Charis

Tekst: Solveig Rye Ghatso

Publisert i Al Farah bladet nr63 /november 2011

Trine Johansen er en dame som imponerer meg stort. Hennes innsats for den orientalske dansen i Stavanger både som kursholder og som en av arrangørene av Stavanger magedansfestival så vel som hennes «rett frem klar tale» personlighet gjør sitt til at jeg får lyst til å presentere henne for alle Al Farahs lesere. De fleste kjenner henne som Charis, hun er 45 år, født og oppvokst i Sørreisa i Troms fylke. Hun utdannet seg til sekretær, men måtte omskoleres etter tre skulderoperasjoner. Nå er hun barne- og ungdomsarbeider, og jobber som baseleder på en SFO i Stavanger hvor hun har bodd siden 1991.

Ditt dansenavn Charis, hva betyr det? Hvorfor er det viktig for deg å ha et dansenavn og hvorfor akkurat det?

Hovedårsaken til at jeg tok et dansenavn, var at jeg trakk meg ut av Habibi Magedanssenter da jeg hadde lyst å starte for meg selv, og da trengte jeg et navn. «Trines magedans» var ikke noe jeg selv syns klang så bra, i tillegg hadde jeg begynt å opptre en god del, og var fryktelig nervøs før hvert eneste oppdrag. Jeg leste på nettet at det kunne være lurt å ha et dansenavn, for da kunne man gå inn i den rollen når man skulle på en scene og det tenkte jeg kunne hjelpe meg. Jeg brukte mange timer på nettet, visste sånn circa hvilken betydning jeg var ute etter, og da jeg omsider fant «Charis» som betyr grace and kindness var jeg ikke i tvil. Det kunne jeg identifisere meg med hva jeg selv prøver å formidle når jeg danser.

Når startet du å danse magedans og hva var det som fikk deg til å begynne på kurs? Var det en skummel terskel å passere, det å troppe opp på første kurskveld?

At det var skummelt var det ingen tvil om. Jeg syns det var så nifst at jeg nesten ble hjemme i sofaen, men heldigvis hadde jeg meldt meg på sammen med en kollega, og henne kunne jeg ikke svikte! Så takk til henne som dro meg med! Hun kom litt knisende bort til meg på jobb, og gjemte noe bak ryggen. Så viste hun meg hemmelighetsfullt et ark som det sto «finn din indre diva» på, med ordene «Se hva jeg har meldt meg på!» Jeg husker jeg tenkte «Hæ? Magedans? Er ikke det sånn, hmm, tvilsom dans?» Men så leste jeg den lille flyeren, og det var setningen «en dans av kvinner, for kvinner» som fikk meg til å bli nysgjerrig. I tillegg var jeg nettopp blitt singel, og hadde lyst å gjøre noe bare for MEG – og da var jo en dansestil som ikke krevde en mannlig partner midt i blinken. Så jeg heiv meg på. Dette var høsten 1997. Jeg husker veldig godt følelsen til å begynne med, vi sto i et atrium med en yttervegg bestående av vinduer og når det ble mørkt kunne vi bruke dem som speil. Det dumme var at vi også sto på utstilling, så vi hadde ofte tilskuere kan du si. Men jeg ble fengslet fra første usikre 8-tall. Jeg var bambi på isen og elefant i glasshus, men etter hver eneste kurskveld dro jeg rett hjem og øvde på det vi hadde lært den kvelden. Jeg kjøpte meg speil og hang det på en vegg i stuen. Der sto jeg hver eneste kveld og øvde sånn at jeg på neste kurskveld kunne alt det vi hadde lært forrige gang. Sånn fortsatte jeg å jobbe, og det var nok det som gjorde at jeg utvikla meg såpass raskt som jeg gjorde. Anbefales til alle nye som vil opp og frem!

