Foto: Nabeeh Samaan
Publisert i Al Farah bladet nr 93/oktober 2020
Nina Wilhelmsen er 36 år og bor Trondheim. Hun startet å danse magedans i 2003, og i dag underviser hun kurs i Trondheim.
Hvilken låt danset du til og hva fikk deg til å velge denne låta?
Jeg danset til en forkortet versjon av Fi youm wi Leyla. Jeg har kjent til låten i mange, mange år og hørt på den utallige ganger, men ikke tenkt på å lage koreografi til den før.
I år ville jeg ha en låt som var litt «nedpå», og med lett vintage-feeling. Magedansmusikk som lages nå for tiden er for det meste hurtige saker fylt til randen av detaljer, som også krever et visst tempo («stress») av danseren. Så, rebelsk som jeg er, ønsket jeg det motsatte. Det er heller ingen hemmelighet at jeg foretrekker å se på dansere som har den mer rolige egyptiske dansestilen uten halsbrekkende stunt og 40 hårkast i minuttet, da slapper jeg av. Ro med riktig teknikk og tydelig formidling er noe jeg synes er verdt å strebe etter. Denne låta er roligere, har et rikt lydbilde, og i min fortolkning forteller den en historie som jeg ønsket å invitere publikummet inn i med min koreografi.
Hva var din motivasjon for å bli med i DOTY (Dancer of the Year)?
Som alltid melder jeg meg på konkurranser for å ha et mål å jobbe mot. Jeg må ha noe der ute i horisonten å jobbe mot, hvis ikke blir dansetiden oppspist av andre ting. Det er veien mot målet som er det viktige for meg, den lærdommen og de erfaringene jeg tilegner underveis. Å vinne en konkurranse er egentlig ikke noe mål i seg selv for meg, men det er artig når det skjer. Det gir en bekreftelse på det man har jobbet med, og at noen likte det jeg presenterte. Jeg er ikke den som feirer med hæla i taket etter en seier. Jeg trekker meg stille og rolig tilbake og prøver heller å få en god natts søvn.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med i år da jeg hadde det svært hektisk med jobb og regnskapsstudier, og en operasjon midt i januar med deretter danseforbud i minst 14 dager. Så fikk jeg spørsmål om jeg ikke skulle delta, og litt push, så ble det til at jeg meldte meg på allikevel, men med beskjed om at jeg muligens trakk meg på grunn av lite tid til å forberede og øve inn koreografi. En litt sånn åpen påmelding. Plutselig var konkurransedagen der, og da var det bare å løpe opp på scenen og danse.
Hvordan forberedte du deg til konkurransen?
Først er det jo valget av musikk. Låta må tiltale meg spesielt for at jeg skal få riktig motivasjon. Så må jeg klippe låten til den tiden jeg har på scenen og få bort de partiene som virker mindre inspirerende på meg. Dette er alltid kosejobben med forberedelsene.
Så er det kostyme og der er jeg litt rar, for kostymet MÅ passe med hvordan jeg ser for meg låta, både i utforming og farge. Ingen av kostymene jeg hadde liggende passet denne låta 100 prosent, så jeg kjøpte en brukt drakt fra en danser i utlandet. Den var for kort så jeg måtte forlenge den, og det var en god del pynt som hadde ramlet av samt at alle hektene måtte flyttes – aldri undervurdér tiden det tar å få et kostyme sceneklart!
Musikken hørte jeg på til jeg nesten ble lei av den. Som regel foregikk koreograferingen i busskuret mens jeg ventet på bussen, mens jeg satt på bussen, eller mens jeg var ute og gikk. Det fungerer ikke for meg å koreografere ved å fysisk danse meg til en koreografi. Det skjer først når jeg skal bli enig med meg selv hva som fungerer av de alternativene jeg har på blokka, og når jeg setter sammen de forskjellige delene av koreografien. Alt må stemme til hver minste detalj når jeg koreograferer, og jeg endrer mye på en «arbeidskoreografi» underveis. Jeg klarer aldri å gjøre noe på slump, men glemmer jo alltid større eller mindre deler av koreografien når jeg først står på scenen. Så da må jeg bare improvisere, og det er kanskje sunt, for da lager man noe nytt der og da. I år var intet unntak, jeg fikk blackout på store deler av koreografien både før jeg gikk på scenen og på scenen, men da er det bare å danse, det fungerer det også.
Hva tenker du om å konkurrere i magedans?
Det er en skikkelig realitetsorientering, på godt og vondt, for å si det sånn. Hvis man ikke har noe peiling på hvor man står, kan det være et slag i trynet. Som instruktør synes jeg også at man skal være åpen om det når elever spør om å konkurrere. De må få ta et informert valg. Selv om man skulle stille i amatør-kategorien, vil de fleste som stiller der ha danset i flere år. Allikevel heier jeg fram de som stiller i konkurranser. Det er tøft å konkurrere, og uforutsette ting kan skje som gjør opplevelsen dårlig. Jeg synes ikke man skal føle seg som en taper selv om det ikke går helt som man forventet eller håpet. Tenk på alle de som kunne ha vært med i konkurransen men som valgte å ikke bli med, og tenk på hva man selv lærte på å delta. Og husk å ha det gøy!
