Tekst: Vibeke Vesterhagen.
Publisert i Al Farah bladet nr 32/2003
Like før Al Farah møter Michelle Isabelle Galdo har hun kommet hjem fra Trondheim. Der har hun gjennomført sin siste forestilling med dansetroppen i «En reise langs Nilen». Forestillingen har vært unik i norsk sammenheng, og startet opp med premiere på Musikktheateret på Østbanen 29.mars 2002 etter en idè av Hilde Lund. Høsten 2003 kan det være slutt. Michelle er likevel usikker på hvor ferdig hun og de andre danserne egentlig er med showet.
– Tilsynelatende var dette siste forestilling, men vi er litt uenige om hvor ferdige vi er med den og ikke. Men sånn som det ser ut nå var dette siste gangen, sier Michelle.
Et annet nylig og trolig avsluttet kapittel i Michelles dansekarriere er Cafè Habibi, der nok veldig mange kjenner henne fra. Stedet var en yndet samlingsplass for magedansinteresserte, men ble i slutten av august øyeblikkelig stengt etter at Næringsmiddelstilsynet fant store mengder smuglerkjøtt og brennevin kamuflert som eddik. Hva som egentlig skjer der, vet hun ikke.
– Aner ikke, jeg har fortsatt ikke hørt noen ting….Det er veldig synd synes jeg, ikke bare for min egen del.
Dansende gravemaskin
Før den orientalske dansen, drev Michelle med flamenco. Men det ble den orientalske dansen som virkelig kapret henne. Selv om hun først avfeide den orientalske dansen etter å ha fått vond rygg etter et helgekurs, gav hun det likevel en ny sjanse. Det var de feminine bevegelsene som appellerte til henne.
Hun startet på kurs med Jamila Henni-Chebra på CAK (Center for afrikansk kulturformidling) mens hun levde av hud- og negldesing i 1997. Jamila fikk satt Michelles bekken på plass og rettet henne opp, og dermed var det gjort. Musikken tok hun kjapt, og hun kjente at hun klarte å improvisere. Kort tid ut i kurset spurte en medelev om hun ikke ville undervise henne privat, og en dansepedagog var født. Men hun var godt inne i dansen, før hun oppdaget den på virkelig.
– Jeg kunne improvisere og koreografere, men jeg visste ingenting om dansen. Så det er noe som har kommet i etterkant. Både dette med stilarter og kulturen, sier Michelle.
Video: Michelle på Habibi Cafe, 2003:
Michelle har danset på flere anerkjente steder opp igjennom tiden, blant annet Al Chouf og Al Amir i Oslo. Hun har hatt orientalsk danseforestilling med Siw Øksnes på Cosmopolite, og danset med Morten Abel på TV2s reklamekonkurranse Gullfisken. Michelles første jobb var på Tusen og én natt i Kristiansand, en jobb hun delt med Barbro Zedini, som døde under tragiske omstendigheter i 1999. Men som de fleste dansere vil kjenne seg igjen i , er ikke alle oppplevelser like oppmuntrende. På den tyrkiske restauranten Avanos på Grünerløkka i Oslo, fikk hun mer eller mindre sparken.
– Jeg tror nok ikke det var på grunn av dansen, men de ville at jeg helst skulle sitte i baren og ta vare på kundene. Men da jobbet jeg ved flere andre restauranter også, og fløy mye fram og tilbake. Men det ville uansett vært uaktuelt!
Hun har også opplevd å regelrett bli feid av banen – av en traktor! – Jeg var på et gravemaskinstevne, der de skulle vise fram nye, store maskiner til maskinfolk, ler Michlle. – Der skulle jeg da gjøre mitt show midt blant mange i utgangspunktet uinteresserte mennesker. Og plutselig kommer det en gravemaskin ut som danser i takt med musikken – og jeg var på langt nær ferdig. Det var flaut. Det er stadig vekk sånn at man er nødt til å ringe kollegene sine for å klage ut litt eder og galle. Men den slags episoder kan man ikke forutse, så da er det bare å føre det opp på «driti-ut-lista». Men ber kunden om at jeg skal komme ut av en eske, sier jeg pent nei takk. Den slags jobber gjør man kun én gang i karrieren. Etter hvert blir jobben en hverdag, og man må sile.
Halvt filippinsk
Arbeidsdagen til Michelle dreier seg om kunst fra èn orientalsk del av verden. Etternavnet hennes er fra en annen. Det svært så unorske etternavnet Galdo har Michelle fra Asia, fra Filippinene. Familien på farssiden er opprinnelig derfra. men er bosatt i USA, der Michelle ble født. Selv har hun aldri vært på Filippinene, men kunne veldig godt tenkt seg å besøke landet.
– Jeg har veldig lyst til å komme meg til Filippinene, men føler det nærmest som en plikt å gjøre det sammen med familien, sier hun. Asiatisk føler hun seg ikke i det hele tatt.
