Et okkupert land; desember 2009

Publisert i Al Farah bladet nr 55 desember 2009

Tekst og foto: Anne Siri Renå

Det er nå fem uker og en dag siden jeg landa på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv. Den første  måneden har flydd, en tredjedel av oppholdet mitt her er allerede historie. Jeg har vært i Jerusalem,  Nablus, Ramallah … steder jeg har fått smake på via nyhetene hjemme, men som likevel har vært så  uendelig langt borte. Ikke nødvendigvis geografisk, men mer fordi ordene som blir brukt ofte er kalde og  fjerne, og betyr noe jeg ikke like lett identifiserer meg med. Midtøsten, muslim, jøde, araber, israeler, moské,  synagoge, hijab, ramadan, shabbat, kontrollpost, mur, terrorist, selvmordsbomber. Konflikt. Okkupasjon.  Er dette reisemålet jeg har drømt om? Du?

Okkupasjonen 

Da Tony Blair gikk fra å være statsminister i  Storbritannia til å bli Midtøsten-kvartettens  (et meglesamarbeid mellom FN, EU, Russland  og USA) offisielle utsending, skal han ha blitt  sjokkert over en presentasjon han fikk fra et  av FN-kontorene her nede, rett etter at han  begynte i jobben. Det var den samme  presentasjonen FN ga oss da vi kom hit. Blair  visste ikke at situasjonen på bakken var så  vanvittig. Når toppolitikere bare kjenner til  brøkdeler av det som egentlig foregår, kan  en ikke forvente at vanlige folk, som aldri har  vært her og som kanskje bare får med seg  hurtige nyheter om situasjonen, skal vite særlig mye. I mange år levde jeg med vissheten om at dette var en konflikt med to mer eller mindre likeverdige parter som ikke makta å skape fred. Nå har jeg forstått at det  i virkeligheten er slik at de fleste palestinere  ikke ligger i konflikt med noen som helst.  Men de lever under okkupasjon. 

Okkupasjonen er vanskelig å fatte.  Alle mekanismene og pengene som holder  den i gang, hvordan det er å leve alle dagene  sine med begrensa bevegelsesfrihet. Å miste  jord og hjem, og ikke kunne vende tilbake  fordi noen andre krever eiendomsretten.  Israelske bosettinger kommer stadig  nærmere palestinske landsbyer og byer. I  Yanoun, landsbyen jeg bor i, sitter jeg og  forestiller meg Hommelvik. Hvordan hadde  hommelvikingene følt det om de var  okkuperte og omringa på tre kanter, at det  bare hadde vært en smal vei ut, og at det et  stykke ut på denne ene veien var opptil flere  militære kontrollposter med tungt bevæpna  soldater? Og i tillegg, at familien Bjørnstad  og andre ikke lengre verken fikk dyrke eller  bevege seg på Bjørnstad-jordene, fordi de nå  var tatt av noen andre? 

Å fly 

Er dette drømmereisemålet? Tja … Maten er  god, i Jerusalem ligger de historiske stedene  på rekke, og Nablus er en arabisk by på høygir. Palestinsk gjestfrihet er ikke lengre noe  jeg bare hører om via Sissel Wolds  reportasjer i radioen, og jeg har for flere uker  siden begynt å like små kopper kaffe og te  med store mengder sukker. Arabisk er et  vakkert språk, og landskapet får meg til å  ønske at jeg kunne fly. Jeg har sans for svart  humor, og den er utbredt her. Ingen kan vel  leve uten å le. 

Trygghet 

Når jeg skriver dette har mørket igjen krøpet  inn over oss, og dagens faste er over.  Naboene har gitt døra til The International  House, huset vårt i Yanoun, et lett kakk, og overrakt oss suppe og ris. Middagene under  ramadan er hellige, virker det som. Innbyggerne lar oss ta del i helligheten. Rashed, som er landsbyansvarlig, vil ikke la oss gå til  eller fra den nedre delen av landsbyen i  mørket. Han passer på oss. Det jeg prøver å  si, er at jeg føler meg stort sett veldig trygg  på Vestbredden, og stort sett veldig  velkommen. Dette er et godt sted å være.  Men det er en ting jeg aldri noensinne vil  klare å venne meg til: israelske bosettere og  soldater med våpen. Det er ikke unge gutter  og jenter med rifle, det er omvendt. Svære  uhyrer av noen våpen de bærer rundt på for å  beskytte seg. Gjerne en pistol i tillegg. Jeg har  stått tett inntil dem på bussen og sett dem  gå forbi på stranda i Tel Aviv. De sikter  ofte rett på oss når vi kjører eller går  gjennom de militære kontrollpostene.  Jeg vifter med hånda at dette vil jeg ikke være med på.  Ingen skal vel egentlig være nødt til å finne seg i dette?

Kom!
Reisemål? – Kom!, vil jeg svare dersom du spør. Ja, kom, kom, roper jeg til dere alle, og ønsker at dere hører meg. Okkupasjonen kan ikke vare evig, en mur kan ikke fortsette å bygges til den når himmelen. Det palestinske  okkuperte territoriet og folket som bor her  trenger at verden ser og vet hva som skjer.  Og kanskje trenger også staten Israel verden  for å reddes fra sin egen undergang.  

 

Tekstforfatter Anne Siri jobbet fra august til november 2009 for Verdens Kirkeråds EAPPI-program:  Ecumenical Accompaniment Programme in  Palestine and Israel. Kirkens Nødhjelp er  norsk koordinator for programmet.  For mer info se eappi.org. 

 Les Anne Siris blogg:  

 ledsageripalestina.blogspot.com