Det som er synd med konkurransene er at det har blitt for mange av dem, og for mye fokus på konkurranser. I Norge har vi heldigvis bare én konkurranse, og det er jeg glad for. I de årene jeg har fartet rundt på festivaler i forskjellige land, har jeg erfart at magedansen har blitt veldig konkurransepreget. Spisse albuer, iskalde blikk, smøring av dommere, sinte dansere som ikke klarer å holde maska når det ikke går som de har forventet og dansere som uhemmet skryter av seg selv. Men klart, det er mange om beinet i andre land, og mer står kanskje på spill når man ikke har en annen karriere i ryggen og ønsker den førsteplassen for å bli invitert til å undervise. Det virker på meg som at å konkurrere er veien å gå for å bli kjent og få et navn.
Så må man også huske at det er mange flinke (og profesjonelle) dansere/instruktører som ikke deltar i konkurranser. Det er ikke sånn at de som reklamerer mest for seg selv er «de beste». «Star» og «Winner of competition» er ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel.
Et tips er å spørre seg selv hva man ønsker med å konkurrere – det synes jeg er et viktig spørsmål.
Hvor mye tid legger du i dansen, og hva vil du med dansen?
Det er vanskelig å si eksakt hvor mye tid jeg bruker. Jeg tenker på dansen hver dag, hører på musikk hver dag, men danser nødvendigvis ikke hver dag. Koreografi-ideer kommer plutselig poppende opp, og da har jeg mobilkamera der til å filme, så jeg ikke glemmer ideen som virket briljant der og da. Kursaktiviteten har tatt seg opp nå som vi holder oss hjemme i Norge, og da bruker jeg mer tid på å undervise, og selvsagt forberede undervisningen. Jeg har lite tid til å tenke på koreografier til meg selv for tiden, selv om de brygger i bakhodet.
Dans er kunst. Dans er en uttrykksform. Via dansen får jeg brukt min kreativitet og via dansen skaper jeg. Dans er god mosjon og godt for kroppen. Blir de dansefrie periodene for lange får jeg vondt i rygg og skuldre. I tillegg underviser jeg. Jeg gir mye av meg selv, men får også mye tilbake ved å undervise. Jeg holder gruppene små slik at jeg lettere ser hver enkelt elev og får gitt dem tilbakemeldinger. Ikke minst har jeg det morsomt når jeg underviser. Jeg føler jeg gjør en forskjell for noen når jeg ser at elevene utvikler seg. Jeg overhørte nylig en elev si til en annen «det er så godt å ha dette fristedet hver uke». Det er godt å vite at det gir mening, at dette betyr noe for andre. Det er det jeg vil – å invitere andre inn i denne verdenen som kan ha glede av den.
Hva er din styrke som magedanser – og hva er din svakhet?
Det er alltid lettest å begynne med styrke, ikke sant? Vel, det jeg tenker på da er grunnteknikk. De første 1-2 årene jeg tok magedanskurs ville jeg bare videre oppover i kursnivåene. Å terpe teknikk syntes jeg var pyton kjedelig. Jeg ville bare se alt hva denne verdenen hadde å by på. Heldigvis snudde det seg på veien, og jeg gikk flere ganger tilbake til å terpe teknikk. Det er også noe jeg sier til mine elever: vil du bli en flink danser, ta flere nybegynnerkurs. Det er ingen skam å gå tilbake.
Her vil jeg benytte anledningen til å takke min hovedlærer gjennom årene, Majken, for hennes fokus på rett teknikk på sine kurs. Jeg er glad for alt jeg har lært av henne. Så har jeg også plukket opp mye og annen teknikk fra workshops, festivaler og privattimer opp igjennom årene, og kommer aldri til å slutte å fokusere på korrekt grunnteknikk.
Min svakhet er vel også det samme: grunnteknikk. Spesielt armer, der har jeg noe å jobbe med – å ha dem i ro når de ikke skal gjøre noe, og gjøre de mer dynamiske slik at de harmonerer med bevegelser i kroppen. Det er litt sånn at jo mer du kan om en ting, desto mer ser du hva du trenger å tilegne deg av kunnskap for å kunne enda mer om den tingen.
Når vi ikke ser deg i et glitrende kostyme på scenen, hva gjør du da?
Mesteparten av tiden er jeg på min vanlige jobb som apoteker. Der får jeg brukt den akademiske siden av meg selv, så det blir påfyll for meg å ha magedansen i tillegg hvor jeg kan være kreativ og kunstnerisk. Jeg elsker dansen, den gir meg energi og glede. Samtidig ville jeg ikke hatt magedansen som eneste jobb. Jeg trenger impulser fra flere ting, og god balanse mellom hva som gir meg påfyll og hva som er nødvendig for å ha en stabil inntekt. Da faller jeg heller ikke i fella med å virke desperat etter elever eller danseoppdrag, og skulle jeg noen gang bli danselei kan jeg bare ta en pause eller sette en strek uten at det påvirker meg dramatisk rent økonomisk.
I løpet av sommeren har jeg fått meg en ny hobby, å fiske i innsjøer. Fangsten har ikke vært all verden, men roen av blikkstille vann som plutselig blir brutt av at en ørret vaker gir den beste kombinasjonen av mindfulness og spenning på en gang.
