Tekst: Una Husveg
Publisert første gang i Al Farah bladet nr 6/juni 1997 – gjentrykk i Al Farah bladet nr46/juni 2007
Al Farahs redaksjon har gjennomført en uformell undersøkelse med det formål å danne et bilde av hvorfor norske kvinner danser orientalsk dans, en danseform som umiddelbart kan synes kulturelt fjern fra våre egne uttrykksformer. Svarene redaksjonen mottok viste at motivasjonen spenner fra forkjærlighet for gull og glitter; via ren og skjær danseglede, opplevelse av bedre kroppsbeherskelse og et bedre selvbilde/kroppsbilde, til trivsel i det kvinnefellesskap som vokser frem i miljøet rundt dansen.
Al Farahs redaksjons medlemmer har gitt seg forskningen i vold, og presenterer her en statistisk meget lite valid utredning av ovennevnte forhold; og skam dere alle dere som fikk tilsendt undersøkelsesskjemaet og som aldri returnerte det! Det er deres skyld at vi må basere oss på spinkelt grunnlag! Desto mer ros til de norske dansende kvinnene som har bidratt til å bære forskningen rundt orientalsk dans i Norge videre…
Den europeiske fascinasjonen for det eksotiske og fjern, eller…?
En forkjærlighet for arabisk kultur, spesielt dans og musikk, er gjennomgående i de svarene vi mottok. Noen er blitt tiltrukket av kulturen først og fremst, og opplever musikk og dans som en infallsport til videre opplevelser og forståelse av arabisk kultur i sin mangslungenhet. Andre har fått sin introduksjon til det arabiske gjennom sitt hjertes utkårne – ya Habibi! – for så å «finne seg selv» i dansen og kulturen. Flere av oss som nå er oppslukt av orientalsk dans har begynt våre karrierer enten gjennom fascinasjonen for kulturen og /eller en representant for ditto. I noen tilfeller er det reiseopplevelser som har inspirert til interesse for kulturen og til å danse. Faktorenes rekkefølge er ulik, og kanskje ikke alltid like lett å se i retroperspektiv!
De av oss som er blant de fascinerte er tydeligvis også tiltrukket av farger, gull og glitter – noe vi jo har full anledning til å leve ut gjennom utpreget smakfulle varianter av chiffon, paljetter, gull, perler, frynser etc. Kan det være et snev av prinsessedrømmen, eller forleste vi oss på 1001 natt som barn? Undertegnede har for øvrig vage bilder i hodet fra barndommens forsideillustrasjon på en helt sikkert billig og dårlig pocketbok, med Salome og de 7 slørs dans. Min første single var dessuten Desert Song, en operettesak, med ett stk vakker sjeik og ett stk vakker hvit kvinne på ett stk vakker araberhest i ørkenen… Barndomsopplevelser har vært inspirasjonen for andre også; én nevner å ha sett magedans på tv som barn, hvorpå det var gjort, fascinasjonen «satt der».
Glede
Men det er ikke bare forestillingen om duftende røkelse og besnærende eksotisk sensualitet bak et slør som tiltrekker. Nettopp opplevelse av kvinnefellesskap og nye vennskap nevnes av flere som viktig, både med tanke på motivasjon og utbytte i forhold til dansen. Her kan man jo trekke en umiddelbar parallell til dansens funksjon i den arabiske kontekst, hvor kvinnene i stor grad danser for hverandre, uten menns tilstedeværelse. Opplevelsen av kvinnefellesskapet rundt dansen har vel flere opplevd under opphold i arabiske land, hvor man har blitt invitert inn i kvinnedelen av huset, og man har blitt tatt med i dansen, en opplevelse som ikke blir mannlige turister til del.
Vårt kroppsbilde
Her er vi tilbake til det som er blitt nevnt tidligere vedrørende danseglede. For noen er (eller har vært) dansen en vei ut av et dårlig forhold til egen kropp og kvinnelighet. Orientalsk dans oppleves av de fleste som en danseform som gir rom for å danse med den kropp du har, det er ikke nødvendig å være syltynn eller av ballettdanser-format for å danse.
Norske kvinner vil også føle seg kvinnelige, men har kanskje problemer med å definere og «realisere» sin kvinnelighet. Til tross for at vi trasker rundt med vår granngivelig kvinnelige kropp, har en del kvinner komplekser rundt å se seg selv som myk og feminin. Men som én sier: «Jeg har en kropp som er ålreit å bruke til annet enn å forflytte meg med». Og nettopp dette er det flere som på ulike vis angir om motivasjonen for å ha valgt orientalsk dans som sin; den gir rom for å være kvinne, og for å bruke sider av vår kvinnelighet som vi ikke tar fram ellers. En del av svarene trekker også frem trenings- og helse-aspektet ved dansen; det er en gledesbetont form for trening, og det er godt for stive kropper.
Dans er kommunikasjon
Dansen er også en portåpner og kontaktskaper i den arabiske kontekst. Arabere er generelt interesserte i og gjestfrie mot utenlandske gjester i sitt land, men – som noen av svarene tilsier – entusiasmen og feedbacken er enda større om man deltar i dansen, det være seg på fester eller hjemme på stua under besøk. Om man i tillegg viser at man kan «deres» danseform, vil ovasjoner sjeldent være langt unna. Dansen fungerer som en portåpner inn i en verden hvor man ellers kan bli sett som «enda en turist». Status endrer seg til «en som vet og kan noe om vår kultur». Man får innpass og aksept på «arabiske premisser» i større grad.
Arabere flest har den gode egenskap at de er tiljublende. Det skal lite til før de komplimenterer både dine arabiske gloser og hofteslag, og knips så føler du deg som Fifi Abdou. Dessuten blir folk naturligvis nysgjerrige når de ser en «turistdame» som mestrer orientalsk dans, og dette i seg selv er kontaktskapende.
Når man for øvrig ikke snakker arabisk, kan samtaler bli relativt begrenset. I slike situasjoner er dansen forløsende, dansen blir en form for kommunikasjon mellom personer uten felles språk.
Tilfredshet og kvinnelighet
Vår miniundersøkelse har nok ikke frembragt noe overraskende resultat, selv om vi ikke har et bredt grunnlag å basere oss på. Skal vi ta utgangspunkt i de svar vi fikk, så er det få norske kvinner som ser på orientalsk dans som en form for «feministisk» bli-kjent-med- deg-selv-teknikk, eller som har en new-age-tilnærming á la «urkvinner som danser omkring med ulver». Glede i ulike former og tilfredshet over egen kropp og kvinnelighet synes å være norske kvinners hovedmotivasjon for å danse orientalsk dans.
