Tekst: Amina Ali
Publisert i Al Farah bladet nr 94/april 2021
Mens jeg var i Cairo i mars i år kontaktet jeg Shahrzad for et intervju til Al Farah magasinet, og hun inviterte meg hjem til sin leilighet i Zamalek, hvor hun skulle holde online workshop til live musikk. Leiligheten hennes er kjempediger med blant annet fem soverom, hvorav to av rommene brukes til kurs og videoopptak. Det er en eldre leilighet med stor takhøyde, store vinduer og tre balkonger. Mens Shahrzad startet sin online workshop med oppvarming akkompagnert av perkusjonisten Marshall Bodiker, fikk jeg muligheten til å gjøre et uformelt intervju med de to andre musikerne fra bandet; fiolinisten Amr Darwish og Oud spilleren Muhammed Hejry.
Fiolinisten Amr Darwish finner du på Instagram her
Oudspilleren Muhammed Hejry finner du på Instagram her
Amina: Hvordan er det for dere i musikkbransjen i Kairo i disse dager?
Amr: Det er vel som for resten av verden tror jeg. Det er noen få konserter her og der, men ikke så mye som før, jeg tror at aktiviteten i musikkbransjen er redusert med ca 60 prosent.
Muhammad: Jeg opplever situasjonen annerledes, for meg har ikke veldig mye forandret seg. Jeg sluttet med å spille på restauranter en god stund før korona-utbruddet, da disse jobbene betaler minimalt. Mine hovedjobber er å spille i bryllup samt å spille inn musikk, og dette har jeg fortsatt med under korona-utbruddet. Jeg selger også instrumenter på nett og underviser online i oud, så jeg har det egentlig ganske greit.
Amina: Hva opplever dere er de største forskjellene i musikkverden nå og før revolusjonen for ca 10 år siden?
Amr: For min del har det ikke forandret seg noe særlig etter revolusjonen. Jeg holder på med de samme tingene og jobber like mye som før innenfor min sektor, som er å opptre som solist og i ulike band.
Muhammed: Etter at den politiske situasjonen stabiliserte seg etter revolusjonen har ikke de klassiske musikksjangrene vært like etterspurt som før og nye musikksjangre har poppet opp, som for eksempel Mahraganat.
Amr: Folk vil ha noe nytt og det ble dannet mange utradisjonelle band og fusion band etter revolusjonen; det startet så smått også før revolusjonen egentlig. Mange band blander ulike sjangre, for eksempel bandet Darwasha som broren min og jeg spiller i, blander orientalsk musikk og heavy metal.
Muhammed: I mitt hjemland Jemen hadde vi revolusjonen ti dager etter Egypt. Jemen er helt annerledes enn Egypt, landet består i hovedsak av stammer. Etter revolusjonen har folk i Jemen begynt å føle seg friere, vi har nå liberale partier som også er en del av parlamentet der. Innenfor kulturverdenen er den største forskjellen at det etter revolusjonen var mulig å holde kulturkonserter og kultur ble mere synlig i samfunnet. Jeg jobbet frivillig på et tv show der jeg fikk muligheten til å opptre med min oud og min musikk. Før revolusjonen hadde vi ingenting av dette i Jemen – ingenting!
Amina: Det er interessant hvordan revolusjonen har gitt forskjellige resultater i de forskjellige arabiske landene. I Tunisia ble kultur og kunst mindre satset på rett etter presidentkuppet. Samtidig har rap vokst, og for første gang ble det lovlig med rap uansett hva tekstene handler om.
Amr: Ja, det er så forskjellig hvordan den arabiske våren har påvirket de arabiske landene; menneskene, politikken, kunsten og det frie ord.
Fiolinisten Amr Darwish finner du på Facebook her
Etter en kort pause dreier jeg samtalen inn på noe annet, jeg lurer nemlig på hvordan samarbeidet med Shahrzad kom i gang.