Hva var det som gjorde at trening ble til lidenskap og en jobb?
Tilfeldigheter i grunnen! Instruktøren min ga oss beskjed etter knapt to år at hun trengte pause. Jeg hadde vært hennes hjelper på flere nybegynnerkurs, så når hun informerte oss om at hun trengte pause på ubestemt tid, var det flere elever som kom bort til meg og sa at jeg burde overta. Jeg lo det vekk, samtidig som jeg kjente at jeg ble dødsnervøs av tanken. Men så var det såpass mange som mente det samme, og uttrykte det høyt, at jeg lufta det med ei god venninne som også var bitt av magedansbasillen. Jeg spurte om hun kunne tenke seg å være med i et team som gjorde dette sammen, og det var hun. Vi tok dermed initiativet til å starte en ny «klubb», og spurte de vi mente var de beste å jobbe sammen med, om de hadde lyst. De fleste vi spurte var med, så vi startet nærmest som en venninneklubb, totalt basert på dugnad. Men, vi vokste fort, og innså etter ganske kort tid at vi måtte gjøre det på et annet vis, så vi grunnla Habibi Magedanssenter. I starten var vi to som holdt kurs, og vi kalte oss treningsveiledere da vi ikke på noen måte følte oss klare til å kalle oss instruktører. Vi hadde stor respekt for kunsten, og ikke minst for de som holdt på med dette profesjonelt. Jeg oppdaga at jeg hadde talent for å koreografere, noe jeg aldri hadde kunnet forestille meg forøvrig, og jeg syns det var gøy!

Charis MagedansStudio ble til da mannen til ei venninne av meg fortalte at han hadde kjøpt et lokale i byen som han trengte leietagere til, og han lurte på om jeg kunne tenkt meg å leie av ham for å ha kurs der. Da hadde jeg allerede lekt med tanken på å starte for meg selv, for jeg følte at jeg jobbet mye mer med Habibi MS enn inntekten tilsa. Jeg var og så på lokalene, og etter litt vurdering og samtaler med gode venner, slo jeg til. Det har jeg ikke angra et sekund på. Det var fantastisk å ha kontroll på alt selv, være sikker på at alle oppgaver ble gjort til riktig tid, og at jeg bare hadde en å skylde på om ting ikke var på stell – meg selv. Jeg blomstret veldig disse årene, og følte virkelig at jeg var havnet på riktig sted i livet.  Jeg var kommet hjem. MEN, det var selvsagt også da at det ble mer og mer en jobb. Å være alene betyr å gjøre alt selv, det kan være ganske tungt, og er veldig tidkrevende. I tillegg har jeg alltid hatt en vanlig jobb ved siden av (det er vel magedansen som er ved siden av, det bare føles ikke sånn.) Når jeg starta var jeg sekretær i 100 % stilling med veldig mye overtid, så kom første skulderoperasjon som førte til at jeg var borte fra magedansen et helt år, for andre operasjon kom ganske tett på. Når det ble en tredje operasjon skjønte både jeg og legen at jeg ikke kunne fortsette i jobben som sekretær, så jeg omskolerte meg. Denne tiden var en deilig tid. Jeg gikk på skole bare to dager i uka og kunne bruke resten av tiden på magedans. Men, målet var jo å komme seg i jobb. Jeg begynte praksisen min på den skolen hvor jeg nå jobber i 80 % stilling, i tillegg har jeg 4–6 kurs i uka. Mange har spurt meg om jeg ikke kunne tenkt meg å bli profesjonell, dvs. leve av magedansen, men det tør jeg rett og slett ikke. Jeg tror ikke Stavanger er stort nok. Andre har prøvd før her, og har endt opp med å bli utbrent. Dessuten liker jeg jo jobben min i SFO.

