Publisert i Al Farah bladet nr 52/januar 2009
Tekst: Hilde Bjørnstad
Magedansgruppa Habibi i Tromsø har tiårsjubileum våren 2009, og i oktober 2008 tyvstartet vi feiringen med en skikkelig jentetur til Egypt. Vi fulgte med Inis Anita Moen på hennes innholdsrike tur til Kairo og Alexandria.
For et opplegg! Har du tenkt å reise på en ferdig lagt opp tur, anbefales disse turene på det varmeste. Her får du virkelig mye for pengene. Inis er en flott dame som viser mye omsorg, og som ønsket at vi skulle få mest mulig ut avoppholdet i Egypt. Sammen med de to egyptiske guidene, Yasser og Mr. Ragaie, og sin medhjelper Inger-Lill, passet hun på at alle hadde det bra så å si døgnet rundt.
Dagene var tettpakket med opplevelser. Vi hadde egen bussjåfør som kjørte oss rundt til de forskjellige destinasjonene. Kairotrafikken var helt vanvittig. Etter to dager var jeg overbevist om at jeg aldri kommer til å klage over rushtrafikk eller trafikkork i Tromsø mer.
Egypt er jo et land hvor det er utrolig mye spennende å se og oppleve, og for oss magedansinteresserte er det vel ekstra mye fengende. To kvelder var vi på cruisebåt på Nilen med middag og danseshow. Selv lot jeg meg fascinere allermest av tanoura-danserene med sine flotte, fargesprakende drakter og sterke uttrykk. Hvordan i all verden går det an å snurre rundt seg selv sålenge uten å gå i bakken? I stedet var det en av Habibi-jentene som nesten gikk i bakken da hun fikk et «snurrig» kyss på kinnet (den flekken er nok ennå ikke vasket)!
På båten Nile Maxim fikk vi et gledelig gjensyn med Randa Kamel, som de fleste av oss hadde vært på kurs hos tidligere. Hun er veldig tydelig og skarp i bevegelsene. Virkelig flott å se på, selv om kostymene hennes, etter min smak, er litt vel små. Men det er jo en kjent sak at klær har en tendens til å krympe i klesskapet, så vi får vel ha henne unnskyldt.
Vi trengte noen nye kostymer selv, så besøket hos Belly-Yasser i Khan el Khalili var gull verdt. Her fantes det både hele og todelte drakter, lange og korte, belter, slør, stokker, Isis-vinger, hodepynt og ellers det meste et magedanshjerte kan begjære. Men 16 jenter som skal prøve drakter samtidig er for mye. Etter en stund med venting, venting og enda mer venting fant noen av oss ut at vi heller måtte komme tilbake en dag senere. Leting og prøving hos flere av basarens kostymeforetninger gav resultater. Alle i gruppa kom hjem med en eller flere nyanskaffelser i de litt for tunge koffertene sine.
Kontrasten var stor mellom den glitrende, duftende og fargerike basaren Khan el Khalili og den skitne, stinkende og grå byen Mokattam («søppelbyen») i utkanten av Kairo. Dette var et besøk som gjorde dypt inntrykk. Disse menneskene som bor midt i Kairos søppel, og lever av å gjenvinne dette, er minst like smilende og imøtekommende som menneskene i den velfylte basaren.
De koptiske kristne er utvist fra Kairo, men de tar imot besøkende med åpne armer, og viser stolt frem det fantastiske kirkeområdet overfor byen. Både hulekirken og hele området rundt er fullt av relieffer hugget inn i fjellveggene og fremstår som et vakkert og annerledes område, til tross for eimen fra byen nedenfor.
Annerledes er vel også et betegnende ord for danseundervisningen med den nå pensjonerte danserinnen Nagwa Sultan. Ingen av oss var vant med eller forberedt på å måtte danse en og en etter instruksjon. Vi har i ettertid spøkt mye med Nagwas «Look, remember!» før hun danset en hel dans, for deretter å si «You, do» når hun viftet en av oss ut på gulvet for å gjenta det hun nettopp hadde gjort. Nagwa Sultan var en stor diva i sine yngre dager, og vi hadde vel ventet oss en streng dame, høyt hevet over oss vanlige hobbydansere. Men Nagwa var både raus og vennlig, med et stort smil og et klapp på skulderen til alle sammen. Hun delte ut slengkyss i øst og vest. Vi fant det veldig lærerikt å danse alene, en om gangen, for så å få direkte rettledning. Kjempenyttig! Heretter skal vi bli flinkere å danse for hverandre på treningene, og gi hverandre ris og ros.
I Alexandria bodde vi på et flott hotell med et nydelig bassengområde. Her spiste vi middag på bassengkanten, og et eget, lite danseshow under stjernene fikk vi også ha, reisefølget fra Norge. Til alles overraskelse (ikke minst hotellpersonalet) begynte det å regne, og vi måtte flytte innendørs resten av kvelden. Inne i restauranten var det bryllupsfest, og akkurat da vi flyttet inn kom hele brudefølget med full musikk! Det var kjempemorsomt å få se og høre dette på nært hold. Musikere med de velkjente trommene, mizmar m.m., kvinnene som slo med tunga og hylte til brudeparet. Autentisk og eksotisk!
Turen ble avsluttet med en jeepsafari ut i Sinaiørkenen, med bl.a. kamelridning, fest i et beduintelt og nattevandring opp på Gebel Moses, fjellet der Moses fikk steintavlene med de ti bud. For de av oss som reiste hjem før disse siste tre dagene i ørkenen føles det som om vi gikk glipp av noe vesentlig. Vi må nok tilbake …
Vi i Tromsø har i ettertid hatt en koselig mimrekveld sammen. Da kledde vi oss i våre egyptiske kaftaner, lagde egyptisk mat og så på hverandres bilder fra turen. Veldig trivelig var det også at Inis husket på oss, og ringte for å høre hvordan vi hadde det litt utpå kvelden.
Denne turen kommer vi nok ikke til å glemme. Og den frister til gjentakelse!
Tekstforfatter Hilde Bjørnstad er fra Tromsø, utdannet hjelpepleier/pedagogisk barnepleier og jobber i en idrettsbarnehage. Hun har vært med i dansegruppa Habibi siden oppstarten i 1999, og i 2014 startet hun tribalgruppa «Treasure Tribe, Tromsø».