Amr: Vi har ikke jobbet med dansere tidligere, hun er den første, og vi startet å jobbe sammen fordi jeg kjenner henne fra før. Vi ble kjent da jeg spilte på en av hennes tidligere CD-produksjoner, for tre til fire år siden. Jeg visste ikke da at vi skulle jobbe sammen i fremtiden; vi har jo ikke vært en del av danseverdenen i det hele tatt. Dans i Egypt har et veldig dårlig rykte, uansett hvilken danser det er snakk om. Jobber man med en magedanserinne får man ingen høy status i musikkbransjen; men for oss er det greit. Jobb er jobb.
Muhammed: Vi har valgt å jobbe med Shahrzad fordi hun underviser og ikke er som “visse” andre lokale dansere. Hun danser ikke bare for penger men har en ekte pasjon for dansen og det er den største forskjellen, sånn for oss.
Shahrzads online undervisning finner du her
Muhammed understreker samtidig at alle nok har sine grunner til valgene de foretar seg i livet.
Amr: For et par måneder siden sa Shahrzad at live musikk var etterspurt på hennes online undervisning, og vi hadde vår første online konsert med dans nå nylig; med blant annet danserne Najla Ferreira og Oxana. Tidligere brukte Shahrzad ulike musikere til ulike prosjekter, men nå har vi sammen dannet et fast band.
Amina: Har dere noen prosjekter i fremtiden?
Amr: Hvem vet, en dag kanskje får vi gjennomført et live show med Shahrzad; det håper vi jo på. Men det blir ikke på Cairo Opera House, det er en umulighet. Cairo Opera House inkluderer ikke orientalsk dans, magedans er aldri en del av av kulturelle hendelser her. Jeg har sett det i Tyrkia, men ikke i Egypt. Folklore derimot, det er en helt annen sak. Også håper jeg vi snart kan reise på festivaler utenfor Egypt, kanskje få til en turne.
Jeg er fortsatt nysgjerrig på statusen musikere får i forhold til å jobbe med dansere. I Tunisia er det å jobbe på en cabaret definert som “lowclass” og de dårligst betalte jobbene. Uansett hvor flink musikeren er får han ingen høy status av det. Jeg spør Amr og Muhammed om hvordan det er i Egypt, er det verst å jobbe på en cabaret eller å jobbe med en magedanserinne?
Amr: Å jobbe med en danser, definitivt! For eksempel vet ikke moren min at jeg jobber med en danser og jeg kommer ikke til fortelle det til henne.
Muhammed: Man får ikke respekt som musiker uansett om danseren du jobber med er superstjerne.
Amr: Vi har ikke så mange cabareter som tidligere, nå er det nattklubb som er ”in”. Nattklubb er blitt et mer “vanlig” sted som alle kan dra til. Der er det stort sett Djs når det kommer til musikk, men av og til band.
Muhammed: Jeg vil bare nevne at når det gjelder at musikere får dårlig rykte av å jobbe med dansere, så er det ikke dårlig rykte blant publikum, men blant musikere seg i mellom. Du kan høre kommentarer som ”han jobber med en danser, åja, nei da er han på det nivået liksom”, som om du er en morder eller noe. Når det er nevnt betyr det ikke at alle andre jobber utenfor dansemiljøet er såkalte ”bra jobber”. Jeg har sluttet å jobbe på restaurant fordi folk viser veldig lite respekt, jeg opplevde flere situasjoner der servitørene var uhøflige og snakket nedlatende til meg.
Amina: Kan dere fortelle meg hva dere tror personlig er grunnen til at det er så lav status å jobbe med dansere? De fleste dansere er jo klar over dette fra før, men det er sikkert mange som er nysgjerrige på hvorfor det er sånn og vil høre deres syn på det.
Amr: På 60-tallet og tidligere ble dansere presentert som stjerner og store artister, men på 70-, 80-, og 90-tallet fikk danserne et mye dårligere rykte.
Amina: Som på Fifi Abdos tid? Kvinnen som alle elsker?