Fra hvor henter du din inspirasjon?
Ettersom jeg ikke har hatt instruktør selv siden 1999, har jeg måtte ty til helgekurs og dvd-er. Den gangen vi var flere miljø i Stavanger, så fikk vi til både tre og fire helgekurs i året med utenlandske instruktører, da følte jeg at jeg fikk nok input å jobbe med resten av året. De siste 5–6 årene har jeg i all hovedsak brukt dvd-er som inspirasjon, aller helst rene opptreden-dvd-er, men jeg har en god bunke med undervisnings dvd-er i hyllene mine også. Michelle Galdo har vært en stor inspirasjonskilde, hennes dvd-er er nok gått varm en del ganger. Når jeg jobber mot å finne nytt og spennende stoff, kjøper jeg meg nye dvd-er, benker meg foran min store plasmaskjerm, tar frem magedansinspirasjonsboka mi, og noterer ned trinn, moves, armer, kombinasjoner, musikk. Stopper, spoler, skriver, ser videre. Og sånn går nu dagan!

Har du en mentor, i så tilfelle hva er det ved den personen som gir deg det du trenger?
Tja, vet ikke om hun er helt enig med meg her, men for tiden ser jeg på Majken Wærdahl som min mentor. Når jeg var i Bergen med dansegruppen min Happy Hips under magedansfestivalen i mai i år, var Majken den ene gjesteinstruktøren. Jeg hadde meldt meg på alle kursene med henne som jeg hadde sjans å være med på. Vi har hatt henne på festival i Stavanger, og fikk utrolig bra respons fra elevene om kursene hennes, så jeg var superspent på hva som var så unikt med hennes kurs. Jeg ble ikke skuffa. Makan til tilstedeværelse har jeg knapt opplevd, og hun fikk meg til å VILLE hele tiden! Den eneste som har klart det med meg før, er Horacio Cifuentes … (I will do anything you say!) Det var så deilig inspirerende å delta på hennes kurs, at jeg
nesten glemte å bli sliten, selv om jeg var peonrød i trynet og fullstendig gjennomsvett – det var rett og slett HERLIG! Endelig en instruktør som virkelig SÅ meg. Jeg tenkte «dette vil jeg ha MER av!!!». Og etter få minutters diskusjon med Happy Hips var jeg borte hos Majken og spurte henne om hun kunne tenke seg et prosjekt i Stavanger, og forklarte kort hva jeg så for meg. Hun sa ja! Så nå er vi i gang. Hun kommer til Stavanger med ca. seks ukers mellomrom, vi er en gjeng på tolv dedikerte damer som vil trene hardt for å bli bedre. Vi får hjemmelekse, og må vise dette frem neste gang hun kommer. Så vi trener ukentlig sammen mellom besøkene hennes. Dette er fantastisk inspirerende, og jeg er i himmelen som endelig har en instruktør som kan fortelle meg hva jeg må gjøre for å bli bedre.

Hva det er ved Majken som får deg til å ville gi det lille ekstra?
Hun er så herlig ekte, hun er så trygg i det hun gjør, og hun DELER. Hun VIL at vi skal få det til, og det i seg selv er nok til å få meg til å ønske å prestere.

Jeg har kikket på din nettside og er imponert over alle de vakre draktene du har. Hvor kommer de fra og hva er ditt forhold til for eksempel en badla?
Hehe, huff ja, har visst nok av dem! De fleste har jeg kjøpt i Egypt. Jeg er veldig glad i Amira sine drakter, så jeg har en del av hennes sortiment. Jeg er også veldig glad i å sy, så noen av draktene har jeg laga selv. Jeg er mest glad i den «gamle» typen drakter, dvs. at bh-en faktisk er en hel bh, ikke halve cuper som jeg ser mange av designerne lager nå, at skjørtene er fotside og har masse pynt på skjørtet, sånn at det er pynten man ser, og ikke andre ting man gjerne ikke ønsker å se, i motlys for eksempel. Nå syns jeg draktene ofte er så minimalistiske at det tar helt vekk fokuset fra dansen, og det syns jeg er veldig trist. Med tanke på alle fordommer danseformen vår dessverre enda har, vil disse draktene bare gjøre større skade. Det er min personlige mening. Så skal drakten sitte skikkelig på selvfølgelig, den må passe din kropp. Jeg blir selv veldig distrahert hvis en danserinne har på seg en drakt jeg er redd skal sprekke, eller «noe» skal falle ut. Jeg klarer ikke å ta øynene vekk, og glemmer helt å se om dama kan danse. DET skal aldri skje når jeg danser! Og kan jeg unngå det, skal det heller ikke skje med noen av mine elever!

