– en totalt subjektiv anmeldelse
Leilat Hilde er Hilde Lunds siste prosjekt. Leilat-konseptet innebærer en sjanse til å se en danser utfolde seg i ulike stilarter gjennom en hel kveld, og ifølge reklamen ligger dette tett opptil hvordan en kan oppleve magedans i Kairo. Den første Leilat Hilde i mai ble utsolgt på kort tid, og det ble derfor satt opp ny forestilling i september, som denne anmeldelsen er basert på.
Publisert i Al Farah bladet nr 52/januar 2009
Tekst: Marte Kjøll
Man kan jo spørre seg hva som egentlig skiller dette konseptet fra et av Hilde Lunds andre hjerte- barn – Layali Raqs – bortsett fra selve settingen. Ifølge Hilde selv ønsket hun å lage en sosial setting for publikum, slik at de kan hygge seg, spise og snakke mellom dansenumrene, i motsetning til å sitte på rekke og rad i mørket i en stor sal. For danseren er det også en helt annen opplevelse å danse på en intim restaurant i forhold til på en scene.
Jeg er svært glad i å se orientalsk dans på scene. Danseren har rikelig med plass til å utfolde seg, og man får dermed virkelig nyte godt av ved- kommendes koreografiske ferdigheter som evnen til å skape mønster, utnytte horisontalt og vertikalt rom, bruke musikalske fraser og lignende. Jeg synes imidlertid at magedans på scene mister mye av det som gjør denne dansen så spesiell, nemlig kommunikasjonen mellom danser og publikum (egentlig også med musikere, men så heldige er vi ikke i Norge ennå). I Kairo sitter folk gjerne og roper kommentarer til danseren, og musikerne drar gjerne en vits eller to, til stor glede for de som sitter nærmest. Mye av teknikken i dansen, som små vibrasjoner og subtile torsobevegelser, forsvinner også lett i en stor konsertsal, mens i en intim restaurantsetting kan man virkelig studere bevegelsene på nært hold.
Al Barouk er en lun og koselig restaurant i Oslo, perfekt for hustrige septemberkvelder. Lokalet passer utmerket til formålet, med bord satt opp langs veggene er det godt med armslag for danseren i midten, og få tilskuere blir sittende langt bak i periferien og strekke nakke. Betjeningen kunne kanskje vært litt kjappere på labben, men så blir vel det heller ikke skikkelig Kairo-stemning uten den karakteristiske avslappede egyptiske servicen …
Krympende Visa-kort
Showet åpnet med madjensien Raqs Bedaya og Hilde entret i en prinsessedrøm av en rosa drakt som fikk Visa-kortet mitt til å krympe seg. På det aller første magedanskurset jeg tok med Hilde var jeg veldig imponert over at hun kunne smile så bredt og tilsynelatende hygge seg så voldsomt bare ved endeløse repetisjoner av grunnbevegelser, og denne utpregede dansegleden gjør seg fortsatt bemerket hver eneste gang jeg ser henne. Når Hilde entrer scenen sprer hun danseglede som løvetannfrø i frisk bris. Raqia Hassan i Kairo har uttalt at en god danser må få henne til å slappe av, og Hildes utpregede vennlige og blide utstråling oppnår akkurat dette – jeg følte meg i hvert fall riktig så komfortabel der jeg satt og glefset i meg himmelske mezaer fra Al Barouks kjøkken.
Hilde danset som ventet bra, men jeg ble ikke helt bergtatt av koreografien. Jeg følte at jeg satt mye og gjettet meg til hva som ville komme; typiske Hilde-bevegelser som hoftesirkler med eller uten shimmy, juveler, bodywaves, tvister på vektlagt ben. Mot slutten kom det plutselig et friskt spark à la Raqia, og noen trinn med Samia Gamal- inspirert skjørtehåndtering som overraskende momenter, men jeg kunne likevel ikke helt riste av meg følelsen av at «dette har jeg sett før». Jeg var litt skuffet, rett og slett.
Når det er sagt tviler jeg på at det var noen andre i lokalet som tenkte det samme. Jeg har brukt en god del tid i Hildes klasser de siste årene, og jeg kjenner ikke til mange andre som har spist Pytt-i-Panne fra Rimi til kr 24,50 fem dager i uka, for heller å bruke matbudsjettet på kurs og privat- timer på Navlen Magedansstudio. I og med at jeg er så familiær med Hildes stil, skal det litt mer til for meg enn for andre å bli overrasket og fascinert.
Gråtende, kalde hjerter
Akkurat mens jeg satt og bekymret meg litt for om dette skulle være mitt generelle inntrykk gjennom hele forestillingen, kom Hilde feiende inn til Nebtidi Mnin el Hikaya og tok fullstendig pusten fra meg. Musikken var en utrolig flott versjon av Abdel Halim Hafez’ klassiker, og koreografien fanget opp alle nyansene i musikken og formidlet disse på en nydelig måte. Tekniske finesser kom på rekke og rad. Hilde hadde tydelig fått varmet opp litt, og jeg tror dette er noe av det beste jeg noensinne har sett henne danse. Jeg var fullstendig fjetret, og måtte tørke flere tårer i løpet av dansen. Dette var kuriøst nok yndlingsdansen til mitt mannlige, ikke- dansende følge for kvelden også.
