. Alt dette var komplisert og tidkrevende. Men jeg følte at disse elementene var viktig for å hjelpe leseren eller studenten til å virkelig forstå denne kulturen og dens musikk.
Ser du noen gang europeiske eller amerikanske kvinner opptre med for eksempel khaleegi? Hva synes du så i fall om vår tolkning- helt generelt? Hva bør vi lære?
Jeg har sett video av vestlige kvinner fremføre khaleegi, og det er veldig bra. Noen «utenlandske» dansere er like gode som, om ikke bedre enn, mange av de lokale kvinnene på halvøya. Jeg har vist videoene av disse danserne til klassene mine, og studentene fra gulfområdet er meget imponerte. Men, når det kommer til mange av dansene er det en viss «je ne sais quoi», en viss forståelse som kun de fra et bestemt område synes å mestre. Det har ingenting med å være vestlig eller ikke vestlig å gjøre. Vi ser at om en arabisk kvinne som identifiserer seg som «hadar», urban, forsøker å danse i stilen til Bedouin, så mestrer de ikke helt bedouin-teknikken. Det samme gjelder andre veien også. Men når det er sagt, så tror jeg at om en innflytter fordyper seg blant lokale dansere eller studerer mange mennesker, så kan hun mestre den karakteristiske atferden. Vi har sett mange gode musikkfremføringer. For eksempel er mange nord-afrikanere så flinke til å synge i khaleegi-dialekt og khaleegi-stil at folk fra Gulfen har problemer med å fastslå om artisten er fra Gulfen eller ikke. Det samme gjelder dans.
Etter det jeg forstår så bor du i Kuwait og har reist mye på halvøya. Jeg må spørre: Synes du det er lett å leve og reise i dette området som kvinne?
Vel, nei, det er ikke «enkelt» å utføre min type arbeid. Men vanskelighetsgraden kommer an på hvor jeg er og hvem jeg har å gjøre med. Selvfølgelig, det at jeg som kvinne ofte er ute alene om natten med hundrevis av menn, er en utfordring. Dette kunne gjort en kvinne ukomfortabel selv om hun befant seg i en vestlig kultur.
I Kuwait er vestlige kvinner vanligvis nøye med å dekke til skuldre og knær, men bortsett fra det så kan jeg kjøre bil og kommunisere fritt i mange sammenhenger innen visse miljøer. I tillegg er Kuwait et lite land, og som lærer for kuwaitiske studenter har jeg et godt rykte i samfunnet som en seriøs forsker. Derfor er det ingen respektabel kuwaiter som vil behandle meg upassende, da jeg kanskje underviser deres sønn, jeg kjenner kanskje sjefen deres, osv. I andre land i Gulfen har jeg støtt på noen uønskede opplevelser, men jeg forsøker å forholde meg til folk som vil meg godt.
Saudia-Arabia er selvfølgelig svært forskjellig. Det er ganske stort, med mange flere ukjente faktorer. Det er veldig konservativt og veldig lukket, så jeg er enda mer «uvanlig» der og mitt nærvær vekker mer interesse. Som kvinne kan jeg ikke kjøre bil, jeg bærer en svart abaya-kappe, en mannlig tolk/vakt følger meg , jeg har normalt noe statlig tilsyn (om jeg kan få til det) og jeg er forsiktig med hvor jeg går og hvem jeg er i kontakt med. Men når det er sagt, så er det en interessant ting med menn fra den arabiske halvøy: De har en form for iboende høflighet. De er opplært fra ung alder til aldri å stirre på en kvinne, å unngå å snakke med dem i offentlighet, osv. På halvøya føler jeg aldri «avsky» rettet mot meg som kvinne, jeg føler heller ikke at jeg blir glant på , slik vestlige kvinner beskriver i andre land i Midtøsten. Det finnes en høflig separasjon mellom kjønnene. Jeg er likevel forsiktig, og i Saudi-Arabia deltar jeg i kontrollerte ekskursjoner der jeg vet at noen med autoritet er kjent med hvor jeg oppholder meg.
Spiller du noe arabisk instrument selv?
Jeg spiller litt oud og mange forskjellige arabiske slagverkinstrumenter.
Danser du?
Hverken i vestlig eller arabisk kultur blir jeg betraktet som en spesielt god danser. Jeg husker et bryllup i Kuwait. Studentene mine som var der, og som visste hvor høyt jeg elsker samri-musikken, spurte bandet om de kunne spille samri for meg. De tok mikrofonen og annonserte at «Dr. Lisa er på besøk. Hun elsker samri og vil nå danse en samri.» Jeg var så flau at jeg ville dø. De ventet at jeg skulle gå alene foran hundrevis av kvinner i denne opplyste salen og fremføre en relativt komplisert dans som jeg ikke kunne spesielt godt. Heldigvis så to av studentene mine hvor fortvilet jeg ble og de grep meg i hver sin arm, ledet meg over dansegulvet i en bevegelse som riktgnok ikke var samri, men som i en sosial sammenheng kunne passere, og de hjalp meg å oppfylle mine forpliktelser. Så, for å svare på spørsmålet ditt: Nei. Jeg danser ikke.
Er det noe spesielt fra eller om boken din som du ønsker å dele med de dansende leseren av Al Farah-magasinet?
Boken diskuterer mange musikalske hendelser med akkompagnerende dans. Hver region har sine egne genre og atferder. Jeg oppfordrer leserne som er interesserte i dans til å kopiere det arabiske skriftspråket til internett og finne videoer for å kunne se de sanne bevegelsene. I en ikke altfor fjern fremtid vil jeg forhåpentligvis lansere en serie med videoer hvor disse dansene vises. Men uansett, boken er et godt utgangspunkt for å lære de forskjellige navnene og terminologien, og for å få en bedre forståelse for kulturer og historien bak dansene.
Fakta om den arabiske halvøy
Land som regnes om en del av Den arabiske halvøy er Bahrain, Kuwait, Oman , Qatar, Saudi-Arabia, Jordan, De forente arabiske emirater og Jemen. Kongedømmet Saudia-Arabia dekker en stor del av halvøya som for det meste har ørkenklima. En stor del av befolkningen på halvøya kan spore sin bakgrunn fra nomadiske stammer som de fortsatt identifiserer seg med, til tross for en moderne livsstil. Halvøya har de største oljeforekomstene i verden, og er trolig opphavsstedet for det arabiske språket, som deretter spredte seg fra halvøya med islam på begynnelser av 600-tallet. Befolkningen befinner seg for det meste i Saudi-Arabia og Jemen, og de mest kjente saudi-musikerne, som blant andre Itab og Mohammad Abdu, kommer fra den vestlige regionen.