MEN, så har du den andre ytterkanten da. Jeg syns heller ikke det er nødvendig å kle PÅ seg så veldig som jeg har skjønt at mange Oslodansere gjør. Netting er helt ok hvis man føler at man ikke har lyst å vise bar mage, men har man en mage man er stolt av om den er rund eller flat, stor eller liten, eller bare er glad i, så hvorfor ikke danse med den bar? Det er jo så flott med mager! Så syns jeg personlig at jeg ser bedre hva som skjer på naken hud, enn hud med netting på. Å danse med netting er vel mer uvanlig enn vanlig så vidt jeg har sett, både på alle gjestedansere vi har hatt i Stavanger fra det store utland, og når jeg selv har vært på reise.

Jeg liker selv aller best å danse med skjørt uten splitt, men jeg viser fremdeles lår, hvis bare splitten er «pen». Sitter den på fremsiden av ene låret, syns jeg bare det er lekkert og superfeminint. Det kunne ikke falle meg inn å bruke bukse under for eksempel et Amira-skjørt som jeg har sett en del av her i landet. For meg blir det for det første alt for varmt, så har vi jo underskjørt, og er splitten litt for høy, så syr jeg den igjen til midt på låret. Splitter som går helt opp til  hoften derimot, har jeg personlig ingenting til overs for da, da se jeg gjerne noe jeg ikke har noen interesse av å se. Men en godt tilpasset bh, bar mage og kanskje med litt glitter på, et skjørt som sitter som støpt rundt hoftene og gjerne rumpa, med en pikant splitt til midt på låret, det er LEKKERT og sensuelt. Syns jeg.

Du har arrangert tre turer til Egypt med elever, var det en positiv opplevelse? Blir det flere turer?
Åja, det har absolutt vært en positiv opplevelse, vi har hatt veldig mye moro sammen, men å arrangere elevturer er jeg nok ferdig med. Det er for mye jobb, og jeg jobber så mye ellers at når jeg drar på tur, har jeg lyst å ha ferie. Men det er jo så mange andre som arrangerer turer, og jeg vet at damer fra Stavanger er hjertelig velkommen på de turene også. Nå i november skal jeg til Kairo på festivalen til Nilegroup sammen med tre av elevene mine. Men det er allikevel en venninnetur, der vi alle har ansvar for oss selv, og vi har satt opp program sammen så det gleder jeg meg virkelig til.

Stavanger magedansfestival var den første i sitt slag i Norge og den har hatt mange celebre gjester som har holdt kurs og danset i showet. Du har vært primus motor for denne festivalen de siste årene og besitter en masse
erfaring. Har du noen gode råd og komme med til de som eventuelt sitter med en «arrangere-festivaldrøm» i magen ?
Oi. De siste årene er det Monika Skar fra Orientalsk Danseforum og jeg som har arrangert festivalen sammen. Vi har hatt noen få, men svært gode hjelpere. Så å få hjelp er det første rådet som popper opp i hodet mitt. Finn gode hjelpere du vet du kan samarbeide bra med, og deleger tydelig. Det er så utrolig viktig for at det skal være flyt i arbeidet. Skriv ned alt som skal gjøres, sett frister. Få alle avtaler skriftlig, ned til hver minste detalj, sånn at du ikke får noen overraskelser når helga kommer. Vær klar over risikoene (for eksempel økonomiske), informer om dette.

Ta GODT vare på gjestedanserne! Våre gjestedansere har alltid skrytt veldig av arrangementet og måten de har blitt tatt vare på, og de fleste har ytret ønske om å komme tilbake igjen. Fornøyde gjestedansere gir fornøyde festivaldeltagere. I fjor hadde vi flere deltagere som kom og sa at de følte seg så velkommen, det er veldig hyggelig å høre.

