Den nye orientalistens tidsalder

Et blikk på fascinasjonen for det «eksotiske » Østen hos samtidskunstnere med østlig opprinnelse

Tekst: Joobin Bekhrad, opprinnelig publisert på reorientmag.com. Oversatt av Nina D. Dreyer

Publisert i Al Farah bladet nr 74/september 2014

For ikke så veldig lenge siden, mer presist, på 1700- og 1800-tallet, var kulturminner, lyduttrykk og kuriositeter fra Midtøsten en kilde til beundring og inspirasjon for noen av Europas mest fremstående kunstnere innenfor litteratur, musikk og billedkunst. Selv om orienten fascinerte, hadde mange av dem aldri opplevd den, og fremstillingene var ofte feilaktige. Tendensen var å forherlige og å fremheve det eksentriske og det spesielle, og med det skape overdrevne forestillinger, som kanskje var fantasifulle, men som i hovedsak avlet generaliseringer og stereotypier av svært nedsettende karakter. Mange av disse er høyst levende den dag i dag.

Natascha Atlas av Youssef Nabil, Cairo 2000.

Mens Orientalismen i sine glansdager var gjenstand for heftig begeistring og beundring fra et europeisk publikum som lengtet etter en smak av det eksotiske, ble den på 1900-tallet gjenstand for en betydelig kritikk. Denne kritikken kom særlig fra Østens intellektuelle, for eksempel Edward W. Said som i 1978 skrev «Orientalismen», en toneangivende bok om temaet.

Med tanke på mengden kritikk og motvilje mot temaet fra orientalernes side, er det interessant å legge merke til hvor mange av dem som selv har kommet til å imitere orientalistenes vesen.

Fortsett å lese «Den nye orientalistens tidsalder»