Ikke før hadde jeg fått svelget unna klumpen i halsen, stod Oum Kalsoum på programmet. Wudnha helw («øret hennes er fint» / «hun har et godt øre») sier egyptere om dansere med god musikk- forståelse, og jeg tør påstå at denne tolkningen av Lissa Fakir kunne fått den mest kaldhjertede egypter til å bryte sammen i gråt. Her fikk vi se selve personifiseringen av musikalitet og innlevelse. Nydelig utførte tekniske C-momenter ble flettet sømløst inn, uten at de overdøvet det følelses- messige aspektet som er så essensielt i enhver Oum Kalsoum-tolkning.
Rent generelt har Hilde en tilnærmet plettfri teknikk og et svært godt musikkøre, noe som gir seg til kjenne spesielt i litt mer avansert komponert musikk. Hun veksler fint mellom å danse til melodien og til rytmen og har den typiske egyptiske evnen til å leke med musikken; dra ut en tone her, hoppe over en takt der.
Kort kjole og løs snipp
Når jeg ser dansere som danser baladi med akkurat det samme uttrykket som de danser oriental, som igjen er akkurat slik som de danser shabi, bare med forskjellig musikk, så begynner jeg å kaldsvette. En av Hildes største styrker som danser, etter min mening, er at hun setter et veldig særpreg på stilartene hun danser. Hun har en elegant, verdig oriental, en baladi med tydelig Hilal-innflytelse, og typisk en tung, jordnær saidi. Etter tre orientaler på rappen så jeg derfor fram til å «roe ned» med litt skikkelig raqs assaya. Det ble imidlertid ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Jeg følte at musikken som var valgt var altfor rask til å kunne formidle det typisk tunge, stolte saidi- uttrykket. Det ble lite kjepptriks og mye «egyptisk kabaret-saidi», med kjeppen kun brukt som ramme til bevegelsene. Det ergret meg, for jeg vet at Hilde sitter inne med mange flere barske saidi-triks enn det hun viste her.
Til gjengjeld ble jeg svært positivt overrasket over shabien. Jeg var i utgangspunktet lite klar for enda en «morsom» shabi, med kort kjole, høye hæler og tyggegummi, og jeg ble veldig forventnings- full da Ahmed Adaweyas Ayila Tayha lød over høyttalerne. Nå hadde folk endelig kommet ut av «vi skal se på forestilling»-modus, og var blitt litt løsere i snippen. Her kom endelig den avslappede Kairo-stemningen, mens Hilde spankulerte fra bord til bord med sparsommelige markører, og kvalitet framfor kvantitet var en meget vellykket strategi for dette nummeret.
Ramlende haker
Programmet inneholdt tre tabla-soloer, et faktum jeg hadde noe ambivalente forventninger til. Etter to overvintringer i Kairo høstet jeg stor anerkjennelse fra Raqia Hassan da jeg i vår kom tilbake fra show på Nile Pharaon og erklærte at jeg ikke likte trommesoloer lenger – «you are Egyptian now!». Vel, jeg er tydeligvis ikke fullblods ennå, for jeg møtte meg selv kraftig i døra denne kvelden! Hver eneste trommesolo var en overlegen demonstrasjon av shimmy- ferdigheter, jeg tror den eneste jeg har sett som kan matche Hilde på dette området må være Soraia Zaied, en av Kairos store danse- stjerner. Det var åttetall, sakier, markører og tvister, alltid med Hildes karakteristiske, jevne, avslappede og akk så fascinerende shimmy. Da hun etter baladien satte i gang med en forrykende serie ristende, vertikale åttetall i stadig skiftende retning, så jeg bare hakene ramle ned rundt meg. Selv følte jeg meg nesten hensatt til mitt aller første magedansshow og fascinasjonen jeg opplevde da.
Generelt satt jeg stor pris på det litt «nye» i forestillingen. Jeg likte godt å se Hilde bevege seg utenfor sin egen «stilramme», både når det gjelder dans og drakter, og bare disse små faktorene gjorde at jeg straks fikk skjerpet oppmerksom- heten. Jeg var på forhånd advart av Hilde selv om at baladi-drakten var «grusom». Den var virkelig så stygg at den nesten var kul – sebra- striper i blått med blå plastmynter – men da jeg hadde fått vent meg til den syntes jeg egentlig det var herlig forfriskende at til og med Hilde, som vi er vant til å se ulastelig antrukket i en kreasjon fra Madame Amira, kan svinge seg med noen harry plastmynter rundt stjerten. Hildes figur og tekniske ferdigheter kler det aller meste, og det er veldig inspirerende å se at hun prøver ut både nye teknikker, trinn og drakter.
Løvetannhjerte
Da teen var drukket og showet over, og jeg atter stod ute i mørket i Motzfeldts
gate, enset jeg knapt den sure vinden som blåste rundt ørene. Mitt hjerte var fylt med vårluft og spirende løvetann, fornyet inspirasjon, samt en stadig tilbakespolende indre film av de lekreste shimmyer som lekte seg som viltre foler på Hildes perfekte midje. Leilat Hilde ligger i skrivende stund an til å bli satt opp enda to ganger, og fire oppsatte show i lille Oslo anser i hvert fall jeg som et solid kvalitetsstempel fra det norske magedans- folket.