Ha tett kontakt med de som skal danse i showet, gi nøyaktig informasjon om showdagen så snart du har det. Dette inngir tillit, tillit gir trygghet. Det er kjempegøy å arrangere festival, men det er utrolig mye arbeid også. Og når helga kommer, puster du magedans kort og godt. Bare glem å delta på kurs
selv, med mindre dere er mange som arrangerer, det kan være løsningen.

Hvordan er magedansmiljøet og interessen for å gå på kurs i Stavanger i 2011 kontra for noen år siden?
Miljøet er mye, mye mindre nå enn det var. Tidligere hadde vi Stavanger Magedanssenter, Habibi Magedanssenter, Raymonde, Orientalsk Danseforum
(ODF) og Charis MagedansStudio. I dag er det bare meg og to instruktører fra ODF igjen, som holder til henholdsvis på Bryne, Orientalsk magedans Jæren, og i Stavanger. Så kurstilbudet er sterkt redusert. Rekrutteringen er det ikke noe å si på, jeg trenger ikke å sette inn noen annonse for å fylle opp kursene
mine, men jeg skulle veldig gjerne ønske at elevene på høyere nivå hadde flere instruktører å gå til. Jeg er jo meg med min stil og alle burde få sjansen til å teste ut andre instruktører også, så akkurat det syns jeg er kjempedumt. Man trenger nye impulser. Dessverre så er det nå snakk om en fjerde skulderoperasjon og det gir meg en del begrensninger. Men det miljøet som er, er veldig bra. Vi som underviser har et godt samarbeid, de er blant annet med på Majkens opplegg de også, og jeg inviterer dem når jeg har mine faste avslutninger sommer og vinter. Vi har nå snakket om å ha en litt større fest sammen over nyttår, det er så mye kjekkere å jobbe sammen enn alene.

Av din nettside så fremgår det at du opptrer en del. Har du noen gode opplevelser du kunne tenke deg å dele med leserne?
Dem er det mange av! Monika og jeg var så heldige å få danse sammen med Horacio Cifuentes under festivalen vår i fjor, det var absolutt en høydare.

Jeg har danset på restaurant Alanya en del år, og i fjor før jul hadde jeg en helt herlig opplevelse. Da var det et langbord med en familie fra midtøsten. Det var bestemor og bestefar, mor og far, tanter og onkler, barn og barnebarn. Det var i tillegg noen småbord med nordmenn spredt rundt i lokalet. Sjefen min sa at den store familien gleda seg veldig til å se dans, og jeg må innrømme at jeg ble litt nervøs. Men det var jo ingenting å være nervøs for, heller tvert i mot! Det ble en fantastisk kveld, der hele familien slutta å spise når jeg kom, de sang, de klappa, de dansa, de filmet, de smilte, nikka og lo. Og jeg dansa med alle mennene ved bordet, damene sendte de opp i tur og orden. Jeg dansa ekstranummer etter ekstranummer, jeg tok meg endelig tid til å danse rolig, og virkelig vise hver bevegelse, istedenfor å putte inn flest mulige teknikker på kortest mulig tid, og jeg gikk av gulvet med en helt fantastisk god følelse. De norske satt passelig og måpte, og jeg tenkte «åh, dere har så mye å lære! Ta det til dere!»

En annen gang var jeg gjest på en fest med mange nasjonaliteter til stede, menn og kvinner, unge og gamle. Etter en stund kom en mann bort til meg og spurte om ikke jeg var hun der Charis. Joda, det kunne jeg bekrefte. Da ropte han et eller annet på arabisk, snudde seg mot meg og sa «vær så snill, du må danse for oss!» Der sto jeg, i jeans og pen partytopp, pekte på meg selv og sa litt sånn usikkert «jeg har jo ikke danseklær da, og ikke har jeg musikk heller.» Ingen problem! De satte på en cd, begynte å klappe, så den som dansa til ukjent musikk i dongeri og paljett-topp, det var meg! Men det var utrolig moro, og det slo meg igjen hvor stor forskjell det ofte er på norsk publikum og de som forstår dansen vår. En sånn ekte begeistring gjør at man bare fortsetter å gi og gi, og min drøm er at det norske publikum skal slutte å være så høytidelige og høflige, og tørre å klappe underveis istedenfor kun når man er ferdig å danse!