Amr ler og begynner å fortelle at hun kanskje egentlig er grunnen til at dansere fikk et dårlig rykte. Han sier at hun er kjent for sin “low class” måte å være på, hun oppfører seg veldig “baladi”. Han forteller videre at egypteres oppfatning av kvinner som har valgt magedans som yrke har gjort det fordi de kommer fra fattige levekår, ikke hører på familien sin og generelt har dårlig moral.
Muhammed: Fifi Abdo for eksempel fikk jo barn med sin livvakt tidlig i sin karriere. Nå oppdrar hun barnet sitt med helt andre verdier og holder det langt unna alt som har med dans å gjøre. Selv i dag vil ofte ikke managere jobbe med de lokale danserne. De blir sett på som uforutsigbare som kun danser for penger og plutselig stikker av hvis de får muligheten til å gifte seg med en rik mann. De utenlandske danserne er en helt annen sak, de har jo ikke den samme bakgrunnen og derfor blir det sett mer på som kunst det de gjør. Selv om utenlandske dansere blir mer respektert betyr ikke det at magedans-imaget forandres. Det er fortsatt ikke sosialt akseptert å gifte seg med en magedanserinne.
Amr ler og sier at han synes det er morsomt når utenlandske dansere plutselig gifter seg med fattige egyptiske menn. Han forteller at for ca to år siden var det en stor skandale i Egypt når en kjent danser, som han ikke vil nevne ved navn, giftet seg med tidenes “low class” mann, nemlig han som pleide å bære koffertene hennes. Han finner det helt uforståelig at hun kunne finne på å velge seg en slik mann.
Helt til slutt lurer jeg på hva de liker å spille og hvorfor. Og om de har noen favoritt- låter, – artister og -sjanger.
Muhammed: Jeg liker best å spille gammel klassisk “samayni”-musikk, det er musikk fra Jemen og opprinnelsen til muwashahat. Musikkstilen er over tusen år gammel og består både av instrumenter og av sang. Nå nylig har jeg faktisk begynt å like egyptiske klassikere også, noe jeg ikke gjorde før da jeg syntes det ble alt for “tungt”. Etter at jeg begynte å jobbe med Amr, som er min lærer og mentor, har jeg fått sansen for Baligh Hamdi og Mohammed Abdel Wahab.
Amr: Det jeg trives aller best med er når jeg improviserer og er “fri”. Ellers liker jeg egyptisk musikk, tarab og faktisk flere tunisiske sangerinner som blant annet Latifa og Dhekra. Dorra er også fantastisk, hun er en tunisisk sangerinne som er veldig populær i Egypt men ikke i Tunisia.
Amr og Muhammed må nå forlate stua der vi har sittet og pratet – nå skal de spille live online. Jeg får lov til å være med og sitte bak kamera å høre på. Etter å ha sittet og hørt på “Fakarouni” i tre timer er jeg enda ikke lei musikken. Jeg blir sjeldent lei en klassiker. Musikerne spilte en kortversjon av “Fakarouni”, på rundt fire og et halvt minutt, men de fikk fortsatt med alle de viktigste delene av låta uten at den virket ”forkortet” på feil måte. Med bare tre musikere var musikken klar og tydelig og instrumentene kom ekstra godt frem, og Amr er fantastisk på fiolin!
Soot il Sharq er et musikalsk ensemble som gjenskaper det klassiske Takht Sharqi (lite akustisk band) som spesialiserer seg på klassisk egyptisk musikk. Gruppen består av internasjonale musikere med opprinnelse fra Egypt, Jemen, Saudi-Arabia og USA.
Tekstforfatter Amina Ali bor for tiden i Tunisia, hvor hun opptrer og underviser orientalsk dans. Hun har tidligere undervist på Studio Orient og har AATEC instruktørutdannelse. Hun har vært arrangementsansvarlig i Al Farah siden 2014 og ble styreleder våren 2016.
