Tekst Anita Kjeverud
Publisert i Al Farah bladet nr 41/2006
«With this step you’ve got to have feeling!». Randa Kamel ser innstendig utover forsamlingen. – No feeling, no dance. Vi befinner oss på Randas litt-øvet-kurs på Oriental Dance Festival. Randa er en av Kairos stjernedansers, kjent for sin innlevelse og solide teknikk. I salen ved siden av underviser den kjente pedagogen Raqia Hassan, også hun fra Kairo, på avansert nivå. Selv er jeg i grunnen fornøyd med å delta på litt-øvet-nivå. Randa gir oss valget mellom å lære en koreografi eller å øve teknikk, gruppen velger det siste. Vi øver på forskjellige trinn-kombinasjoner, hun bryter dem ned slik at vi alle kan henge med, deretter jobber vi med eleganse og flyt. Randa driller oss i å ha riktig holdning. Hun går systematisk til verks, fra den rette vinkelen på tærne, via knær og hofte til overkropp, hode, armer og helt ut i fingerspissene. Hun har selv en usedvanlig rank holdning og de retteste armene jeg noensinne har sett. Ved workshopens slutt er vi alle røde i ansiktet av anstrengelse, men betraktelig strunkere enn da vi kom.
Stjernetips
I pausen spør jeg om jeg kan stille henne noen spørsmål på vegne av Al Farah Magasinet. Hun smiler vennlig og jeg piler etter henne inn i gjesteinstruktørgarderoben. Jeg spør henne hva hun synes om festivalen. – Very nice! svarer hun. Så spør jeg henne om hun har noen råd til de av oss som aldri kommer til å bli stjernedansere, men allikevel ønsker å se bra ut når vi danser. Her viser det seg at vi får et kommunikasjonsproblem siden Randa snakker lite engelsk, og mine arabiskkunnnskaper begrenser seg til de basale kjærlighetserklæringene en så ofte hører i arabisk popmusikk. Vi ler litt oppgitt og går over til å snakke om nordmenns favorittemne: været. – 15 degrees below zero! Randa ser lett sjokkert ut over denne temperaturen og kulser seg. Raqia Hassan kommer oss til unnsetning, jeg spør på nytt hvilke råd de kan gi aspirerende dansere på alle nivåer. – Work hard ann it will come! sier Raqia. Igjen poengteres viktigheten av armer: Hvordan en danser presenterer seg på scenen er viktig, sier Raqia, – hvis en ikke har bra armer hjelper det ikke med god teknikk for øvrig. Randa nikker. Det verker i skuldrene mine etter å ha etterstrebet randas ranke armer i to og en halv time. De sier begge at de gjerne kommer tilbake til Norge, og Raqia sier at noe av det hun setter pris på ved denne festivalen er at den er såpass internasjonal med deltakere ikke bare fra Skandinavia, men også blant annet fra Russland og England.
Nord møter sør
I den ene dansesalen treffer jeg på en deltaker fra det høye nord: Hilde Bjørnstad fra magedansgruppen Habibi. Hun reiser med en gjeng på elleve stykker som i mange år har snakket om å dra på festival sammen. – Artig at arrangementet tilsynelatende har gått så knirkefritt, sier Hilde. Som høydepunkt nevner hun showet til Randa lørdag kveld. – Randa er fantastisk!
Nina Laeskogen kommer fra Trondheim og deltar på både Raqias og Randas workshoper på avansert nivå. Hun sier at hun opplever arrangementer som ryddig og og fint lagt opp, og at hun har fått spesielt bra utbytte av Randas workshop. Hun gir uttrykk for at det nettopp er sjansen til å plukke opp aspekter ved den egyptiske stilen direkte fra egyptiske dansere og pedagoger som har lokket henne til Oslo denne helgen. Lørdagens show med Randa og fredagens show med norske dansere er andre høydepunkter. Av ting som kunne gjort opplevelsen enda bedre, nevner hun at det hadde vært fint med tilgang på noe lett å spise i pausene mellom workshopene. Det er ganske riktig en liten marsj av treningskledde damer gjennom snøskavlene fra Ballett-høyskolen til Narvesen på Tøyen der det finnes kaffeautomat og rosinboller.
De ivrigste deltakerne kan saktens trenge et visst næringsinntak. I tillegg til workshops på to nivåer med Randa og Raqia, kan man lære shimmyteknikk av Hilde Lund, roman av Helene Skaugen, saidi av Eva Loune, khaligi av Majken Wærdahl og en trommesolo av Michelle Galdo. Svenske Lena Helt underviser i shabi og Sofia Vester fra Danmark underviser i baladi.
Divamøte
Festivalen gir oss også muligheten til å bivåne dans på høyt nivå. Fredag kveld er det forestilling med skandinaviske dansere, et variert program med madjensi, trommesoloer, baladi, shabi og sigøynerdans. Dansegruppen Divas of Bellydance, bestående av Hilde Lund, Michelle Galdo, Helene Skaugen, Majken Wærdahl, Siw Øksnes og Lee Figenschow, har sin debut denne kvelden. De utstråler stor danseglede og virvler rundt på scenen i sukkertøysfargede kostymer – snart er de på rekke, snart er én foran de andre i en liten solo. Det er inspirerende å se dem, kanskje spesielt fordi det ser ut som de virkelig har det gøy.
Randas forestilling er lagt opp som et ekte Kairoshow med orkester og sanger. Hun har en usedvanlig sterk utstråling. Dansestilen kan minne litt om Dinas, med kraftfulle markører og shimmyer og forflytninger over scenegulvet i ulike kombinasjoner, gjerne med innslag hvor hun nesten ser ut til å trosse tyngdekraften. Det er noe ved denne stilen som er forskjellig fra det norsk-orientalske uttrykket, om man kan snakke om noe sånt. De norske har muligens et større innslag myke bevegelser. Randa lever seg tilsynelatende veldig inn i musikken; no feeling, no dance, som hun sa til oss.
Mrs. Fix it
For meg er siste post på programmet Raqias workshop. Når hun står foran oss erklærer hun optimistisk: – Today we fix problems! Any problem you have, we’ll fix it today! Hun tar for seg en del av basisbevegelsene, og forklarer forskjellen mellom dem. Hun er spesielt opptatt av at vi skal skjønne forskjellen på opp- og nedadgående hoftemarkører og twist. Mange, også dyktige dansere, gjør noe midt i mellom, ifølge Raqia. Hun tar seg god tid til å gå rundt og gir individuelle tilbakemeldinger.
Helgen 10.-12. februar var en helg i magedansens tegn. Det er mange inntrykk å fordøye og mye muskulatur å tøye. Personlig tar jeg med meg en enda større bevissthet på kroppsholdning, og at energiene virkelig skal komme helt ut i tærne og fingrene. Det er langt igjen til Royal Albert Hall, sang Åge på 70-tallet en gang. Akk ja, det er langt igjen til The Nile Maxim også.
Tekstforfatter Anita Kjeverud begynte å danse magedans hos Hilde Lund i 2001 og har vært på flere studieturer til Egypt. Hun var styreleder i Al Farah fra 2006 -2008. I det sivile liv er hun nevropsykolog.