Vonde opplevelser?
Jeg har heldigvis ikke mange vonde opplevelser, men et par har det vært. Den første jeg hadde var rett og slett skummel. Da hadde jeg med meg en av mine beste elever, og det var en av hennes første opptredener, utrolig at hun ikke bare slutta der og da! Vi var hyra inn til en familiefest, en iransk sådann. Det var en norsk mann som bestilte meg, og han fortalte at det skulle være en familiefest med både kvinner og barn tilstede, så jeg følte meg trygg på at det skulle gå pent for seg. Men det ble et mareritt.
Det var noen få kvinner igjen, de to norske som «arrangerte» dette var sørpefulle når vi kom, det samme var veldig mange av de iranske mennene. Jeg starta alene, og det var ikke lenge før jeg hadde en tett ring av fulle menn rundt meg, som prøvde å ta på meg, tok fra meg sløret, reiv av seg skjortene. Jeg kom meg unna og dansa langt vekk fra dem og viste tydelig med hele meg hva jeg syns om det de gjorde, men ville være profesjonell, så jeg fortsatte å danse for de få som ville se på. Jeg signaliserte til flere at dette ikke var bra.  Så kom eleven min inn, høy, slank og lyshåret. Bermen var straks over henne, og jeg måtte rett og slett inn å hjelpe henne ut av sirkelen, det var veldig skremmende. I tillegg var gulvet vått av øl og matsøl, så vi skled stadig vekk. Heltforferdelig. Vi dansa rygg mot rygg og prøvde å holde de på avstand, avslo enhver form for kontakt, men de klarte allikevel å ringe oss inn og dansa helt inntil oss. Da ropte jeg høyt at de måtte slutte, og da var det heldigvis en av de andre gjestene som skjønte at dette ikke var bra, så han kasta seg mellom oss og heiv unna de verste. Han fikk med seg en til, og de kasta ut 3–4 mann! Alt dette skjedde på bare to danser, vi skulle danse to nummer til, men flyktet inn på skifterommet, som var et kott. Han ene norske hadde fått med seg hva som skjedde og han klarte å stotre frem en beklagelse, han ga oss litt ekstra betalt.
Gjett om vi var glad når vi kjørte derifra, fremdeles i kostymene.

Det har blitt mer og mer vanlig å konkurrere i magedans, hva tenker du om det?
Jeg liker det ikke. Jeg syns i grunnen at det er noe tull. Magedans er en så individuell dans, at jeg syns ikke det er «riktig» å konkurrere i det. Vi har ikke regler som at hånden skal være sånn akkurat der, eller at bena skal ha sånn og sånn vinkel når du gjør den teknikken, sånn som i annen dans. Så har du poenget med at skal du finne Norges beste danser, så må jo alle de beste delta, men det gjør de ikke, og hva blir poenget da? Og hvor blir dansegleden av hvis poenget blir at vi skal strebe etter det perfekte? Du kan ha en danserinne som har fantastisk teknikk og som kan gjøre ting med kroppen få andre kan, men hun har ingen tilstedeværelse. Kanskje er hun en av de som har kleshengersmil påklistra under hele dansen, eller kanskje er hun bare veldig innadvent og gir ingenting av seg selv. Så har du henne som har litt uslepne teknikker, som ikke gjør noen spektakulære trinn, men som har en fantastisk tilstedeværelse, er sjarmerende og sjenerøs, og som drar deg som publikum inn i dansen. Hvem er best av de i en konkurranse? Neitakk, jeg håper virkelig ikke det er fremtidens magedans.

