Betraktinger – tekst av Tor Ole Ree
Publisert i Al Farah bladet nr 51/november 2008
«Man må ennå ha kaos i seg for å skape en dansende stjerne». Jeg vet ikke om Friedrich Nietzsche så orientalsk dans.
Den tyske filosofen Nietzsche hevdet at livets egentlige mening var å finne i kunsten, på bekostning av vitenskapen. Kan dette overføres til magedans? Mulig det. Blir det for pent, harmonisk og pyntelig mister iallfall jeg interessen. Danserne må ville noe, bare ikke få meg til å gjespe. Orientalsk dans handler for meg om følelser, ikke om paljetter.
Jeg grunner på dette når jeg prøver å oppsummere inntrykk av orientalsk dans, slik jeg har opplevd det fra tilskuerplass de siste årene. Hvem har gjort mest inntrykk og nådd fram? Det er et mangfold av kvinner som på ulik måte ønsker
å formidle livsbejaende glede og kanskje noen halvglemte sorger.
Noen opptredener ryster meg. Første gang var under begynnelsen av ramadan i Istanbul i oktober 2005. Som reisende er jeg grunnleggende skeptisk til «middag med show». Turistfellene er mange, opplevelsen kan være så som så. Det jeg opplevde i Marrakech gremmes jeg fortsatt over. Men det jeg fikk se på Orient House i Tiytaro Cadessi No. 27, står i en særklasse. Jeg vet ikke navnet på henne – «the queen of the belly dance». Det hun gjorde og fortsatt gjør kan skremme fanden på flat mark. Jovisst har hun gjort dette showet utallige ganger, og jada – showet inneholder også turistfjas og moro. Men bedre artisteri, teknikk og show skal du lete lenge etter. Dronningen ved
Bosporosstredet bærer sitt kallenavn med rette. Er du i Istanbul, gakk hen og se!
Neste dansesjokk fikk jeg en forblåst vinterkveld på Inderøy i Nord-Trøndelag. Festen til Innherred danseforenings fredag 20. januar 2006 samlet knapt halvfull sal. Det burde vært flere. Kulturhuset hadde samlet en variert bukett
trønderske dansere. Småvakkert, tenkte jeg om de flagrende slør. Det var altså ikke de tradisjonelle magedansinnslagene som toppet kvelden, men en bulgarsk kuchekdans. Gjestedanser Lee Figenschow stormet gjennom salen. Rå, kraftfull og elegant på samme tid. Jeg ble mildt sagt overveldet – og tenkte på alle på Inderøy som gikk glipp av denne storartede kulturopplevelsen.
Randa Kamel røsket meg også opp av en smådvask stemning. Hennes opptreden på Oslo Oriental Dance Festival i februar 2006 var en oppvisning i hvordan orientalsk dans skal gjøres for å fenge – iallfall min interesse. Randa Kamel har den fenomenale evnen at hun fanger deg igjen og igjen med sin lidenskap og eksplosjoner. Det svinger fra såre mjau til emosjonelle tordendrønn. «Jess, I want more!»
Randa Kamel sin YouTube kanal finner du her
Video: Carla Silveira, 2008 i Brasil:
[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=cYnvgKTkBWU[/embedyt]
Carlla Sillveira trollbandt meg på samme måte da jeg overvar Stavanger orientalske magedansfestival høsten 2006. Kombinasjonen av ynde, perfeksjonisme, følelser og utstråling bar meg ut på drømmenes vinger. Nei, jeg ble ikke lurt av hennes medbrakte vinger. Det var for meg små glimt av hennes sjel som ble formidlet. Hun ga meg en stor opplevelse denne kvelden.
På min liste over de fem beste opplevelser fra magedansmiljøet kommer egyptiske Alya. Hun er en sjelden og annerledes blomst i Zagroutahs miljø
i Trondheim. Desember 2006 ble hun utsatt for en stygg bussulykke og hardt skadet. Den første tiden etter ulykken på Dovre visste hun ikke om hun kunne stå på scenen igjen. Den 5. mai 2006 var hun endelig sterk nok til å fortsette der hun slapp. Hennes danseopptreden denne kvelden er etter min klare mening legendarisk. Den var emosjonelt sterk, og som publikummer og foto-
graf ble jeg langt på vei satt ut. Det er nettopp slike øyeblikk jeg håper og drømmer om å få oppleve når jeg oppsøker kulturarrangementer. En sjelden gang skjer det noe uventet, noe større. Det skjedde denne kvelden. I ettertid spør jeg meg, hvor var de – kulturjournalistene i Trondheim? For meg ble en stjerne født den kvelden.
