Miniportrett av Marianne Lyngstad, instruktør i orientalsk dans på Inderøy i Nord-Trøndelag.
Tekst: Elisabeth Boye Okkenhaug
Publisert i Al Farah bladet nr 41/April 2006
Mot oss kommer en middels høy kvinne i komfortable klær. Det rødlige håret er bundet opp i en hestehale. Hun har en avslappet, ledig gange og et blidt smil. Hun virker robust og samtidig trygg. Hun er opplagt og smilende, selv etter en treningskveld med to danse-økter.
Marianne, kan du si noe om hva dans og bevegelse betyr for deg? – Jeg har alltid likt å trimme, blant annet å gå på ski. Da jeg begynte å danse i 1999, var dansen noe så totalt annerledes. Det var flott å kjenne på kvinneligheten etter å ha vokst opp med likestiling hvor de maskuline verdiene ble mest verdsatt. Jeg oppdaget at andre bevegelser kan være like gode og gi bedre opplevelse enn å ta skiene fatt. Det gikk fra store og effektive bevegelser over til mer nyanserte og mer elegante.
Hvordan kombinerer du de ulike bevegelsesformene i din danseundervisning? – Er danseundervisningen min preget av BK og tai chi? Det var spennende å høre. Jo, når jeg tenker meg om så bruker jeg prinsippene fra BK og tai chi i dansen. Jeg fokuserer på fri pust og på nærvær. Nærvær betyr å ha fokus på egen kropp, på nærvær i rommet og nærvær i forhold til andre. Jeg er bevisst på å arbeide med kroppen i sentrum. Da blir bevegelsene mer helhetlige og det er lettere å få fram flyten i dansen. Jeg fletter også inn massasje i avslutningen på undervisningen for å få helhet i timene.
Jeg bruker prinsippene om nærvær og flyt også når jeg danser selv. Når jeg trives i meg selv og er trygg, virker dette inn på omgivelsene. Jeg byr på meg selv både i undervisning og når jeg opptrer. Å opptre er en utfordring. Det er utviklende. Jeg kan vise hvem jeg er i dansen. Jeg kan være nervøs på forhånd, men når jeg kommer inn på scenen forsvinner nervøsiteten. Responsen fra publikum gir meg mye. Jeg kan faktisk føle et kick når jeg opptrer.
Din shimmy er blitt et varemerke. – Jeg har øvd mye på shimmy. Jeg har gått flere ganger på sommerkurs med Hilde Lund i Oslo, og hun påpekte mine svakheter og hjalp meg videre. Det har gjort shimmyen dyp og avslappet. Jeg prøver å undervise i den samme type shimmy selv. Noen ganger når jeg trener shimmy for meg selv kan jeg begynne å gråte. Jeg tror det løser opp spenninger i muskulaturen. Og jeg bruker shimmy til musikken når musikken forteller meg at det er shimmy. Etter hvert lager jeg mine egne koreografier. Jeg har gått mye hos Majken Wærdahl, hun har lært meg mye og har inspirert meg til å lage egne ting.
Bruker du dansen i fysioterapien? – Jo, jeg bruker den en del, både enkeltbevegelser og selve dansen. Det er artig og effektivt. Jeg bruker den på ungdommer, på kvinner med urinveislekkasje og kvinner med bekkenløsning, og jeg bruker den i en gruppe av kvinner med innvandrerbakgrunn. Dette gir meg totalt et bredere spekter i fysioterapien.
Hva med kombinasjonen tai chi og orientalsk dans? – Her gjelder det samme som i BK, å få tak i muskulaturen i sentrum av kroppen, finne balansen, ha tyngdeoverføring og ha fri pust. Tai chi utfordrer også oppmerksomheten. De tre bevegelsesformene virker godt inn på hverandre med en gjensidig påvirkning og positiv forsterkning.
Din datter Karoline på ti år er ofte med deg. Hvordan begynte hun å interessere seg for dansen? Karoline er nummer to i søskenflokken på fire. Hun begynte å lure seg inn for å sep å meg når jeg danset. Etter hvert oppdaget jeg at hun smugtrente for seg selv på rommet sitt. Så maste hun seg med når jeg skulle danse, både på kurs og orientalsk aften. I starten var jeg ikke så ivrig etter å ha henne med. Med fire barn på hjemmebane var dansen noe jeg ville ha for meg selv. Men det har utviklet seg til noe vi har felles, og Karoline er med både på kurs og på fester. I fjor deltok hun med dans på Ungdommens Kulturmønstring. Hun opptrer på orientalsk aften med egne koreografier. Dansen har nå blitt et givende fellesskap med min datter.
Når du ser framover, Marianne, hvor vil du være i dansen? Marianne tenker seg om før hun svarer. – Jeg vil fortsette å danse. Hvor mye vi jo vise seg, men jeg slipper ikke dansen. Jeg lærer stadig nye former og nye måter, og kan utvikle meg hele tiden. Om dansen er bra, kan den alltid bli bedre. Jeg tror at noe av det jeg vil arbeide enda mer med, er uttrykket i dansen. Følelsene. Jeg ser at jeg kan ha en del å hente der. Og jeg oppdager stadig nye ting som jeg kan forbedre. Der ligger kanskje hele den grunnleggende fascinasjonen, den iboende utviklingen som hele tiden ligger i dansen – og i meg selv. Sier Marianne i det hun drar hjem til familien etter en lang arbeidsdag som ble avsluttet med dansetimer; inspirerende både for henne selv og hennes elver.