Hvilken instruktørtype er du? Hva er du god på, og hva kan du gjøre bedre?
Hmmm … jeg er ganske snill, men også bestemt og streng når det trenges.
Nøyaktig. For meg er det alfa og omega å være godt forberedt, både av respekt for mine elever som betaler for at jeg skal gjøre en jobb, og for min egen trygghets del. Jeg har mange år på baken, så et nybegynnerkurs tar jeg nå på rutinen, men ellers forberedes alle andre kurs. Jeg skriver fremdeles ned hva jeg skal gjennomføre på trening dagen før, så krysser jeg av hva jeg fikk gjort, og setter minus på det jeg ikke fikk gjort.

Jeg er god på å lage koreografier, og jeg er flink til å få folk til å trives på
trening, ha det gøy og dermed tørre å prøve nye ting. Jeg ler mye på trening, spesielt av meg selv, og ler ofte med elever som føler seg som en klovn i den bevegelsen. Trening skal være gøy, det skal være lystbetont, men det skal også være trening. Så vi svetter, jeg maser, pirker og kjører flere høyt tempo partier i tillegg til å gå i dybden på teknikker. Jeg er ganske teknikkbevisst, så teknikktreningene utføres med nøyaktighet.

Jeg er god på å starte på tiden, noe jeg syns er veldig viktig. Jeg er ikke fullt så god å avslutte, jeg vil bare jobbe LITT mer, dermed blir ofte uttøyningen bare 2–3 minutter, mens den burde være minst fem. Men vi har 15 minutters pause til neste kurs, så jeg sier da at de som må løpe, løper – de som vil bli igjen å tøye med meg, gjør det. De fleste blir som regel igjen. Men her bør jeg nok bli bedre.

Så er jeg ganske sjenerøs når det gjelder koreografiene mine. Jeg lager jo disse for at de skal brukes. Ikke for at de kun skal være et innhold i et kurs. Jeg vil jo gjerne at de skal vises frem! Så om en annen instruktør spør om hun kan få lære bort min koreografi på sitt kurs, syns jeg jo bare det er kjempekjekt, det betyr at jeg har gjort en god jobb, og at flere får gleden av en fin dans. I tillegg lar jeg elevene mine filme meg akkurat når de vil i undervisningen, så lenge det ikke forstyrrer meg eller de andre elevene. Går jeg gjennom en ny teknikk, er det bare å filme. Jeg stoler på at de ikke legger dette ut på noe offentlig sted, og har skrevet i kompendiet jeg leverer ut, at om jeg hører at noe sånt skjer, stopper all mulighet til filming. På slutten av et koreografikurs, danser jeg sammen med elevene mine igjen og igjen, og da kan de også filme så mye de vil. Dette syns jeg er kjempeviktig, da de i løpet av et 8–12 ukers kurs ikke klarer å tilegne seg alt det jeg ønsker de skal ta til seg av små detaljer. De skal selvsagt gjøre dansen til sin, men detaljer som hvordan se grasiøs ut akkurat der, eller hvordan den stoppen skal være, ja du skjønner hva jeg mener – får de ved å kunne studere meg, når jeg danser. Dette lar seg ikke gjøre uten at de får filme.

Jeg savner det selv når jeg går på helgekurs, og vi har 3–4 timer på å lære oss en koreografi. Jeg får ofte ikke med meg nok detaljer, fordi instruktøren ikke har tid til dette, og når vi filmer hverandre, blir det ikke noe særlig annet enn at vi har rekkefølgen riktig…. Dette syns jeg er synd. Dansere som Anna Barner Sarp, Carlla Silveira, Lulu, Tito, Khaled Mahmoud, for å nevne noen, lar seg filme – og det er bare SÅ verdifullt å kunne se på filmen etterpå. Jeg har i grunnen aldri skjønt hvorfor ikke instruktører som lærer fra seg en koreografi på kurs, som jo folk betaler for, ikke lar seg filme. Det handler jo om å dele, gjør det ikke? Vi gjør jo dette for å bli bedre dansere, og vi lager koreografier for at de skal danses, for at folk skal ha glede av den? Gjør vi ikke?
Vel, det var mitt lille hjertesukk!

Tekstforfatter Solveig Rye Ghatso driver Studio Orientaldans i Tønsberg som hun startet i 2004.