– Jeg har ikke noe filippinsk miljø eller venner rundt meg her. Men jeg har begynt å sondere terrenget, og språket er jeg i gang med å lære.
Skal Michelle reise langt, blir det enten til USA på familietur, på kjærestetur med husbond Andreas, eller til Kairo i forbindelse med jobb. Siden hun startet å danse orientalsk i 1997, har hun vært i Kairo ved tre anledninger. Hun føler hun får mye input til dansen hjemme i Norge også.
– Ja, nå føler jeg det. Men så har jeg da også sett hvordan ting gjøres der nede. Det er noe helt annet enn her. Vesten krever noe helt annet enn hva egypterne gjør. Her må man ha mer show over kort tid. Der har de sine få bevegelser som er ens egne som de kjører om og om og om igjen uansett hvilken stil de danser. Og det er flott, det er deres varemerke. Men nordmenn ville ha kjedet seg, de trenger mer som skjer innenfor femten minutter.
Man ser veldig godt at du har din egen stil og dine egne finesser. Hva er dine yndlingsbevegelser?
– Jeg ser at dersom jeg improviserer ender jeg opp med å gjøre mye nedadgående hofter av forskjellige varianter. Og så liker jeg rolige og seige bevegelser, og jeg liker å danse balady for meg selv – det er deilig. Men jeg har aldri kunne gjøre det annet enn i «En reise langs Nilen». Det har vært et ønske lenge.
Standarden på dansen i Norge synes hun er høy, og synes det er unikt at alle danserne her har sin egen stil. – Det må komme av at de færreste av oss har gått hos bare èn lærer over lang tid, men heller jobbet mye for oss selv og dermed utviklet egen stil.
Det ble ikke lett for mye kompromisser når flere dansere skal lage noe sammen slik som dere har gjort med «En reise langs Nilen»?
– Nei, for veldig mange ganger sier musikken fra at «her må det være sånn og slik», og da er vi enige om det. Og det er ikke så veldig mye bevegelser å enes om , det er mer det med rekker og retninger, det å gjøre det til gruppedans. Det minste problemet er å lage koreografiene, sier Michelle. Man er også avhengig av personlig kjemi når man skal danse flere sammen, og Michelle innrømmer at danserne i «En reise langs Nilen» nok var ganske ulike personligheter.
– Vi er ulike, vi er veldig ulike. Men vi har en grundig fellesinteresse, som gjør at vi fokuserer direkte på arbeidet. Etter hvert som vi har jobbet sammen har vi blitt kjent med hverandres grenser. Jeg står i midten, og så har vi to ytterfløyer, men det fungerer. Det tok noen uker og noer reiser før vi fant ut av hverandre.
Video: Divas of Bellydance – fra 2008. Michelle er danseren i gul drakt. Resten av danserene er Siw Øksnes, Helene Skaugen, Lee Figenschow, Majken Wærdahl og Hilde Lund.
Stresser ikke med jobb
Privat trekker Michelle seg ut fra magedansmiljøet, og gjør lite som har med arabisk kultur å gjøre når hun ikke jobber. Hun hører på annen musikk, og har mange venner utenom miljøet. Magedansen er jobbhverdagen. I sommer flyttet hun til Røa, nær Hovseter der hun vokste opp. Mannen og Michelle gikk i sin tid på samme skole, og kikket på hverandre i mange år. Hun var for mystisk til at han våget å snakke med henne, og han var et år eldre slik at hun ikke våget å snakke md ham. Men i 2000 sa det klikk, og i dag er de gift. Og Michelle har klokkertro på at det kommer til å vare livet ut. – Det er det ingen tvil om. Det funker så bra. Han er musiker og har bandet «WE» og sitt eget studio, og jobber kvelder som meg. Vi har formiddagene sammen. Det er deilig.
Men hva skal du gjøre fremover, hva er ambisjonene dine?
– Ikke noe videre nå. Jeg har lært veldig mye, og er fornøyd foreløpig. Jeg har gjort mye mer enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre med dansen. Jeg har aldri hatt noen klare mål med dansen, men har blitt trukket inn i ulike samarbeid. Det var Hilde Lund som satte i gang «En reise langs Nilen», og det var Siw Øksnes som dro meg med på forestillingen på Cosmopolite og Barbès. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal si, men det snakkes om å sette i gang noe nytt, men hvorvidt jeg skal være med vet jeg ikke. Så får vi jo se om jeg plutselig skulle finne på noe og invitere med meg noen. Men jeg trives veldig godt med å undervise, og se utvikling hos elevene mine. Jeg stresser ikke med å finne meg noe nytt å gjøre. Dukker det opp et fint sted med en litt fin innramming, et bra gulv, så kanskje? Jeg har lyst til å lære noe nytt, men ikke nødvendigvis dans. Jeg har også savnet veldig å kunne være hjemme, sammen med mann og venner, med eller uten barn.
Så du er ikke rastløs?
– Nei, nå får det flyte litt. Så får vi se.
